tirsdag 30. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 27: Jukryeong - Gochiryeong

Lengde: 24.0km (434.9km), tid brukt: 9:53 (224:29).
Høyde (start / slutt / høyest): 689moh / 782moh / 1439moh.
Vær: Sol, tåke, overskyet.


Forventninger er av og til vanskelige å leve med, de er og vanskelige å bringe med seg på en tur. Det kan fort lede til skuffelse. Mellom Jukryeong og Gochiryeong går ruten over selve hjertet i Sobaeksan Nasjonalpark, og har vært en etappe jeg har gledet meg til lenge. Her går Baekdudaegan over en åpen rygg med utsikt til begge kanter, gjennom azalea felt som blomstrer rosa om våren. Det er lite jeg kan gjøre for å se azaleane blomstre, for det er jeg her på feil tid av året, men det å kunne gå en lang strekning i et åpent landskap har jeg sett fram til.

Varmt sollys over landskapet nedenfor fjellet, fra en utsiktsplattform på vei opp mot 2. Yeonhwabong om morgenen.

Når jeg titter ut av vinduet tidlig om morgenen er det derimot ikke mye som tyder på et åpent landskap, selv i mørket kan jeg se at tåken ligger tykt rundt passet. Jeg er avgårde kl 6, som er den tidligste avmarsjen så langt på turen. Litt nedslått i starten vandrer jeg opp den 7 kilometer lange veien i begynnelsen av ruten, hvor Sobaeksan Optical Astronomy Observatory med jevne mellomrom har satt ut en serie med installasjoner av himmellegemer ved siden av veien. Utenfor selve solobservatoriet står Jorden, på toppen av Yeonhwabong lyser Solen.

Nedenfor Sobaeksan var landskapet preget av et bølgende hav av skyer.

Solsystemet viser vei opp fra tåkepasset, himmelen skifter farge fra grått til blått. Gjennom trærne skinner morgenskinnet fra solen. Og ved en utsiktsplattform blir landskapet nedenfor fjellet badet i et varmt sollys. Jeg blir stående og nyte synet en lang stund, nyter det mens jeg kan. Forvirrende nok har de gitt tre av toppene her samme navn, Yeonhwabong. Ruten går rundt 2. Yeonhwabong (1357moh), jeg går ikke opp til selve toppen. Angrer litt. Nedenfor er det et bølgende tåkehav som de grønne fjellryggene stikker opp av. Saturn er plassert ved en utsiktsplattform, i horisonten kan jeg se Birobong og Gukmangbong.

Utsikt tilbake fra Yeonhwabong, nedenfor ligger solobservatoriet og i bakgrunnen 2. Yeonhwabong.

På toppen av Yeonhwabong (1383moh) har jeg passert Mars, solobservatoriet og Jorden. Står ved siden av Solen under lyset fra den ekte Solen på himmelen, foran meg i horisonten ligger den åpne fjellryggen over Sobaeksan forlokkende under den blå himmelen. Men Solen blir igjen på Yeonhwabong, fra toppen går ruten ned gjennom et hyggelig skogsparti, med høstens farger så smått på vei. Og dukker opp igjen til et landskap i bevegelse, tåkehavet har begynt å flytte på seg. Før 1. Yeonhwabong (1394moh) driver skyer over fjellet.

Utsiktplattform med en installasjon av Solen på toppen av Yeonhwabong. I bakgrunnen, den åpne ryggen som ruten går over i Sobaeksan.

Og her hvor det er et blomstrende blomsterhav om våren, er det nå et blomstrende tåkehav. En liten stund er jeg frustrert, og litt skuffet. Så biter jeg det i meg, og konstanterer at det er og ganske så tøft. Den inngjerdede stien forsvinner inn i tåkegapet, små trær og busker dukker opp langs stien som forkrøplede skikkelser. Det regner ikke, men er litt surt. På en sti dukker det fram en liten bu fra skodden, ingenting inne i bua, men passende tidspunkt å sette seg ned og ta en pause.

Etter Yeonhwabong forsvinner stien ned i skogen, hvor høstlige farger begynner å vise seg.

Fra den lille bua er det en kort vei opp gjennom skyene til Birobong (1439moh), den høyeste toppen i nasjonalparken. På det inngjerdede platået hviler det en stor doltap og flere monumenter av stein. Og er og det første stedet hvor jeg møter på andre mennesker idag. Et ungt par fra Tyskland på rundtur i Sør-Korea er her og, de har gått opp fra Birosa-tempelet, vi snakker sammen en stund før vi begir oss videre i hver vår vei. De ned mot tempelet igjen, jeg over en åpen rygg med et ørlite tegn til at det letter litt. Tåken ligger ikke like tett over det alpine gresset nå.

Om våren går man her gjennom et blomstrende hav av azaleaer, nå går ruten gjennom et blomstrende tåkehav på begge sider av den åpne ryggen.

Stien forlater etterhvert gummi-dekket, som er nedlagt for at vandrene ikke skal gjøre skade på vegetasjonen, man har gått på gjennom Sobaeksan. Røde fargetoner setter sitt preg på bladene, mer av dalbunnene nedenfor blir synlige. På Gukmangbong (1420moh) spiser jeg lunsj inne blant klippene på toppen. Skuffelsen har forlatt kroppen, byttet ut med en glede av å gå i et landskap jeg har sett fram til. I boken var det et bilde fra stien videre fra Gukmangbong, en vandring over en hei som fortoner seg som noe øde, noe i meg ville oppleve det samme. Siden skyene nå har beveget seg høyere opp mot himmelen, får jeg akkurat det. Mon tro om Prins Maui, sønn av Kong Gyeongsun av Silla-kongeriket, følte det samme når han sto på toppen under sin flukt til Geumgangsan.

Nedenfor Birobong dukket denne lille bua fram fra skodden.

Så forlater Baekdudaegan paradegaten gjennom Sobaeksan og beveger seg ned i skogen. Tåkens favn blir byttet ut med skogens favn. Den siste strekningen før Gochiryeong, forbi Neujeunmaegijae og Madangchi passene, er en lang og hyggelig vandring gjennom et mer familiært syn på turen. Ved Gochiryeong er det stille, en lett vind blåser rundt Sanshingaken og jangseung-pålene der.

På toppen av Birobong, ingen utsikt.

Setter opp teltet på helikopterplassen ovenfor passet, midt blandt småiltre veps. Vann finnes det litt lengre nede på nordsiden av passet, noen har lagt igjen en pose med godteri ved vannkilden. Jeg tar sjansen på både spise noe av godteriet og drikke av vannet. Til middag spiser jeg en av de koreanske stridsrasjonene jeg kjøpte på Jukryeong. Som inneholder ris, grønnsaker og kjøtt; det smaker godt, men kunne vært litt mer kjøtt.

På vei ned fra Gukmangbong, over en øde hei, dette tette skylaget har klatret høyere opp på himmelen.

Når jeg sitter og slapper av her i Gochiryeong, har den lille skuffelsen jeg følte underveis gått i glemmeboken. Istedet har det vært en av de beste dagene på min vandring så langt. Men den tidlige morgenen og varierte vandringen gjennom Sobaeksan har satt sitt preg, fornøyd lar jeg Ole Lukkøye komme på besøk halv ni.

Inne i sanshingaken i Gochiryeong.

<- JukryeongBuseoksa ->

mandag 29. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 26: Jeosuryeong - Jukryeong

Lengde: 19.1km (410.9km), tid brukt: 08:50 (214:36).
Høyde (start / slutt / høyest): 800moh / 689moh / 1315moh.
Vær: Regn og vind.


Lyden av regndråper på teltduken om morgenen er en fin indikasjon på hvilket værtegn denne dagen står i. Det får meg og fort ut av soveposen, og tidspunktet klokken viser om morgenen er heldigvis ikke så ille. Paviljongen i passet er i denne situasjonen ganske så nyttig, jeg slenger alt av ting jeg har i teltet inn i paviljongen i ly for regnet. Og så pakker jeg ned teltet. Mens jeg sitter inne under taket til jeongjaen og spiser frokost, trøtt, avtar regnet. Stille før stormen, dette minner en del om morgenen på Ihwaryeong.

Morgen i jeongjaen i Jeosuryeong. Trøtt. Tidlig oppe, vekket av regn på teltet.

Forlater Jeosuryeong i ett tiltagende regnvær, en vandring under en grå og vanntung himmel venter.

Jeg er nå effektivt ute av Woraksan, som jeg forlot ved Beoljae. Fram til Jukryeong går ruten over ikke mindre enn 11 topper, hvorav 7 av dem er navngitte. Etter det vil jeg være inne i Sobaeksan Nasjonalpark. Det er stille i starten når jeg begir meg ut fra Jeosuryeong, og så bryter de første dråpene stillheten. Stien er heldigvis god å gå på, for det er stort sett det jeg stålsetter meg for å gjøre nå. Regnet øker i omfang.

Ingen utsikt å få. Trærne og dalen forsvinner inn i tåken og regnet.

All utsikt kan jeg nå se langt etter, en grå vegg av intethet er det en får se. I skogen er skyene flytende spøkelser som driver gjennom trærne, som gjør dem udefinerbare fra hverandre. Alt glir over i hverandre. I regnet og tåken blir toppene og passene like. Regnvær her foretoner seg noenlunde likt som topografien, det undulerer; det letter litt, for så å bli enda verre, om hverandre. Stien forsvinner litt i sikten, en må følge nøyere med på båndene. Det er ingen utsikt til å kunne skille fjellryggene fra hverandre nå.

Trolsk stemning gjennom skogen.

Rett ved toppen av Myojeokbong, landskapet skjult idag.

Ved Myojeokryeong sklir jeg over den sørlige grensen til Sobaeksan, og grensen markerer også en liten utskiftning av stien. Den blir litt mer utfordrende, selv om det ikke er en utsatt rygg ruten går over idag. Det er heller ingen tyfon, men vått er det uansett. Utsiktene begrenser seg til den grå verdenen som residerer der bladene på trærne slutter. Trapper bringer meg opp av den samme grå verdenen til toppen av Dosolbong (1315moh), samtidig som at det har blitt et kjærkomment opphold i regnværet.

Trapper bringer meg opp av den grå verdenen rett før Dosolbong. Ved å klatre ut på noen steiner kunne jeg skimte ut over det grå skyhavet.

Både på vei opp og fra toppen kan jeg speide ned mot ett grått hav, hvor trærne forsvinner sakte ned i dypet. Stille, men innimellom stiger det opp enkelte lyder fra den tilslørte skogen nedenfor. Jeg har ikke møtt på noen i løpet av turen, koreanerne vet kanskje bedre enn å være ute og gå her på dager som denne. Likevel så er det noe tøft å stå her oppe. 'Falling!' står det på et skilt, men selv i dette været er det klart og tydelig at det er stykke ned bak gjerdet.

Utsikt fra Dosolbong. Ikke mye å se, der skogen forsvinner ned i dypet.

River meg løs fra toppen og fortsetter videre på ruten, som går over nok en topp, Samhyeongjebong (1225moh). Idet jeg nærmer meg Jukryeong, kan jeg etterhvert høre tiltagende lyder gjennom skogen. Det går bratt nedover gjennom lave bamboskudd, før jeg bryter ut ved siden av en gedigen jeongja ved Jukryeong. Lydene jeg har hørt kommer fra restauranten ved passet, som spiller høy musikk. Kan smått forvirret erkjenne at jeg er framme. Jeg tusler sliten over til nordsiden av passet, hvor jeg smilende ser hangeul-skriften for minbak (민박) på en restaurant.

På toppen av Dosolbong, det var et opphold i regnet når jeg kom til toppen.

Alt er jo godt igjen når man får dusjet og skiftet til tørre klær. På rommet er det et oppvarmet gulv (såkalt ondolbang), så jeg sprer likesågodt klærne utover gulvet til tørk. Jeg er eneste gjest på stedet. Han som jobber på stedet snakker ikke engelsk, men virker trivelig, og vi klarer å få kommunisert littegrann. Han rister på hodet når jeg forteller hvor jeg har gått fra, men virker imponert over tiden jeg har brukt. Så har jeg stort sett ikke gjort annet enn å gå idag heller.

Nedstigning mot Jukryeong gjennom lave bambusskudd.

Maten han lager er ihvertfall god, med mye kjøtt, så jeg spiser hjertelig. Mr. Cho ringer, så jeg får en hyggelig samtale om ettermiddagen. Ute regner det fortsatt, skyene driver fortsatt gjennom den høye musikken som spilles utenfor fra restauranten. Jeg har fått opplevd litt mer koreansk vær i den siste tiden.

Den store jeongjaen ved Jukryeong.

<- JeosuryeongGochiryeong ->

søndag 28. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 25: Ansaengdal - Jeosuryeong

Lengde: 14.0km (391.8km), tid brukt: 9:19 (205:46).
Høyde (start / slutt / høyest): 614moh / 800moh / 1077moh.
Vær: Sol, men med lett dis på himmelen.


Langturer byr som regel på endringer av planer underveis, både små og store. Tyfonen for noen dager siden blåste litt rot inn mine originale tanker, så etter å ha ryddet opp i rotet endte jeg opp med en noe annerledes plan videre. Det er for kort til Beoljae (7km), jeg setter kursen mot Jeosuryeong. Jeg høster fruktene av det, når jeg må betale en dyr pris for vann.

Frokost i Hwangjangsan Minbak sammen med Jae-young Lee (til venstre) og to andre vandrere.

Å gå i mørket her er noe jeg har bestemt meg for å unngå, hovedsaklig fordi at jeg ønsker å se hva landskapet her har å by på. Så tidlige morgener, for å komme seg avgårde idet det har blitt lyst, har blitt en rutine. Det gjør derfor ikke så mye at eieren av minbaken vekker meg kl 5 om morgenen, med melding om at frokosten er klar. Den spises sammen med Jae-young Lee og de to andre vandrerne fra igår, som etterpå setter i vei mot Beoljae. Jae-young blir kjørt av eieren av stedet til Jeosuryeong, mens jeg tar beina fatt dit. Folkene på minbaken har vært alle tiders gjestmilde, så stor honør til dem.

Det lille tempelet i Ansaengdal.

Avgangen blir ikke med en gang, igår oppdaget jeg et lite tempel her som jeg måtte ned og se på. Nå har jeg aldri vært spesiell religiøs av meg, men vakre bygninger vet religionene å lage. Om jeg blir spirituelt løftet videre etter besøket til tempelet vites ikke, men det går heldigvis fortere opp tilbake til Chagatjae enn antatt. Jeg når passet samtidig som lave skyer driver gjennom det høye grasset, Woraksan er litt mer unnvikende enn de forrige nasjonalparkene jeg har gått igjennom.

Funky fjellrygg mellom Chagatjae og Beoljae. En kan se ett av tauene en må bruke langs ryggen strekke seg rundt en stor kampestein.

Fram til Beoljae stiger en tynn og funky rygg opp som ett naturlig hinder på veien, etter en hyggelig skogsvandring fra de gåtefulle jangseung-pålene ved Jageun Chagatjae. Langt nedenfra på veien opp kan jeg se et tau strekke seg rundt en gedigen kampestein på den utsatte ryggen ruten går over, jeg vet hva jeg har i vente. På sedvanlig vis er tau på plass på de mest utsatte plassene. Forrige funky rygg var rammet av uvær, denne traverseres i vesentlig bedre vær. Selv om det er en noe sløret himmel, som hindrer horisontene i å nå mitt syn. Hoing kan høres fra den smale ryggen lengre borte, jeg lurer på om det er de to andre vandrerne fra Hwangjangsan Minbak, som forøvrig har tatt navnet sitt etter den høyeste toppen man går over på veien til Beoljae, Hwangjangsan (1077moh).

På vei over den innimellom utsatte fjellryggen før Hwangjangsan.

Begeistret over denne delen av ruten, lar jeg beina dingle utenfor kanten på en helikopterplass jeg kommer til etter Hwangjangsan som er naturlig hugget ut av fjellet. Konturene av fjellene på den andre siden av dalen kan skimtes gjennom sløret. Før Pyebaegijae går jeg feil, får noen ekstra høydemetere i kroppen før jeg er tilbake på rett spor. Som leder til et møte med tre andre vandrere. En litt haltende konversasjon følger før jeg lett tilgriset med druesaft i skjegget fortsetter ned mot Beoljae.

Utsikt fra og pause på helikopterplass etter Hwangjangsan.

Der trer jeg ut av de lovløses rekker til ett stille pass. Vann finnes et stykke ned fra passet langs veien. Jeongjaen huser noen gedigne veps, så lunsj blir tilberedt og spist på benkene nedenfor istedet.

Beoljae.

Fra Beoljae til Jeosuryeong er det en mindre utpreget tur, som hovedsaklig består av en slitsom stigning opp mot en navnløs topp og en like slitsom stigning opp mot Munbokdae (1077moh). Mer artig er det at jeg møter på en av de pensjonerte poltimennene fra Mungyeong Saejae igjen. En liten flokk med villsvin romsterer snøftende nedenfor stien på vei opp mot Munbokdae. Jeosuryeong kan sees gjennom trærne lenge før man kommer til passet.

Fra Beoljae startet ruten med å gå igjennom denne vegetasjonstunnelen.

Så, her ved Jeosuryeong er det jeg har valgt å overnatte. Det er en grei jeongja her, og noen fine benker og nok plass til å slå opp teltet mitt. Rett bortenfor ligger det en stengt hyugeso, som helt klart har sett sine beste dager. Ellers er det intet her, og minst av alt, vann. Jeg har fått nummeret til en taxi her fra Jae-young, så jeg ringer det for å ordne transport til det viktige flytende elementet.

Utsikt fra ruten mellom Beoljae og Jeosuryeong.

Det tar lang tid før taxien kommer, jeg slapper bare av på stedet imens, men lurer en stund på om jeg har gjort meg forstått. Til slutt dukker den opp, det viser seg at det er samme taxisjåfør som jeg kjørte med igår. Så den lange ventetiden er forståelig. Det vil koste meg 90 000won for taxituren, så med andre ord vil jeg betale rundt 600kr for vannet. Turen går og til samme butikk som igår. Passerte Beoljae på veien, så kunne igrunn bare stoppet der og fylt på vann. Men, det er faktisk en fin kjøretur. Og for første gang får jeg følelsen av å være litt ute på vidda her i Korea. Kjører gjennom et mystisk landskap, i en øde veistrekning med trær langs veien som en aveny.

Jeosuryeong. Jeg satte opp teltet mitt på plenen bak stein-monumentet til venstre.

Tilbake på Jeosuryeong skeier jeg ut med dobbel dose ramyon nudler, ris, braisert biff i soyasaus og to boller med fyll til middag. Få, om noen, biler kjører forbi passet om kvelden. Stille sitter jeg i mørket og slapper av etter dagen. Jeg ringes opp hjemmefra, hyggelig å høre hvordan det går der.

I en liten landsby for å handle vann, en dyr tur.

<- AnsaengdalJukryeong ->

lørdag 27. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 24: Haneuljae - Ansaengdal

Lengde: 19.7km (377.8km), tid brukt: 9:33 (196:27).
Høyde (start / slutt / høyest): 550moh / 614moh / 1115moh.
Vær: Lettere overskyet.


Det føltes godt for meg å komme igang igjen igår, selv om det bare var en dags pause, men jeg er ikke helt sikker på om beina og knærne mine deler samme optimisme. De har begynt å merke milene med tung vekt på den evigvarende berg- og dalbanen. Det blir ingen pusterom for dem idag heller, ruten fortsetter sin undulerende vei videre, men idag møter jeg på et spesielt objekt på Baekdudaegan. Som vil gi grobunn for fornyet optimisme, eller motsatt. Det dumpes en busslast med vandrere ved passet om morgenen.

Morgendis i dalen nedenfor Woraksan og Poamsan.

Opp mot Poamsan tilbyr ruten idag en liten gåte, i form av hvor stien egentlig går. Ved en liten vannkilde deler stien seg, og det er ingen bånd ved noen av alternativene. Jeg velger stien som tilsynelatende ser ut til å følge konturene av fjellryggen mest og er brattest, det har jo vært varemerket til stien igrunn så langt. Den velger som regel å angripe en stigning rett opp, istedet for å gå gradvis oppover. Lengre opp, etter litt uvisshet, flagrer det et ensomt bånd bekreftende. Nede i dalen ligger det et tynt lag med dis, det er et gryende grått skydekke og morgensol, en anelse dramatisk.

Trapp opp mot Poamsan, med utsikt til Woraksan Nasjonalpark.

Etter utsyn til alle kanter fra Poamsan (962moh), veksles det mellom skog og utsikt på veien videre. Strekningen idag beskrives som bemerkelsesverdig i guideboken, men selv om jeg ofte får mulighet til å speide utover denne delen av Sør-Korea, er jeg ikke helt bergtatt idag. Mer bemerkelsesverdig er navnene på noen av toppene her, Kkokdubawibong (838moh) og Ggoiggoribong, sistnevnte ligger dog forøvrig ikke på ruten.

Utsikt ned mot Haneuljae og over mot ryggen jeg gikk igår.

Ruten beveger seg her gjennom den sørlige delen av Woraksan som danner en del av Sobaeksanmaek-fjellkjeden (sanmaek betyr fjellkjede). Denne fjellkjeden passerer gjennom Woraksan og Sobaeksan før den går over til Taebaksanmaek på østkysten til Korea. I hjertet av Woraksan er jeg nok derimot ikke, ikke ligner stien her på de sedvanlige stiene man møter i nasjonalparkene heller, den er lett å gå på og synlig, men er ikke inngjerdet som jeg har blitt vant med. Det høyeste fjellet i nasjonalparken, Munsubong (1161moh), ligger lengre nord for meg. Woraksan sine løvtrær skal farges blodrøde om høsten og jeg passerte ett tre i full fargebrann, men det er for tidlig for å oppleve det på sitt mest fargerike.

På toppen av Poamsan.

Og om det var noe usikkerhet rundt om ruten var stengt fra Joryeong, er det ikke det ved Magolchi. Min lovløse ferd fortsetter. Jeg er ikke alene om det, jeg møter på noen andre innenfor det avstengte området, etter Kkokdubawibong og før Daemisan (1115moh). To av dem hilset jeg forøvrig på ved Haneuljae om morgenen, vi får en lengre prat denne gangen.

Ruten, der den går gjennom trærne i Woraksan.

En strekning er kraftig opprevet av vind, med falne trær som blokkerer stien flere ganger. Innimellom får en følelsen av å ikke helt være sikker på at en er på rett vei, spesielt når det går lang tid mellom vandrebåndene. Men så når det plutselig dukker opp ett monument av stein stående midt i stien, kan jeg smile bredt. Eller tenke på alt som gjenstår av slit. Monumentet markerer at man er halvveis på Baekdudaegan i Sør-Korea, 367.325km mellom Cheonwangbong og Jinburyeong. Jeg velger å feire at jeg har gjennomført halvparten av ruten, så jeg henter soju-flasken fram i lyset og skåler for turen så langt.

Utsikt fra Kkokdubawibong, bak til høyre Poamsan med Haneuljae nedenfor til venstre.

På toppen av Daemisan, som er på vei til å gro igjen.

Chagatjae ligger bortskjemt til under en strømmast og høyt grass, og det er over tre mil til neste mulighet for å få kjøpt mer proviant, så jeg bestemmer meg for å gå ned til den lille fjellandsbyen Ansaengdal. Ved Hwangjangsan Minbak er det ingen tilstede, når jeg ringer har jeg noen problemer med å gjøre meg forstått, til jeg hører at han jeg snakker med står i eplegården ved siden av meg. Det er fullt på minbaken, men jeg kan få sette opp teltet utenfor, få meg en dusj på stedet og hvis jeg ønsker det, middag og frokost. Jeg er strålende fornøyd.

Ved halvveis-markøren til Baekdudaegan.

Jae-young Lee overnatter også på stedet, som ankom i en taxi og med det så fint løste problemet med å komme meg til en butikk for å handle. Han er et hyggelig bekjentskap og siden han snakker engelsk, får han rollen som tolk. Jae-young går også Baekdudaegan og har idag gått fra Beoljae til Jeosuryeong. Jeg overtar taxien, som kjører meg til nærmeste butikk i en annen landsby ett stykke unna. Nok et knøtte-eventyr vekk fra ruten, jeg sitter nysgjerrig og følger med på landskapet, stedene og folkene i denne kulturen fjernt fra vår egen. I butikken hamstrer jeg mat for de følgende dagene, og godsaker til kvelden (chips, øl, godteri).

Fargebrann i trærne, høsten er så smått på anmarsj og i Woraksan farges løvtrærne blodrødt etterhvert.

Spiser middag sammen Jae-young og to andre vandrere som også overnatter der, god mat og hyggelig, men dessverre med litt for mye av sjømat jeg ikke kan spise. Om kvelden går tankene tilbake til turen jeg har tilbakelagt, det er rart å vite at jeg nå er halvveis. Jeg er litt nervøs for om jeg kommer til å klare å gjennomføre hele ruten og, jeg er sliten og knærne mine er ikke helt på topp.

Slående opp teltet mitt utenfor Hwangjangsan Minbak i den lille fjellandsbyen Ansaengdal. Bilde tatt av Jae-young Lee.

<- HaneuljaeJeosuryeong ->

fredag 26. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 23: Mungyeongeup - Haneuljae

Lengde: 16.5km (358.1km), tid brukt: 8:27 (186:54).
Høyde (start / slutt / høyest): 327moh / 550moh / 934moh.
Vær: Stort sett lettere overskyet, fint om kvelden.


Det tok altså tre uker før jeg fikk min første dag på turen med skikkelig dårlig vær. Riktignok hadde det regnet litt om morgenen da jeg gikk fra Keunjae til Jigijae, og vært noen dager med en god del mørke skyer, men tyfonen var det første skikkelige møtet med koreansk vær. Skal ikke klage, selv om jeg igrunn tapte to dager på dette. Idag ser jeg for meg at jeg går til Haneuljae, passet jeg hadde tenkt å gå til for to dager siden. Jeg har hatt et bra opphold i Mungyeongeup, men nå er det på tide å fortsette den eventyrlige reisen.

Joryeong Sanshingak. Denne forseggjorte helligdommen står der Baekdudaegan kommer ned til passet og Joryeonggwan.

Fra Mungyeongeup må jeg opp til Joryeong igjen for å fortsette videre på Baekdudaegan. Jeg passerer gjennom en stille by om morgenen. Jeg passerer (nok) en filminnspilling på gang ved Jogokgwan, vandrende mellom skuespillere og statister. Jeg passeres av vertinnen fra serveringsstedet lengre oppe i en bil, vinkende til meg. Stikker innom på veien, hvor jeg får en kopp kopi (kaffe) av det hyggelige vertskapet. Været er noe helt annet nå enn det var når jeg kom ned to dager siden. Med det for øyeblikket fine været får jeg tatt meg en bedre titt på Joryeonggwan og området rundt.

Mørke skyer og blå himmel over Mungyeong Saejae.

'Back to Daegan'. Fra fuglepasset trer ruten inn i Woraksan Nasjonalpark og går over den østre ryggen som danner V'en rundt Yeongnam-veien. Og som vanlig, starter dagen alltid med en klatring opp (i dobbelt forstand). Det er noe usikkerhet knyttet til om denne delen av ruten er stengt eller ikke; i guideboken er denne delen markert som stengt, men det er ikke noe tegn som tyder på det der ruten starter. Jeg lar meg uansett ikke affisere av det og lar meg bringe opp til 922moh og Mapaebong.

Bugammun, en gammel og glemt port til Mungyeong Saejae.

På toppen av Bubong, utsikt tilbake mot Joryeong, som man kan se omtrent midt i den nedre delen av bildet.

Utsikten herfra er langt fra så lystig som den var nede ved Saejae, mørke skyer lar seg avbilde over den provinsielle parken. Jeg frykter litt en ny runde med det våte element fra oven. Ruten passerer idag og festningsverk fra fordums tider, den beveger seg langs den eldgamle og glemte nordre porten inn til Mungyeong Saejae, Bugammun, og fram til Dongammun (østre stein-port). Det har vært mye historisk sus over de senere dagene på ruten.

Bubong, sett nedenfra fra der Baekdudaegan går over en av flere fotbroer.

Bubong (934moh) frister en vekk fra stien, frister en til å klatre opp en ny serie med tau, frister med en utsikt over Woraksan sine hvite, bratte og steinete fjelltopper. De ligger der og hviler, de hvite fjellsidene nå litt blasse i det forsvinnende lyset fra solen. Skyene siger innover. Klatrende opp etter meg til toppen kommer en annen vandrer, Jong Hoon, på rundtur fra Mungyeongeup over Jubong og Juheulsan.

Toppen av Tanhangsan.

Jubong (1079moh) er det høyeste punktet på Juheulsan-fjellet, men ligger ikke på den spirituelle ryggraden. Så ruten tar deg ikke de 2.6km bort til toppen for å kunne nyte synet fra toppen. Jong Hoon skal dit, han tar meg igjen ved krysset hvor jeg står og funderer på om jeg skal ta de 5 kilometerene ekstra. Vi blir stående og har en lengre prat; han syntes Norge høres fint ut, men kaldt. Jubong blir liggende ifred, og knærne mine som er litt vonde nå får mindre å streve med.

En diger klippe med utseende som en tommel, i nærheten av Gulbawi.

Ved Gulbawi står det en gedigen klippe av stein og sperrer for veien, det er som om fjellet holder tommelen opp for deg, en diger 'like'. En kuriøsitet å klatre rundt på. Før man senker skuldrene, man har jo klart det, fjellet har gitt sin godkjennelse, og går ned den siste strekningen mot Haneuljae. Hvor en stele står som en tynn pekefinger mot himmelen.

Stele ved Haneuljae, som en pekefinger som peker opp mot himmelen.

Haneuljae, som føltes som en avkrok når jeg leste om det i guideboken, ligger i enden av en vei som avsluttes brått. Videre går det bare en gammel vei som leder inn i skogen og ned mot et gammelt tempel. Det er en bygning her, Haneuljae Sanjang, som er dekorert med vandrebånd og malerier. Utenfor sitter det en eldre mann, som viser seg å være eieren av stedet, 72 år gammel. Vi snakker sammen mens jeg lager meg noe mat. Han gir sitt samtykke til at jeg kan slå opp teltet mitt utenfor bygningen. Jeg kunne fått sove inne, men det var så rotete der inne sa han, så han syntes det ville være bedre for meg å sove i teltet. Istedet byr han meg på en flaske makgeolli og noen epler. Selv bodde han lengre ned i veien.

Haneuljae Sanjang. Lokalisert i en stille og avsidesliggende del. Eieren av stedet sittende utenfor huset.

Teltet står oppe når jeg går under trærne på den gamle veien som går ned mot Mireuksaji-tempelet. Før Den Store Yeongnam Veien ble bygget, var det dette som var en av hovedferdselsårene over fjellene her. Stille flyter vandringen ned dalen, med bladende raslende sakte i vinden, forbi trær formet som ballerina-danserinner. Fra Mireuksaji kommer det bønnesang. Tempelet inneholder en 10m høy og tynn Buddha-statue. Solen er på hell når jeg går opp igjen. Oppe venter mer mat og en avslappende kveld inne i mitt lille tilfluktssted.

Den 10m høye Buddha-statuen i Mireuksaji-tempelet.

<- MungyeongeupAnsaengdal ->