fredag 19. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 16: Hwaryeongjae - Piatjae

Lengde: 13.9km (261.2km), tid brukt: 8:28 (129:40).
Høyde (start / slutt / høyeste): 325moh / 625moh / 832moh.
Vær: Strålende.


Når det lysner om morgenen, når morgendisen skimtes under toppene til Songnisan Nasjonalpark, etter dager som har glidd inn i hverandre på ruten, er det at Baekdudaegan våkner opp til all sin prakt igjen. Rutinen med å gjemme seg bort i skogen skal brytes. Det er en spenning i kroppen idag, en følelse av suspendert forventning. Kroppen vet at foran meg ligger det noen dager med en egen glans, men også at den samme glansen vil koste krefter. Det er en pris for skjønnhet.

De østlige toppene i Songnisan sett fra jeongjaen ved Hwaryeongjae.

Og den starter ikke med engang, det er ikke like skjønt å gå langs en vei. Biler og trafikk vil helst byttes ut med fuglekvitter og lyden fra en rennende bekk. Noe det ikke har vært veldig mye av på turen, men når man først kommer over en bekk så er det med stor glede. Det betyr vann, og liv. Man går på vannskillet, så man må alltid ned for å komme dit. Men nå skal jeg opp, opp mot lyset. Og er det vann, så renner det vekk fra meg.

To fiolette blomster på ruten.

Været er strålende, det betyr også at det er varmt når stien tar meg bratt opp i retning mot Bonghwangsan. Nedenfor ligger Hwaseomyeon, jeg kjenner igjen bygningene i byen her oppe fra. Ruten idag bringer meg til ett menneskeskapt tårn det ikke er vanskelig å forstå hvorfor står her, fjellene her er som sagt dekket av trær og selv en liten gnist kan få fatale følger. Men brannvarslingstårnet fungerer fint som klatrestativ for å kunne se utover det forrevne landskapet også. Nå begynner grå klipper å dukke opp midt iblant alt det grønne.

Utsikt fra et brannvarslingstårn, nedenfor kan Hwaseomyeon sees.

Selve Bonghwangsan (740moh) dukker ned blant trærne for det meste. En og en halv time senere er jeg lavere nede enn jeg var når jeg startet å gå om morgenen, og befinner meg ved Bijae, flygende pass. Her begynner en nylig anlagt økobro å ta form. Jeg fortsetter videre, på en trapp bestående av firkantede klosser. Det går oppover, bratt, sekken er tyngende. Men nå er det en emerald verden rundt meg. Og ut av denne verdenen reiser det seg klipper i utallige former. Jeg balanser ut på tuppen av en av disse klippene, til den visuelle lyden av en bølgedal av grønne trær og fjellrygger. Sekken glemmes, stien glemmes, jeg sitter og nyter øyeblikket.

På toppen av Bonghwasan.

Som nevnt så har det ikke vært en overflod av vannkilder på ruten, desto merkverdig er det da å komme til Motje. Det er ikke en overflod av vann her heller, men dette området inneholder en myr og er den eneste man finner på Baekdudaegan. Stedet inneholder en vag skjønnhet, pakket inn i trær. Den rolige atmosfæren gjør det til et perfekt sted for å spise lunsj, det er og satt opp noen benker her (marshspotting anyone).

Bijae, den klossete trappen opp fjellryggen.

Dagen har vært fantastisk så langt, men selve prikken over i-en kommer på toppen av Hyeongjebong (832moh). Jeg har nå passert grensen til Songnisan Nasjonalpark, og ruten her skal etter sigende være like krevende som ruten gjennom Jirisan. Mitt sidespor opp til toppen bar kanskje preg av det, selve ruten går rundt, men jeg valgte i ivrig ånd og klatre opp mot toppen ved første mulighet. Det førte til litt livlig balansegang på toppen av noen kampesteiner eller klipper.

Sittende å nyte utsikten fra en tuppen av en klippe. Et grønt bølgehav nedenfor.

Det var ikke balansegangen som gjorde at jeg blir stående og måpe når jeg nådde stelen på toppen. Utsikten tar pusten fra en. I horisonten strekker et forrevet skoghav seg bakover, med grønne fjellrygger og daler som bryter om hverandre, episk. Og en tankevekkende indikasjon på hvor undulerende topografien i dette landet er. Å kunne nyte solnedgangen herfra ville ha vært storslått, men å klatre ned i mørket her byr meg imot. Litt lengre borte i horisonten stiger en røyksøyle til værs, og øker i omfang etterhvert. Jeg lurer litt på hva jeg skulle gjort om det hadde brutt ut en skogbrann her nå, med all den tørre vegetasjonen som omringer meg. Det blir med tanken.

Motje, den eneste myren på Baekdudaegan.

Fra Hyeongjebongs utsikt mot Songnisans klipper går ruten gradvis ned til et lite, stille og unnselig pass, skyggefullt ved et stikryss, Piatjae. Det er akkurat passe nok plass til å sette opp teltet ved passet, noe som egentlig nok ikke er helt etter lovens bok siden jeg befinner meg i en nasjonalpark. Det sagt, så frister det ikke å ta den lange turen ned fra ryggen, så jeg lar det stå til. Jeg må likevel gå ned stien som leder ned til den lille landsbyen Mansuri for å finne vann. Og langt ned og, elveleiet er tørt; men til slutt, etter å ha gått vesentlig lengre enn de 500 metrene jeg var forespeilet, finner jeg vann (godt sekken lå igjen oppe ved passet).

Utsikt fra toppen av Hyeongjebong, en indikasjon på hvor undulerende topografien i Sør-Korea er.

Jeg må likevel ha med meg solnedgangen, så etter at teltet er oppe og kroppen har fått hvilt seg litt, går jeg et stykke tilbake i retning Hyeongjebong igjen til jeg finner et passende sted å bivåne solens fall på himmelen. Den fiolette himmelen og dagen feires med noen skåler av soju-flasken. Når solen har gjemt seg bak horisonten begir jeg meg ned til teltet igjen for middag. Som inntas i mørket ved teltet, nudler, ris og braisert biff i soyasaus (ny favoritt på turen).

Teltet mitt ved Piatjae.

Når jeg ligger i teltet etterpå, kan jeg høre lyden av nøtter som deiser i bakken. En vandrer passerer i mørket, jeg hører lyden av et kamera som går av, hvor blitzen lyser opp teltet utenfra. Stille, stille, så er en praktfull dag på Baekdudaegan over.

Solnedgang fra en klippe mellom Hyeongjebong og Piatjae.

<- HwaryeongjaeNeuljae ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar