mandag 29. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 26: Jeosuryeong - Jukryeong

Lengde: 19.1km (410.9km), tid brukt: 08:50 (214:36).
Høyde (start / slutt / høyest): 800moh / 689moh / 1315moh.
Vær: Regn og vind.


Lyden av regndråper på teltduken om morgenen er en fin indikasjon på hvilket værtegn denne dagen står i. Det får meg og fort ut av soveposen, og tidspunktet klokken viser om morgenen er heldigvis ikke så ille. Paviljongen i passet er i denne situasjonen ganske så nyttig, jeg slenger alt av ting jeg har i teltet inn i paviljongen i ly for regnet. Og så pakker jeg ned teltet. Mens jeg sitter inne under taket til jeongjaen og spiser frokost, trøtt, avtar regnet. Stille før stormen, dette minner en del om morgenen på Ihwaryeong.

Morgen i jeongjaen i Jeosuryeong. Trøtt. Tidlig oppe, vekket av regn på teltet.

Forlater Jeosuryeong i ett tiltagende regnvær, en vandring under en grå og vanntung himmel venter.

Jeg er nå effektivt ute av Woraksan, som jeg forlot ved Beoljae. Fram til Jukryeong går ruten over ikke mindre enn 11 topper, hvorav 7 av dem er navngitte. Etter det vil jeg være inne i Sobaeksan Nasjonalpark. Det er stille i starten når jeg begir meg ut fra Jeosuryeong, og så bryter de første dråpene stillheten. Stien er heldigvis god å gå på, for det er stort sett det jeg stålsetter meg for å gjøre nå. Regnet øker i omfang.

Ingen utsikt å få. Trærne og dalen forsvinner inn i tåken og regnet.

All utsikt kan jeg nå se langt etter, en grå vegg av intethet er det en får se. I skogen er skyene flytende spøkelser som driver gjennom trærne, som gjør dem udefinerbare fra hverandre. Alt glir over i hverandre. I regnet og tåken blir toppene og passene like. Regnvær her foretoner seg noenlunde likt som topografien, det undulerer; det letter litt, for så å bli enda verre, om hverandre. Stien forsvinner litt i sikten, en må følge nøyere med på båndene. Det er ingen utsikt til å kunne skille fjellryggene fra hverandre nå.

Trolsk stemning gjennom skogen.

Rett ved toppen av Myojeokbong, landskapet skjult idag.

Ved Myojeokryeong sklir jeg over den sørlige grensen til Sobaeksan, og grensen markerer også en liten utskiftning av stien. Den blir litt mer utfordrende, selv om det ikke er en utsatt rygg ruten går over idag. Det er heller ingen tyfon, men vått er det uansett. Utsiktene begrenser seg til den grå verdenen som residerer der bladene på trærne slutter. Trapper bringer meg opp av den samme grå verdenen til toppen av Dosolbong (1315moh), samtidig som at det har blitt et kjærkomment opphold i regnværet.

Trapper bringer meg opp av den grå verdenen rett før Dosolbong. Ved å klatre ut på noen steiner kunne jeg skimte ut over det grå skyhavet.

Både på vei opp og fra toppen kan jeg speide ned mot ett grått hav, hvor trærne forsvinner sakte ned i dypet. Stille, men innimellom stiger det opp enkelte lyder fra den tilslørte skogen nedenfor. Jeg har ikke møtt på noen i løpet av turen, koreanerne vet kanskje bedre enn å være ute og gå her på dager som denne. Likevel så er det noe tøft å stå her oppe. 'Falling!' står det på et skilt, men selv i dette været er det klart og tydelig at det er stykke ned bak gjerdet.

Utsikt fra Dosolbong. Ikke mye å se, der skogen forsvinner ned i dypet.

River meg løs fra toppen og fortsetter videre på ruten, som går over nok en topp, Samhyeongjebong (1225moh). Idet jeg nærmer meg Jukryeong, kan jeg etterhvert høre tiltagende lyder gjennom skogen. Det går bratt nedover gjennom lave bamboskudd, før jeg bryter ut ved siden av en gedigen jeongja ved Jukryeong. Lydene jeg har hørt kommer fra restauranten ved passet, som spiller høy musikk. Kan smått forvirret erkjenne at jeg er framme. Jeg tusler sliten over til nordsiden av passet, hvor jeg smilende ser hangeul-skriften for minbak (민박) på en restaurant.

På toppen av Dosolbong, det var et opphold i regnet når jeg kom til toppen.

Alt er jo godt igjen når man får dusjet og skiftet til tørre klær. På rommet er det et oppvarmet gulv (såkalt ondolbang), så jeg sprer likesågodt klærne utover gulvet til tørk. Jeg er eneste gjest på stedet. Han som jobber på stedet snakker ikke engelsk, men virker trivelig, og vi klarer å få kommunisert littegrann. Han rister på hodet når jeg forteller hvor jeg har gått fra, men virker imponert over tiden jeg har brukt. Så har jeg stort sett ikke gjort annet enn å gå idag heller.

Nedstigning mot Jukryeong gjennom lave bambusskudd.

Maten han lager er ihvertfall god, med mye kjøtt, så jeg spiser hjertelig. Mr. Cho ringer, så jeg får en hyggelig samtale om ettermiddagen. Ute regner det fortsatt, skyene driver fortsatt gjennom den høye musikken som spilles utenfor fra restauranten. Jeg har fått opplevd litt mer koreansk vær i den siste tiden.

Den store jeongjaen ved Jukryeong.

<- JeosuryeongGochiryeong ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar