tirsdag 30. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 27: Jukryeong - Gochiryeong

Lengde: 24.0km (434.9km), tid brukt: 9:53 (224:29).
Høyde (start / slutt / høyest): 689moh / 782moh / 1439moh.
Vær: Sol, tåke, overskyet.


Forventninger er av og til vanskelige å leve med, de er og vanskelige å bringe med seg på en tur. Det kan fort lede til skuffelse. Mellom Jukryeong og Gochiryeong går ruten over selve hjertet i Sobaeksan Nasjonalpark, og har vært en etappe jeg har gledet meg til lenge. Her går Baekdudaegan over en åpen rygg med utsikt til begge kanter, gjennom azalea felt som blomstrer rosa om våren. Det er lite jeg kan gjøre for å se azaleane blomstre, for det er jeg her på feil tid av året, men det å kunne gå en lang strekning i et åpent landskap har jeg sett fram til.

Varmt sollys over landskapet nedenfor fjellet, fra en utsiktsplattform på vei opp mot 2. Yeonhwabong om morgenen.

Når jeg titter ut av vinduet tidlig om morgenen er det derimot ikke mye som tyder på et åpent landskap, selv i mørket kan jeg se at tåken ligger tykt rundt passet. Jeg er avgårde kl 6, som er den tidligste avmarsjen så langt på turen. Litt nedslått i starten vandrer jeg opp den 7 kilometer lange veien i begynnelsen av ruten, hvor Sobaeksan Optical Astronomy Observatory med jevne mellomrom har satt ut en serie med installasjoner av himmellegemer ved siden av veien. Utenfor selve solobservatoriet står Jorden, på toppen av Yeonhwabong lyser Solen.

Nedenfor Sobaeksan var landskapet preget av et bølgende hav av skyer.

Solsystemet viser vei opp fra tåkepasset, himmelen skifter farge fra grått til blått. Gjennom trærne skinner morgenskinnet fra solen. Og ved en utsiktsplattform blir landskapet nedenfor fjellet badet i et varmt sollys. Jeg blir stående og nyte synet en lang stund, nyter det mens jeg kan. Forvirrende nok har de gitt tre av toppene her samme navn, Yeonhwabong. Ruten går rundt 2. Yeonhwabong (1357moh), jeg går ikke opp til selve toppen. Angrer litt. Nedenfor er det et bølgende tåkehav som de grønne fjellryggene stikker opp av. Saturn er plassert ved en utsiktsplattform, i horisonten kan jeg se Birobong og Gukmangbong.

Utsikt tilbake fra Yeonhwabong, nedenfor ligger solobservatoriet og i bakgrunnen 2. Yeonhwabong.

På toppen av Yeonhwabong (1383moh) har jeg passert Mars, solobservatoriet og Jorden. Står ved siden av Solen under lyset fra den ekte Solen på himmelen, foran meg i horisonten ligger den åpne fjellryggen over Sobaeksan forlokkende under den blå himmelen. Men Solen blir igjen på Yeonhwabong, fra toppen går ruten ned gjennom et hyggelig skogsparti, med høstens farger så smått på vei. Og dukker opp igjen til et landskap i bevegelse, tåkehavet har begynt å flytte på seg. Før 1. Yeonhwabong (1394moh) driver skyer over fjellet.

Utsiktplattform med en installasjon av Solen på toppen av Yeonhwabong. I bakgrunnen, den åpne ryggen som ruten går over i Sobaeksan.

Og her hvor det er et blomstrende blomsterhav om våren, er det nå et blomstrende tåkehav. En liten stund er jeg frustrert, og litt skuffet. Så biter jeg det i meg, og konstanterer at det er og ganske så tøft. Den inngjerdede stien forsvinner inn i tåkegapet, små trær og busker dukker opp langs stien som forkrøplede skikkelser. Det regner ikke, men er litt surt. På en sti dukker det fram en liten bu fra skodden, ingenting inne i bua, men passende tidspunkt å sette seg ned og ta en pause.

Etter Yeonhwabong forsvinner stien ned i skogen, hvor høstlige farger begynner å vise seg.

Fra den lille bua er det en kort vei opp gjennom skyene til Birobong (1439moh), den høyeste toppen i nasjonalparken. På det inngjerdede platået hviler det en stor doltap og flere monumenter av stein. Og er og det første stedet hvor jeg møter på andre mennesker idag. Et ungt par fra Tyskland på rundtur i Sør-Korea er her og, de har gått opp fra Birosa-tempelet, vi snakker sammen en stund før vi begir oss videre i hver vår vei. De ned mot tempelet igjen, jeg over en åpen rygg med et ørlite tegn til at det letter litt. Tåken ligger ikke like tett over det alpine gresset nå.

Om våren går man her gjennom et blomstrende hav av azaleaer, nå går ruten gjennom et blomstrende tåkehav på begge sider av den åpne ryggen.

Stien forlater etterhvert gummi-dekket, som er nedlagt for at vandrene ikke skal gjøre skade på vegetasjonen, man har gått på gjennom Sobaeksan. Røde fargetoner setter sitt preg på bladene, mer av dalbunnene nedenfor blir synlige. På Gukmangbong (1420moh) spiser jeg lunsj inne blant klippene på toppen. Skuffelsen har forlatt kroppen, byttet ut med en glede av å gå i et landskap jeg har sett fram til. I boken var det et bilde fra stien videre fra Gukmangbong, en vandring over en hei som fortoner seg som noe øde, noe i meg ville oppleve det samme. Siden skyene nå har beveget seg høyere opp mot himmelen, får jeg akkurat det. Mon tro om Prins Maui, sønn av Kong Gyeongsun av Silla-kongeriket, følte det samme når han sto på toppen under sin flukt til Geumgangsan.

Nedenfor Birobong dukket denne lille bua fram fra skodden.

Så forlater Baekdudaegan paradegaten gjennom Sobaeksan og beveger seg ned i skogen. Tåkens favn blir byttet ut med skogens favn. Den siste strekningen før Gochiryeong, forbi Neujeunmaegijae og Madangchi passene, er en lang og hyggelig vandring gjennom et mer familiært syn på turen. Ved Gochiryeong er det stille, en lett vind blåser rundt Sanshingaken og jangseung-pålene der.

På toppen av Birobong, ingen utsikt.

Setter opp teltet på helikopterplassen ovenfor passet, midt blandt småiltre veps. Vann finnes det litt lengre nede på nordsiden av passet, noen har lagt igjen en pose med godteri ved vannkilden. Jeg tar sjansen på både spise noe av godteriet og drikke av vannet. Til middag spiser jeg en av de koreanske stridsrasjonene jeg kjøpte på Jukryeong. Som inneholder ris, grønnsaker og kjøtt; det smaker godt, men kunne vært litt mer kjøtt.

På vei ned fra Gukmangbong, over en øde hei, dette tette skylaget har klatret høyere opp på himmelen.

Når jeg sitter og slapper av her i Gochiryeong, har den lille skuffelsen jeg følte underveis gått i glemmeboken. Istedet har det vært en av de beste dagene på min vandring så langt. Men den tidlige morgenen og varierte vandringen gjennom Sobaeksan har satt sitt preg, fornøyd lar jeg Ole Lukkøye komme på besøk halv ni.

Inne i sanshingaken i Gochiryeong.

<- JukryeongBuseoksa ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar