lørdag 20. september 2014

(Baekdudaegan) Dag 17: Piatjae - Neuljae

Lengde: 16.3km (277.5km), tid brukt: 10:46 (140:26).
Høyde (start / slutt / høyeste): 625moh / 450moh / 1057moh.
Vær: Strålende.


Det er stille når jeg våkner om morgenen, men om natten har det vært alt annet enn stille. Utenfor teltet har det vært et heftig natteliv, med mye lyd fra dyr på vift gjennom skogen. Natt til lørdag, så det er kanskje ikke så rart. Det betyr og sannsynlig at jeg vil møte på mange mennesker idag, siden jeg nå beveger meg inn i selve hjertet av Songnisan Nasjonalpark. Foran meg ligger det og spenning av en helt annen art, og noe som har opptatt tankene mine over de siste dagene, etter Munjangdae vil jeg komme til den første seksjonen av ruta som er stengt.

Utsikt over Sognisan med sine kampesteiner og klipper, sett fra toppen av Cheonwangbong.

Dagen fortsetter der gårsdagen slapp, med en tindrende klar himmel og en rute som fortsetter sin triumferd gjennom et bølgende landskap. Og på samme måte beveger jeg meg nå og oppover, med klipper og steiner som lar meg få klatre ut på dem for å bivåne årsaken til slitet mitt. Over meg troner nok en himmelsk konges topp, Cheonwangbong, og for å begynne på den skikkelige morroa i Songnisan er jeg nødt til å klatre opp dit. Likheten med Jirisan er slående, bare ikke høyden, toppen ligger bare på 1057moh.

Ruten gjennom hjertet av Songnisan gikk mellom kampesteiner og klipper, som her ved en klippe som ser ut som et forsteinet mummitroll.

En piruett på toppen gir deg en fantastisk utsikt til alle kanter, jeg kan følge ryggraden til nasjonalparken bortover. Det er en grønn ryggrad, som noen har plantet tallrike kampesteiner på, og ruten navigerer seg midt imellom dem. På ett tidspunkt danner steinene en aveny som man går gjennom, ett annet tidspunkt en tunnel. Jo lengre inn i Songnisans rike jeg kommer, jo flere kampesteiner blir det å leke med, og jo flere mennesker dukker opp. Ned fra Cheonwangbong møtte jeg på en eldre mann som hadde en venn fra Bergen.

Ved det lille tempelet nær Gyeongeopdae.

Jeg er i hjertet av Songnisan, og det banker sterkt. Etter Sinseondae går det en bratt sti ned fra ryggen, som etterhvert går over til å bli en bratt trapp. Jeg slenger fra meg sekken, til tross for alle menneskene i parken, vel vitende om de godt over 2 millioner won som ligger i den. Stien leder ned til det kjente tempelet Beopjusa, men jeg skal ikke så langt ned. Det er et annet lite tempel rett nedenfor ryggen som skal være verdt et besøk. Hengende papirlykter i flere farger viser veien til tempelet. For å komme dit må man gå igjennom en smal gang mellom to digre kampesteiner, ved inngangen er det risset inn tegn i steinene. Flere lanterner følger deg før du står ved tempelet under de mektige steinene i Songnisan. Det er et stille sted å befinne seg i, i motsetning til blant alle menneskene oppe på toppen av fjellet som fornekter verden.

Sinseondae Hyugeso. En populær rasteplass i nasjonalparken med noe stivere priser enn vanlig, men med hyggelige vertinner.

På vei ned møtte jeg på de første utlendingene på turen siden Jirisan for to uker siden. Oppe på Baekdudaegan igjen er første stopp Sinseondae Hyugeso og jeg benytter muligheten til å fråtse litt. Bestiller meg likesågodt to gamjajeon (potet-pannekake) og mye drikke, de jeg deler bord med føler de må feite meg opp de og. Så druer, soju og noe mat jeg ikke vet hva er for noe blir sendt i min vei, men godt smakte det.

Ved Munjangdae, en kampestein med en form som en gigantisk golfball, er det et yrende folkehav. På toppen, speidende utover, pulserende rygger og fjellsider, stemmer i luften, og utsikt til en forbudt rute. Jeg møter igjen mannen med en venn fra Bergen. Vi står og nyter utsikten, snakker om Songnisan, han tar bilder av meg, mange, med mitt kamera. Vi tar farvel, jeg står igjen, og ser på ryggen der ruten fortsetter, ser landingsplassen for helikopteret hvor stien går, ser kameraet som overvåker stien, usikker på hva jeg skal gjøre.

Munjangdae, som en diger golfball ved enden av ruten.

Fra her er ruten stengt, alternativene er å gå ned fra ryggen og ordne seg transport til Neuljae, hvor ruten er åpen igjen. Noe jeg ikke har lyst til, puristen i meg våkner. Jeg hadde igrunn tenkt å følge den stengte ruten uansett, og se hva som skjedde. Men nå som jeg står her, er jeg usikker. Det er mye folk her, og en del parkvakter i nærheten, jeg vil være lett synlig. Og har man først blitt usikker, kommer fort tvilen, og da blir det vanskeligere. Etter en tid, setter jeg slukøret retning ned fra ryggen og Baekdudaegan mot utgangen til parken ved Osong. Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg det.

På toppen av Munjangdae. Bak meg Gaegumeongbawi, hvor den stengte ruten går gjennom.

Men på vei ned, gror det en besluttsomhet i meg, og ved første mulighet går jeg ut av den merkede ruten ned og krysser opp igjen til jeg finner en sti, med et bånd flagrende. Så, lovløs i Songnisan. Fra her går ruten gjennom et vrient og forrædersk lende, som ifølge guideboken skal by vandreren både på fysiske og navigajonsmessige utfordringer. Hjertet banker litt høyere merker jeg. Ruten tråkler seg gjennom det som kalles for Gaegumeongbawi, hvor klipper og kampesteiner danner en labyrint av stein. Innimellom drar den meg ut til åpent skue fra årvåkne øyne fra Munjangdae ovenfor, jeg sniker meg videre. Vil ikke bli sett, prisen for å bli tatt er høy (500$).

Utsikt fra ruten gjennom den innimellom vriene og forræderiske Gaegumeongbawi. Nedenfor går stien ned til inngangsporten til Songnisan ved Osong.

En vokser på utfordringer sies det, så jeg vokser en del på denne dagen. Gjennom, opp og ned smale åpninger mellom klippene og steinene kommer jeg ikke med sekken på ryggen, så jeg må dra den etter meg eller dytte den foran meg innimellom. Det er krevende, men givende. Sekken går det hardest utover. Navigasjonsmessig går det greit, jeg er tydeligvis ikke alene om å bryte forbudet, det er nok av vandrebånd blafrende. Ved Ipseokbawi har jeg kommet meg gjennom, herfra og til Bamtijae vender ruten tilbake til det normale (fortsatt lukket).

Gjennom Gaegumeongbawi gikk ofte stien opp og ned smale åpninger mellom kampesteinene og klippene, med tau for å hjelpe til. Sekken måtte her dyttes opp først.

Fra Bamtijae og til Neuljae er det ikke en like spennende tur, men den oppfatningen er nok noe preget av den tøffe seksjonen jeg akkurat har gått. Som jeg kan se tilbake mot fra en topp uten navn på veien, med resten av Songnisan som bakgrunn. Jeg går feil rett før jeg ankommer Neuljae og vandrer blant noen gårder, hunder bjeffende, før jeg ankommer veien som jeg følger opp til passet. En bil står parkert der, lurer en liten stund på om det er noen parkvakter som er på utkikk etter meg. Hvem vet, men jeg tviler. Det har blitt mørkt, så jeg blir ikke lenge der, tar en kort kikk på sanshingaken og fortsetter videre langs veien for å finne Cheonghwasan Hyugeso. Tanken er å telte her, men jeg må ha mat og proviant.

Her ser jeg tilbake på ruten jeg har navigert meg gjennom etter Munjangdae, som man kan se omtrent midt i bildet blant ryggen til Songnisan. Veien som ruten krysser ved Bamtijae kan såvidt skimtes.

Jeg finner hyugesoen, men det er bare en restaurant her og ikke en butikk lengre. Jeg bestemmer meg for å ringe etter en taxi for å ta meg ned til Hwabukmyeon. Dagen idag har bydd på fysiske og navigasjonmessige utfordringer, nå møter jeg på neste utfordring, kommunikasjon. Jeg får kontakt med Hwabukmyeon taxi, men nå har folkene på hyugesoen bestemt seg for å hjelpe meg. Uten at jeg forstår hva de sier, og de meg. En av de som driver stedet ender opp med å kjøre meg ned til landsbyen, noe motvillig virker det som, jeg klarer uten hell å prøve å få han til å forstå at det ikke er nødvendig. Ønsker ikke å være til bry. Men han smiler når jeg takker han så godt jeg kan framme i Hwabukmyeon.

Neuljae. Stelen ved passet.

I Hwabukmyeon ordnes det med en plass i en minbak for meg, med en hyggelig vert. Sliten sonderer jeg stedet på jakt etter mat, men serveringen virker stengt på alle plassene, så jeg kjøper meg noe mat (og proviant) i en butikk og tilbereder middag på minbaken istedet. For en dag, hard, men fantastisk. Lovløs i Songnisan.

<- PiatjaeBeorimigijae ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar