torsdag 9. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 36: Baekbokryeong - Sapdangryeong

Lengde: 16.5km (602.4km), tid brukt: 10:01 (301:41).
Høyde (start / slutt / høyest): 600moh / 700moh / 1055moh.
Vær: Tett tåke tidlig om morgenen, så nydelig.


Tåken ligger klint inntil bygningen som en ugjennomtrengelig vegg tidlig på morgenen, nesten som man kan kjenne motstand hvis man berører den. Årsaken til at jeg idag er ekstremt tidlig oppe er at jeg har litt matlaging å gjøre. Fra Baekbokryeong er det ingen vannkilde på ruten før Daegwanryeong, over 4 mil unna. Så min strategi er å ikke bruke opp vann jeg trenger til maten underveis, så her står jeg og tilbereder maten på forhånd (nudler med kokt skinke).

Når jeg så ut på landskapet rundt Baekbokryeon Swimteo om morgenen var det dette synet som møtte meg, mørk og tett tåke.

Frokosten serveres også tidlig i restauranten, kl 7 om morgenen. Arbeidsgjengen er tilstede når jeg kommer ned, litt stillere idag enn igår kveld. Jeg kjøper med meg en flaske soju, hvor jeg fyller innholdet over i min lille flaske og ber vertinnen på stedet om å gi resten til gjengen. Ingen retur med bil opp til passet, jeg er nødt til å benytte mine egne bein. Tåken blafrer og er på unnvikende front, blå himmel presser seg gjennom skylaget. Det går heldigvis fortere opp enn ventet, det føltes lengre ned igår.

Oppe ved Baekbokryeong hadde tåken gått lei og tatt sine skyer og reist vekk.

Den rustikke lille restauranten er nå stengt, en titt inn gjennom et vindu gir inntrykk av det er et koselig lite sted. Jeg legger i vei videre under den blå himmelen, slepende på min tunge sekk, lykkelig uvitende om hvilken fabelaktig dag det skulle vise seg å bli. Ruten er lagt litt om i starten, noe som nok er gjort siden det er et stort steinbrudd rett over på den andre siden av ryggen. Stien går og rett over en av innkjørselene til steinbruddet, hver gang en lastebil står og venter på å kjøre inn spilles det av en liten melodisk tale. Folk kan høre meg fortsette videre inn i skogen nynnende på melodien jeg har fått på hjernen.

Etter noen timers vandring i en hyggelig skog, var det en brutal klatring opp til Neungseon Samgeori som ble belønnet med denne utsikten.

Steinbruddet, som drives av Lafarge Halla, preger utsikten fra ruten nesten halvparten av veien til Sapdangryeong. Ett så stort sår i naturen blir fort synlig fra flere kanter. Selve ruten beveger seg hovedsaklig inne i en hyggelig skog. En alternativ rute tar av fra stien og passerer heller ikke langt fra Baekbokryeong Swimteo, det slår meg at jeg kunne ha gått ned til stedet via den ruten igår. Jeg fortsetter på hovedruten. Gjennom trærne kan jeg høre stemmer fra andre vandrere. Pause ved Saenggyeryeong før stien lar ordet bratt komme til sin rett opp mot Neungseon Samgeori (hvor den alternative ruten kommer inn på stien igjen). Skjult i nærheten ligger Seodaegul-hulen, som skal inneholde utallige dryppsteinsformer (eller speleothemer) og livsformer inne i sitt 500 meter lange hulrom, avstengt for offentligheten for sikkerhets skyld.

Østhavet. Baekdudaegan beveger seg nå langs østkysten av Sør-Korea med utsikt til havet.

En av de utallige skiltene man passerer på ruten. I bakgrunnen kan man se det åpne såret til steinbruddet som drives av Lafarge Halla.

Slitet belønnes med dagens første skikkelige utsikt, etter et grådig inntak av landskap fortsetter jeg videre til Gobyeongijae. Her går det en sti ned til en annen hule, Okgye Seokhoedonggul. Jeg vurderer å gå ned til hulen, men det blir med å spise lunsj og se på stien ned. Åpner den første pakken med forhåndslagde nudler, det smaker greit, men jeg foretrukker den varme varianten. Lunsjen min blir kraftig forlenget når en gruppe med vandrere ankommer. Det er ikke rent lite mat de bringer med seg, så det tar ikke lang tid før jeg sitter med utallige matretter på tallerkenen min i den ene hånden og soju i den andre. Vi snakker kimchi, nudler, ris, stekt marinert kjøtt, og mer til.

Sekken hviler seg på stiskiltet på Gobyeongijae.

Hvis det er ett ord som skal beskrive denne dagen, så er det Seokbyeongsan. Tidligere på ruten har jeg lagt min elsk på topper som Baegunsan, Hyeongjebong og Daeyasan, for å nevne noen. Seokbyeongsan (1055moh) troner elegant sammen med dem på listen. Toppen bærer også navnet Irwolmun, som betyr porten til solen og månen, noe som symbolsk fort kan overføres til de to pinnaklene som danner toppen. På den høyeste av pinnaklene er det en liten seremoniell tablett, som en får følelsen av at er krympet av det storslåtte synet fra fjellet. Der utsikten fra Hyeongjebong var et opprørt storhav, er utsikten herfra et rolig bølgende hav med enkelte store bølgetopper innimellom.

Utsikt fra Seokbyeongsan.

Jeg tilbringer lang tid på toppen. Når gruppen fra Gobyeongijae kommer, jeg kan høre dem fra skogen lenge før, sitter jeg ut på et lite frembrudd og nyter det stille bølgende landskapet. Det er flere høye og tynne klipper en kan klatre opp på rundt pinnaklene til solen og månen. Selve porten er et stort hull i den ene siden av fjellet, fra andre siden av hullet går det rett ned. Gruppen myldrer rundt, tydelig fornøyd med det de ser de og. Tiden står derimot ikke stille, solen fortsetter sin ferd på hvelvingen, og skal jeg nå ned til Sapdangryeong før det blir for mørkt er jeg nødt til å vri meg løs fra fjellets grep.

Sittende på en liten utstikker fra toppen av Seokbyeongsan.

Nedover går det gjennom skog i motlys, jeg passerer store hull i bakken som kan være kratere etter bomber fra Koreakrigen. Kratere som nå gror igjen, tid leger alle sår. Kommer ned til Sapdangryeong etter at solen har brent seg ned bak fjellene i vest. I det lille lyset som er igjen utforsker jeg passet. Det mest bemerkelsesverdige med plassen er en nå stengt liten restaurant i et telt, jeg hadde et ørlite håp om at den var åpen, stengt er også tilgangen til en sanshingak, som ligger låst inne bak et høyt gjerde. Jeg får klare meg med de åpne og stinkende toalettene her.

Ned mot Sapdangryeong gikk ruten gjennom bambus.

Menhiren på stedet passer bra som et skjul foran teltet mitt. Det har blitt mørkt når Gobyeongijae-gjengen kommer, små lys i mørket, jeg sier farvel og så er det stille. Det er mørkt, det er litt kaldt, og det er surt. Jeg koser meg likevel sittende på en stein i ikkelyset, stille. Med noen av klærne mine hengende til tørk, jeg vet at de ikke vil tørke til imorgen, men de henger der likevel. En ny pakke med forhåndslagde nudler stikkes hull på. Jeg ofrer litt vann for en kopp varm kopi og kryper så inn i teltet, til avslapning med nevnte kopi, bok og soju. Tankene mine er fortsatt tilbake på toppen av Seokbyeongsan. Fornøyd, men skulle ønske at jeg ikke trengte å spare på vannet, jeg merker at jeg er litt tørst.

Sapdangryeong. Teltet mitt oppslått bak en menhir på passet.

<- BaekbokryeongDaegwanryeong ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar