lørdag 11. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 38: Daegwanryeong - Noinbong

Lengde: 20.7km (649.9km), tid brukt: 8:55 (321:01).
Høyde (start / slutt / høyest): 800moh / 1338moh / 1338moh.
Vær: Overskyet, sol.


En ny nasjonalpark står for døren idag, Odaesan, fjellet med de fem plattformene. Der ruten går gjennom nasjonalparken er det hovedsaklig et åpent landskap, så det er ikke overraskende at jeg våkner opp til et landskap hvor det er skyene som okkuperer himmelen. Etter en natt i en skikkelig seng igjen har jeg mest lyst til å krype inn under dyna og utsette dagens vandring til imorgen. Når jeg krøyp ned i soveposen min om kvelden igjen, var jeg sjeleglad for at jeg presset meg opp av sengen.

Daegwanryeong. Cheon-Ji-In monumentet troner over den åpne plassen, til venstre det lille vindmølle-museet.

Tåken ligger ikke like tett over Daegwanryeong nå, som den gjorde igår, men mye blå himmel er det ikke å snakke om. Skylaget ligger grått og truende over meg. Før jeg fortsetter videre tar jeg meg tiden til å se meg litt om på stedet, fraværet av ertetjukk tåke gjør området til ett helt annet sted. Hvor massivt Cheon-Ji-In monumentet egentlig er blir tydelig når man kan se den trone over plassen som jeg igår vandret over som en fortapt på en øde vidde.

Helligdommene ved Daegwanryeong, en av Koreas mest kjente blandinger av sanselig tro og Konfuciansk historie. Seonghwangsa'en nærmest, sansingak'en med to kvinnene som holder en seremoni i bakgrunnen.

Skyene gjør seg likevel gjeldende når passet har blitt historie og ruten danner verdenen min igjen. Det oppstår ofte en egen stillhet ute når det er tåke, det er som et lyddempende teppe senker seg over naturen, mens lyder som ikke er skapt av naturen får en forsterkende effekt. Fra dypet kan det høres trommelyder. Jeg følger en sti ned til der de hule lydene stammer fra, Daegwanryeong helligdommene, der to kvinner befinner seg midt i et spirituelt rituale utenfor sansingak'en på stedet, mens en oppsynsmann uanfektet koster bakken. Det er også en seonghwangsa her, en helligdom for en skytsånd, samt flere steinaltere. Området er en fredelig plass i en høstkledt skog. En får en ro over seg i sånne omgivelser. Det klukker fra en vannkilde, jeg fyller på vann og mens trommene ufortrødent fortsetter, begir jeg meg igjen opp mot den spirituelle ryggraden ovenfor.

En vindmølle stiger frem fra skyene ovenfor der ruten forekom seg som en vandring i et øde lynghei-landskap.

Tidligere på ruten hadde jeg kanskje vært litt misfornøyd hadde jeg gått over dette trollske landskapet da, der skyene flyter over fjellryggen og åpner og lukker den igjen. Nå er stemningen en helt annen, jeg er fortsatt sliten, men har gjenvunnet min mentale balanse kan en si. Såvidt kan jeg se landskapet bre seg ut nedenfor skyene, og synet får meg til å føle at jeg beveger meg på en øde lynghei. Rullende fargerike enger og åser. Innimellom åpner det seg små gløtt og jeg ser store mastodonter passere forbi, mens rotorene kutter seg vei gjennom luften.

Møte ved Najeumogi. En gruppe med unge teltere inviterte meg bort til te, frukt og sjokolade.

En midlertidig tilbaketrekning fører til at jeg kan bli bedre kjent med området rundt, nedenfor ryggen kan jeg se enkelte tak fra gårder og det er mange terrengveier som boltrer seg i landskapet. Etter Seonjaryeong (1157moh), hvor en stor stele markerer når Baekdudaegan ble designert et beskyttet område, møter jeg på en ung gjeng som har overnattet i telt rett ved Najeumogi. Jeg blir hoiet til og vinket bort, og det tar ikke lang tid før jeg blir en del av en livlig samtale. Som enslig utlending får man ikke gå mye i fred her, men som enslig utlending setter man og pris på det. Når jeg går er tilbaketrekningen over, og skyene har gjeninntatt posisjonen sin.

For noen år siden så jeg en koreansk film som het Taegukgi Hwinalrimyeo, om to brødre som ble tvunget til å kjempe under Koreakrigen, nå står jeg og ser på et skilt som forteller at området jeg er i ble brukt som lokasjon for filmen. Artig, jeg går forøvrig gjennom det disete landskapet i en vesentlig mer lystigere periode enn den filmen skildrer. En litt merkelig port står som inngang til der ruten fortsetter videre på en trivelig sti, flankert av nye tau og gjerder.

Et skilt forteller at området rundt ble brukt som lokasjon under filmingen av Taegukgi Hwinalrimyeo, ett koreansk drama fra Koreakrigen. En god film forøvrig.

Den inngjerdete stien leder meg til et område som må være et populært turmål, hit kjøres det flere busser og det er folksomt rundt meg nå. Om det er filmlokasjonen som lokker alle menneskene hit vet jeg ikke. Det er nok ikke det lille, rare og utslitte skjulet her, som ligner på en campingvogn uten hjul. Det er bare jeg som fortsetter videre på stien innhyllet i lett dis.

Ved Maebong (1173moh) spiser jeg lunsj, sittende på bakken på toppen som markerer starten på Odaesan Nasjonalpark. Herfra og til Noinbong er ruten nok engang stengt, så det kribler litt i magen når jeg sniker meg lovløst videre inn gjennom en kort strekning skjult i skogen. Det øde landskapet vender tilbake når jeg stikker hodet ut av skogen, åpent, med enkelte trær som står enslige i disen. Jeg aner fred og ingen fare til jeg oppdager et kamera lengre nede, så inn i bushen med meg. Og med det et styr uten like, alt av kratt, busker og trær rykker og napper i meg, noe som kanskje er tilpass for meg. Jeg brøyter meg ut litt senere nedenfor kameraet, om det i det hele tatt er i bruk, vet jeg ikke.

En vandring gjennom et forbudt landskap i Odaesan Nasjonalpark.

Odaesan byr på en skjør skjønnhet. Landskapet er utrolig vakkert, mer av de rullende engene og ensomme trærne, ett eventyrlandskap. En forhekset vandrer.

Det kan være mye som får en til å velge å gjennomføre en tur, en av årsakene til at jeg ønsket å gjennomføre denne turen var helt enkelt et lite bilde i en guidebok. Bildet viste bare et enslig tre nær toppen av Sohwangbyeongsan, hvor det på bakken lå et tynt lag med snø, det var noe forlokkende melankolsk over det bildet. Jeg hadde et stort ønske om å oppleve og se det samme som på bildet, selv om jeg vet at snø ville det være umulig for meg å oppleve.

På toppen av Sohwangbyeongsan, blå himmel omringet av skyer i en vid sirkel rundt toppen.

Jeg fant aldri det lille melankolske treet, men det betydde så lite når jeg kom opp til toppen av Sohwangbyeongsan (1327moh). For i det jeg trer ut av skogen, trer jeg ut på en grønn topp hvor det er blå himmel i en vid krets rundt meg, utenfor kretsen henger skyene. Selve toppen ligger litt bortenfor der ruten går, det er en rund og gresskledd topp, hvor man kan se over til Hwangbyeongsan med sine kupler og antenner. Sittende på en stein, badende i sollyset er humøret nå på topp.

Bølgende skyer over Noinbong.

Jeg nærmer meg nå Noinbong, hvor den stengte ruten kommer inn på den åpne ruten igjen, etter et lite gjestespill nede i skogen med tynne spøkelser sigende gjennom trærne. Skyer bølger over Noinbong sin topp. Jeg sniker meg rolig forbi et nytt kamera ovenfor Noinbong Shelter, vil ikke bli oppdaget av folkene som jobber der. Oppe på toppen av Noinbong (1338moh) er det ikke like god utsikt, men det er tøft der. Jeg bare må klatre opp på toppen av stelen, mens tretoppene stikker opp av skyene. Så går jeg ned til dagens endepunkt, Noinbong Shelter.

På toppen av Noinbong, og likesågreit på toppen av stelen.

Hytta står oppført som at det er første mann til mølla som gjelder, men viste seg å være noe helt annet enn det jeg trodde det var. Det viser seg at det ikke er en betjent hytte, som de vanlige hyttene til Korea National Park Service. Istedet er det en litt slitt bygning som minner meg mest om en cabane fra Pyreneene, inne er det to brisker som man kan sove på. Utenfor har to andre vandrere satt opp hvert sitt telt. Vann er det dårlig med, jeg finner litt vann rennende fra en bekk, men det er søppel liggende i det.

Kvelden blir likevel hyggelig på stedet. Jeg spiser middag ute sammen med de to andre vandrerne, som synes jeg burde krydre min vanlige nuddel-rett med litt kimchi. Vi sitter senere inne i hytta, når det har blitt litt kjøligere ute, og skåler i soju. Jeg ville først spandere litt på dem, men fikk beskjed om at man ikke skal drikke soju alene (honja), så de gikk ut og hentet mer. Det eneste jeg savner nå er en ildplass å kunne fyre opp i, det hadde satt prikken over i'en for en flott dag.

Inne i Cabane de Noinbong, som minnet mye om de åpne hyttene man finner i Pyreneene.

Ute kan man se lysene fra Hwangbyeongsan, de to andre vandrerne kryper inn i teltene sine, og jeg kryper inn i soveposen min på den ene brisken inne i hytta. Senere passerer noen hytta i mørket, jeg kan se lys fra hodelykter utenfor. Så kommer søvnen krypende stille, der jeg ligger i Cabane de Noinbong.

<- DaegwanryeongGuryongryeong ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar