Høyde (start / slutt / høyest): 1200moh / 800moh / 1381moh.
Vær: Pent vær, mye vind.
Våkn opp fra den vindfulle natten og føl den kjølige kulden om morgenen. Det har vært den kaldeste natten på turen så langt, og vinden har stått på i løpet av den. Jeg har likevel sovet relativt varmt og godt, selv om jeg våknet opp ett par ganger da det holdt på som verst. Blir mye lyd av vind. Velger å gå litt før jeg spiser frokost, kjølig nede blant ryggraden til dinosauren. Først vil jeg derimot få med meg soloppgangen, så jeg klatrer opp på en klippe i nærheten for å se solens første stråler strekke seg over kanten. Silhuetter av folk på toppen av Sinseondae. Ladet opp av solstrålene tar jeg sekken på ryggen og fortsetter videre.
Soloppgang fra dinosaurryggen.
Ruten går heldigvis ikke rett over alle klippene og spirene, det hadde krevd klatreutstyr og hadde vært en gedigen utfordring, men snor seg rundt, opp og innimellom over dem. Tau og små rekkverk kan man enten la henge til pynt på de bratteste partiene eller om man ønsker det bruke dem som hjelp til å komme seg opp eller ned. Det er en spektakulær vandring hvor utsikten er intet mindre enn majestetisk. Hvis ryggen videre inn i DMZ'en hadde vært like fantastisk som denne, hadde jeg nesten kunne fortsatt å gå på den uten å bry meg om sjansene for å bli skutt og å tråkke på en mine, så flott er den, men en skal ikke akkurat gå rundt og oppfordre folk til å gå der.
Ulsanbawi, en beryktet og stor klippe utenfor Sokcho.
Når solen og vandringen har varmet nok, setter jeg meg ned nedenfor en klippe og tilbereder frokost, som blir til skue for mang en vandrer som passerer forbi. Selv om det fortsatt er tidlig på dagen så møter jeg på en god del vandrere, det er tydelig at Seoraksan er en av de mest populære nasjonalparkene her. Virker som at omtrent alle nasjonalparkene har en slags hovedåre gjennom dem, dette må nok være Seoraksan sin. Noen vandrere sier rett ut at det er deres favorittfjell i Sør-Korea, jeg skal ikke motsi dem. Det er mange blide, og slitne, fjes ute og går. Jeong blir aldri glemt, en vandrer roter nedi sekken sin for å gi meg en pakke med nudler.
Etter å ha kommet opp til et punkt mellom to spir, er jeg bare nødt til å slippe taket på sekken og klatre opp på ett av spirene. Det er en rute som krever litt konsentrasjon, men oppe på toppen av spiret er belønningen stor. Ett bra utgangspunkt for å se hvor tøff ryggraden til dinosauren er når man befinner seg midt oppe på den. Jeg og en annen må leke litt våghals og balansere ut på en tynn fjellhylle med et stup ned på alle sider utenom den siden vi gikk ut på. Daecheonbong vokter over oss med intensen øyne ovenfor.
Oppe på toppen av ett spir på toppen av Gongryong Neungseon er det en tøff utsikt ned mot dalen nedenfor og Sokcho og Østhavet i bakgrunnen.
Dinosauren kaster meg av ved Madeungryeong Samgeori, hvor det går en sti ned i retning Sokcho, Biseondae og templene ved inngangsporten til Seoraksan der. Fra ett av templene nede i dalen, Gyejoam, er det en kort vei opp til den karakteristiske eggen eller gedigne kampesteinen Ulsanbawi, som siden igår har ligget tydelig i synsfeltet mitt. Ulsanbawi er en beryktet klippeformasjon som står opp fra landskapet som en knivsegg, og byr på en tynn, litt krevende og spektakulær vandring over. Det er fristende å gå ned for å se på alt det dalen nedenfor har å by på, men min ferd går videre inn i den forbudte seksjonen etter Madeungryeong, 300 meter lengre oppe.
Fra toppen av spiret kan jeg se ned på andre vandrere som beveger seg på ryggraden til dinosauren.
Landskapet endrer noe karakter etter Madeungryeong, en slags mindre versjon av den forrykende ryggen jeg har passert, noe som får meg til å døpe denne delen for Dinosaur Jr. Spine. Den største forskjellen er dog at stien er dårligere, litt mer overgrodd og det er mange løse steiner på den som gjør det noe vanskeligere å gå her. Det tar ikke bort opplevelsen av en fin tur. Vinden som stilnet etter soloppgangen idag morges, har nå begynt å blåse kraftig igjen. Så mye, at jeg på toppen av en klippe ikke klarer å stå oppreist, men må sette meg ned for å kunne ta et bilde. På klippen som jeg balanserte ut på tidligere, hadde det nå vært direkte farlig.
Balanserende ute på tuppen av en tynn fjellhylle, i bakgrunnen Daecheonbong og delen av Gongryong Neungseon jeg har forsert.
Klippevandringen, til forskjell fra ryggvandringen, er over når jeg begir meg ned mot Jeohangryeong. Denne nedstigningen går over en stor ur bestående av digre steiner, tungt, men gjennomførbart. I veldig dårlig vær ville denne delen av ruten vært vanskelig. Jeohangryeong er nå et veldig stille pass hvor flere stier krysser hverandre, men disse er nå gjengrodd. Fra passet klatrer man bratt opp mot Hwangcheolbong (1381moh), på veien passerer jeg en 'falsk' topp med et hjemmelaget skilt som gjør meg litt forvirret.
Fra den 'falske' toppen (1368moh) kan jeg følge dinosaur jr-ryggen og dinosaurryggen bortover mot Daecheonbong som troner i bakgrunnen. I horisonten mot nord ligger DMZ'en og fjellene i Nord-Korea, jeg kan se toppen av Hyangnobong og det forlatte alpin-senteret ved Nunmulgogae ovenfor Jinburyeong. Det har vært noen dumpe drønn i luften innimellom idag, jeg kikker litt usikkert mot nord noen ganger. Det at Hwangcheolbong ligger dekket til av vegetasjon, samt den 'falske' toppen og at stien her ikke er merket så godt her, gjør at jeg først tar feil sti ved selve toppen og går litt videre i ukjent retning.
Ved Maedeungryeong Samgeori, i bakgrunnen kan man se spiret jeg klatret opp på.
Kartet og kompasset konsultert er jeg tilbake på rett spor igjen. Ned mot Misiryeong møter jeg på en ansamling av hindringer som byr på mer slitasje for mine slitte ledd og såre føtter. Ruten går over flere store felt med ur bestående av store kampesteiner. Det blåser kraftig og å holde balansen på alle steinene er vanskelig og tidkrevende. Nøysommelig beveger jeg meg nedover, på jakt etter den beste ruten gjennom kampesteinene. Ett fall her kan by på store problemer. Til slutt trer jeg inn under grenene etter å ha forlatt den siste uren.
Fra selve toppen av Madeungryeong, dinosaurryggen i sin helhet nedenfor Daecheonbong.
Solen er på hell når jeg nærmer meg Misiryeong, gjennom trærne kan jeg se et nytt overvåkningskamera på stien. Usikker på om kameraet er i bruk eller ikke, tyr jeg til bushen igjen, som betyr mer vond tråkling gjennom kratt og kjerr. Jeg finner en sti som leder meg ned til veien rett nedenfor passet, med et høyt gjerde mellom meg og veien. Mer vond tråkling gjennom kratt før jeg kommer til der inngjerdingen slutter. Jeg fant av alle ting en golfball mens jeg presset meg forbi buskene, senere fant jeg ut at jeg hadde mistet brusflasken jeg brukte som ekstra vannflaske inni der. Som jeg ikke likte, jeg liker ikke å la ting bli liggende igjen i naturen.
På vei ned uren mot Misiryeong. På andre siden av dalen kan man se toppen av Sangbong, i bakgrunnen fjellene i den demilitariserte sonen mellom Sør- og Nord-Korea.
Jeg var litt engstelig for å havne i mørket igjen på veien ned, men jeg rakk ned før den tid. I guideboken kunne jeg lese om hva hyugesoen på passet kunne tilby, men også at de var usikre på hvor lenge den ville overleve siden det er stengte ruter på begge sider av passet. De hadde helt rett med tanke på hvor lenge hyugesoen ville overleve, den tidligere trebygningen er definitivt stengt og i klart forfall, nesten som et spøkelseshus å regne. Utenfor er det en stor parkeringsplass med flott utsikt ned mot Sokcho og Østhavet. Som erstatning for hva restauranten har å by på står det noen kaffe og brusautomater på parkeringsplassen som jeg benytter meg av.
Den stengte og forfalne hyugesoen ved Misiryeong.
Mens det blåser surt rundt meg, er jeg usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Bli på passet eller å komme meg ned til et sted. Sokcho langt nede ved havet frister jo litt, men det er et stykke dit. Jeg glemmer såklart at uansett hva som skjer, så vil Baekdudaegan tilveiebringe. En buss med eldre folk på tur stopper på passet i skumringen. Jeg spør pent sjåføren om han kan ringe etter en taxi for meg, som viste seg å ikke være så lett. Istedet ender det opp med at jeg får sitte på med bussen ned mot Sokcho. Ved utkanten av Sokcho kjører bussen forbi noen moteller og de setter meg av ved siden av ett av dem.
I en restaurant i utkanten av Sokcho, veggene dekket av tegninger og hilsener fra tidligere gjester.
Jeg ser fram til en natt i en seng igjen. Etter å ha dusjet min nå ganske så slitne kropp, vandrer jeg i mørket gjennom det lille strøket til jeg finner en restaurant. Ikke noe 'opse' her, jeg får servert kjøtt på grill (bulkogi). Veggene i restauranten er dekket av hilsener og tegninger fra tidligere gjester. En annen gjest titter opp, smiler, hilser og sier at vi møttes på dinosaurryggen tidligere på dagen, artig. På veien tilbake til motellet kjøper jeg med meg noe fredagssnacks. Potetgull, maekchu (øl) og sjokolade. Som grådig inntas på motellrommet mens jeg slapper av, knærne mine er rimelig slitne. Det føles uvirkelig å tenke på at morgendagen igrunn er den siste dagen på vandringen. En vakker dag.
<- Gongryong NeungseonJinburyeong ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar