tirsdag 14. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 41: Guryongryeong - Jochimryeong

Lengde: 20.6km (697.4km), tid brukt: 9:16 (341:58).
Høyde (start / slutt / høyest): 1031moh / 770moh / 1204moh.
Vær: Skyet, så strålende, men kaldt.


Stille om morgenen, lyden av regn er bare et minne igjen. Jeg merker meg stille i sinnet at jeg ikke hadde den trangen til å fortsette videre igår, som jeg vanligvis har liggende og lure på hviledagene mine. Den trangen har jeg nå derimot. Jeg spiser frokost mens jeg ser på en amerikansk tv-serie (NCSI). Når jeg er pakket og klar banker det på døren, verten er klar for å kjøre meg opp til Guryongryeong igjen, under de fargesprakende trærne.

Fra Guryongryeong fortsetter Baekdudaegan videre opp en tretrapp.

Stille oppe på passet og, bordene og stolene fra markedet står tomme ved siden av stelen. Mr. Sang-Su Nam har ikke kommet heller, synd, jeg skulle likt å fått sagt farvel. Når verten på minbaken sier farvel overrekker han meg en pose med mat, en titt nede i posen avslører at den inneholder ett kålhode, en rødbet, to løk, en pose med sukkertøy, ett eple, to mandariner og to poser med tørrservietter. En blir målløs av mindre.

Vegetasjonen er sparsom og at man går på toppen av en rygg blir dermed tydeligere, stien er god å gå på. På vei mot Galjeongokbong.

Ironien er ikke tapt på meg idet jeg tar fatt på dagens etappe, som starter med en bratt trapp rett opp i lia, når jeg oppdager at det renner en vannkilde rett ved siden av. Solen ligger gjemt bak noen skyer i starten av dagen, det var små gløtt opp mot dens domene ved Guryongryeong. Ryggen videre minner mye i utseende om forrige etappe, det er høsten som karakteriserer ruten nå, men selv om det ikke er ett flatt terreng så føles stigningene og nedstigningene ikke så harde. Stien er og god å gå på, selv om gårsdagens skybrudd har lagt igjen noen feller. Jeg sklir innimellom på underlaget.

Opp mot Galjeongokbong ligger det et tre og blokkerer stien, kutymen tilsier at man ikke skal flytte på treet.

Galjeongokbong (1204moh) er det høyeste punktet mellom Guryongryeong og Jochimryeong, hvor det på toppen er noen som har laget en provisorisk stele: to tilfeldige steiner med navnet på toppen skriblet i Hangeul-tegn på seg. Og noen småråtne benker av tre, fortsatt våte etter gårsdagen, slike benker skulle prege resten av ruten idag. Det er og en slags regel i Sør-Korea at man ikke skal endre på de naturlige omgivelsene i fjellene, så man skal ikke flytte på trær eller steiner selv om de blokkerer stien. Noe som forklarer hvorfor ingen har gjort noe med et tre som lå på tvers over ruten på vei opp mot toppen, og som så ut til å ha ligget der en stund og.

Den beste utsikten for dagen kom etter å ha forlot Galjeongokbong. Kompassnålen peker nordover, i retning Jeombongsan og Daecheongbong.

Ruten bringer meg nå stadig nordover, fra før har jeg allerede kunne se inn mot fjellene i Nord-Korea. En klisjé ville vært å si at jeg nå nærmer meg mørkets hjerte. Det er likevel slik at jeg ofte har en følelse av å ha vandret mot selve hjertet av ruten, dypt inne i området eller landet jeg går i, når jeg er inne i de siste dagene av en vandring. Og ruten går jo unektelig mot grensen til det mørke landet i nord. Det er forøvrig veldig lite som er mørkt her jeg går nå, det er en behagelig vandring.

Gaven fra Healing House som jeg overnattet i, tørrservietter, kålhode, mandariner, eple, sukkertøy, rødbet og løk.

En behagelig vandring mellom små rasteplasser i skogen. Ved Wangseunggol Anbu danner de småslitne benkene og stubbene en innhengning, med stor plass innefor sirkelen. Jeg slutter forøvrig aldri å forundre meg over gravplassene jeg kommer over her oppe i fjellene, jeg passerer en flott grav på stien, for et sted å ha sitt siste hvilested. Neste rasteplass er Yeongarigol Samteo og her setter jeg meg ned for å spise lunsj. Samteo betyr vannkilde, og ligger i realiteten litt nedenfor stien ved siden av en liten klukkende bekk. Med en blå bakgrunn blir det et fargespill i skogen.

Yeongarigol Samteo. Et fargespill i naturen ved en liten vannkilde.

Jeg burde ha inntatt lunsjen nede ved vannkilden, men jeg hadde vært så smart å legge igjen sekken oppe ved ryggen. Gaven fra eieren av minbaken gjorde at jeg kunne utvide min sedvanlige nudel-rett med ekstra godsaker. Jeg føler at jeg har et lite herremåltid her under den fredfulle skogshimmelen. Jeg hiver i tillegg innpå ett eple, sjokolade, noen av sukkertøyene jeg fikk, biter av kaken jeg kjøpte, soju, kaffe og en flaske med sitronbrus (Chilsing Cider).

Klar for å tilberede min standard nudelrett med skinke ovenfor Yeongarigol Samteo, med gaven fra minbaken i Myeonggaeri kunne jeg spe på med ekstra grønnsaker.

Baramburi Samgeori er siste rasteplass før Jochimryeong, som ved de to foregående plassene er det og vann i nærheten. Jeg tror forøvrig at Roger Shepherd og Andrew Douch har byttet om på denne rasteplassen og Yeongarigol Samteo, både i et bilde i guideboken og i beskrivelsen av en informasjonstavle om hvordan skogen er en grønn demning. Det skiltet befinner seg her på Baramburi Samgeori og ikke på Yeongarigol Samteo. Pirk pirk. Årsaken til beskrivelsen av skogen som en grønn demning ligger i at den holder regnvann i seg og sakte strømmer vannet nedover.

En gangbro av tre fører en over trærne rett før Jochimryeong. Knallblå himmel over ryggen.

Rett før Jochimryeong går ruten over en tøff gangbro av tre, som gir meg en liten følelse av å gå en vandring på toppene av trærne. Det er også rett før Jochimryeong at jeg møter på de første andre menneskene siden jeg forlot Guryongryeong. De siste meterne går mellom små skyttergraver og steler før jeg er framme ved den store megalittiske steinen som markerer at jeg er framme for dagen. Ved siden av monumentet fortsetter Baekdudaegan videre herfra opp en ny plankegang. Jochimryeong markerer forøvrig midtpunktet for hele Baekdudaegan gjennom Korea.

Jochimryeong, med det megalittiske monumentet og trebroen som fører en videre i Baekdudaegans rike.

En vei går gjennom passet i en tunnel, det er lite stykke å gå ned til veien. Jeg følger veien nedover, hvor det ligger spredte bygninger og gårder rundt veien. Litt på måfå spør jeg på et sted om det er et rom å oppdrive, utenfor var det et skilt med tegn på, men ikke tegnene jeg gjenkjenner som minbak. Det viser seg å være et lykketreff, de opererer som minbak og har et ledig rom. Om kvelden inviterer de meg med på grilling i hagen, inne i et lite uthus. Tror jeg gjør en dårlig jobb med å skjule at jeg setter pris på og trenger kjøtt, så de disker opp med mye mat. Det blir mye gjentakende skryt av koreanerne her, men jeg har ennå til gode å møte på noen som ikke er hyggelige.

I Olleh House nedenfor Jochimryeong ble jeg invitert med på grilling om kvelden, inne i et uthus utenfor stedet jeg overnatter i.

Stedet jeg overnatter i heter Olleh House. Olleh er en type tre, men er også navnet på ett koreansk telekommunikasjonsfirma (olleh er jo som kjent hello baklengs). Kan definitivt ikke klage på denne dagen heller.

<- MyeonggaeriHangyeryeong ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar