torsdag 16. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 43: Hangyeryeong - Gongryong Neungseon

Lengde: 13.1km (734.5km), tid brukt: 9:34 (363:27).
Høyde (start / slutt / høyest): 900moh / 1200moh / 1708moh.
Vær: Kraftig regn og tåke, så kraftig blå himmel.


Natten er enda ikke over når jeg står opp, de søvnige timene før dagen våkner til liv har nesten begynt å bli en vane nå. Det føles nesten litt vemodig når jeg lukker døren etter meg og trer ut i det stille mørket for å finne en taxi som kan kjøre meg opp til Hangyeryeong igjen. Jeg skulle gjerne ha fått sagt farvel til det eldre paret som drev stedet, om ikke annet for å si takk for oppholdet. Opp mot Hangyeryeong er det fordømt mørkt, og bare billysene gjør at jeg kan se noe som helst, der taxien svinger seg opp den buktende veien mot passet. Dagen skulle bli like svingete av karakter som veien. Mer enn et mørkt landskap så jeg ikke fra mitt besøk nede i Osaekdalen.

I en vogn utenfor Hangyeryeong sitter en gateselger og selger mat, drikke og utstyr om morgenen.

Hangyeryeong er like innhyllet i mørke. Da jeg ikke ønsker å gå før det begynner å bli lyst, blir jeg pent nødt til å vente. Utenfor hyugesoen, som ikke har åpnet ennå, står det en gateselger med et lite telt utenfor som gir fin ly for den kalde vinden. Der blir jeg sittende sammen med noen andre vandrere som også venter på å gå, mens de spiser varme nudler. Når dagen gryr er det uten tegn til sol, det er grått og antydninger til regn i luften.

Skyene trekker seg midlertidig tilbake over fjellene, på vei opp fra Hangyeryeong for andre gang.

Ruten starter ved siden av restauranten, på en betongtrapp som tar en opp til en lukket struktur av ett slag. Det er bratt oppover, men siden jeg befinner meg i en nasjonalpark, er det tilrettelagt for vandrere med flere trapper som hjelper til. Det går ikke lange tiden før jeg kjenner de første regndråpene. Ett kraftig tordenskrall buldrer fra himmelen. Jeg går litt til og så blir regnet bare verre og verre, før jeg stopper helt opp og gjør helomvending. Klarer ikke å forklare for meg selv hvorfor jeg gir meg, det bare stopper opp, sliten og ikke motivert for å gå i regn og uten å vite hvor jeg skal tilbringe natten. Regn og vind røsker i Seoraksan sine formasjoner av stein. Oppgitt må jeg forklare at jeg gir meg til et par, som smiler i etterkant.

Utsikt ned mot Naeseorak, eller indre Seoraksan, et glimt av sol får også fjellformasjonene.

Jeg har nesten kommet ned igjen til Hangyeryeong, da skylaget plutselig revner og blå himmel presser seg gjennom. Ikke til å tro, så jeg gjør helomvending igjen. Tid og krefter har blitt kastet bort. Oppover går ruten imellom trær som nesten er for spøkelsestrær å regne, hvor bladene har forlatt greinene og ligger forglemt på bakken. Forseggjorte naturlige steintrapper klorer seg fast oppover. Været har likevel ikke gjort full helomvending, lengre opp tetner det til igjen, men regnet uteblir heldigvis.

Stien går gjennom grå trær som minner om en spøkelsesskog fra eventyrene.

Under skyene stikker det opp revnede åser av stein, fra ryggen kan jeg se ned på det som kalles for Naeseorak eller indre Seorak. Seoraksan er 400 000km² og er delt opp i tre deler, Oeseorak (ytre), Namseorak (søndre) og nevnte Naeseorak. Fra før har jeg gått gjennom Namseorak over Jeombongsan blant annet, og Baekdudaegan danner en skillelinje mellom den ytre og den indre delen. Oeseorak er den mest populære og ligger nærmere kysten og Sokcho. Jeg tar igjen det smilende paret, som nå blir til det leende paret. De deler en pølse og ett eple med meg ved ett utsiktspunkt, hvor vi kan se over mot Jeombongsan som nå er skjult i skyene, og ned mot der veien slynger seg opp mot Hangyeryeong.

Utsikt ned mot en dal under en grå og øde himmel, Jeombongsan i bakgrunnen skjult av skyene og man kan se veien som slynger seg opp mot Hangyeryeong.

Over Jungcheongbong har tåken overtaket, og vinden har skrudd på styrken. Det er ingen utsikt fra toppen (1664moh), bare et skoddeland. Når jeg nærmer meg Jungcheong Shelter i blåsten, kommer det en fyr hoiende bak som stopper meg for å redde regnovertrekket til sekken min, som er i ferd med å løsne og forsvinne i Seoraksan sine skyer. Vi slår følge ned til hytta hvor vi akkurat kan se toppen av Daecheonbong under skyene. Hit var det jeg opprinnelig hadde planlagt å gå til, men når jeg ringte for å bestille plass så var det fullt for natten. Det var fullt på alle hyttene i området. Planene ble endret, jeg tenkte så og gå videre til Madeungryeong istedet, nå må nok planene endres igjen, jeg når ikke dit før det blir mørkt tror jeg. Og det ønsker jeg ikke.

På vei ned fra Jungcheongbong, utsikt ned mot Jungcheong Shelter og Daecheonbong.

Etter en liten pause i ly for vinden inne i hytta, fortsetter jeg og Jang Kung Bey opp mot Daecheonbong. Og nå er det som om noen har gått rundt og malt over himmelens gråfarge med blåfarge, den kraftige vinden blåser bort skyene. Seoraksan har åpnet opp sine armer for meg, jeg er fylt av æresfrykt og glad for at jeg valgte å snu for andre gang. På toppen (1708moh) er det ikke rent få, og utsikten fra det nest høyeste fjellet på fastlandet til Sør-Korea er upåklagelig. Og mest iøynefallende i synsvinkelen er dinosaurryggen (Gongryong Neungseon), med Ulsanbawi bakenfor. Jeg kan se ruten som vrir og vender seg rundt de karakteristiske klippene som gir navnet til ryggen.

Strålende utsikt fra toppen av Daecheonbong, som er det nest høyeste fjellet på Sør-Koreas fastland. Nedenfor kan man se Gongryong Neungseon (dinosaurryggraden), i bakgrunnen Ulsanbawi og Sokcho.

Jang Kung Bey fortsetter videre på sin dagstur, han skal ned og går videre på stien som går mot øst. Det blir ingen soloppgang eller solnedgang fra toppen av Daecheonbong på meg, siden jeg må videre, så jeg tilbringer litt mer tid på toppen for å nyte øyeblikket før jeg setter kursen ned mot Huiungak hytta. På et sted passerer jeg små rester av snø. Huiungak hytta er en mindre, roligere og mer atmosfærisk hytte enn Jungcheong, og minner en del om Yeonhacheon hytta som jeg gikk forbi på min andre dag på turen. Rart å tenke på. En liten bekk renner forbi utenfor hytta, hvor jeg spiser lunsj.

Sokcho og Østhavet sett fra Daecheonbong.

Jeg har bestemt meg for å se etter en teltplass så fort jeg har kommet litt unna hytta, selv om jeg vet det ikke er tillatt, problemet er at ruten nå begir seg opp i dinosaurens ryggrad og der er det ikke mange rette flater. Stien går på sin vei opp mot klippene på oppbygde stier som brolagte veier i naturen. Første gangen man befinner seg på toppen av ryggraden, står man på Sinseondae, som betyr et utsiktspunkt og en spirituell plattform for Taoistiske udødelige ånder. Vil ikke være på toppen av denne dinosauren når den begynner å bevege på seg, den er mektig.

Gongryong Neungseon, eller dinosaurryggraden. Spisse fjellformasjoner presser seg opp, og mellom dem går ruten.

Så dukker det opp et perfekt sted for å slå opp teltet, det er flat grunn, utsikt mot Sokcho og havet, og det er i ly for vinden. Jeg slår ikke opp teltet med engang, det avventer jeg med. Istedet bruker jeg tiden på å slappe litt av og klatre litt rundt på dinosauren, før jeg beveger meg til et fint sted for å nyte solnedgangen. Kan likevel misunne litt de som får den med seg fra toppen av Daecheongbong, selv om den er flott fra der jeg sitter og. Etterpå går jeg tilbake og setter opp teltet.

Solnedgang fra dinosaurens ryggrad.

Med det skiftende været har jeg omtrent fått sett Seoraksan i alle slags nyanser, og det er jeg fornøyd med. Jeg lager middag til kveldsutsikt til lysene fra Sokcho og båtene som fanger blekksprut på Østhavet. Vinden kommer nå fra en annen kurs, og det blåser friskere. Jeg er litt kald når jeg kryper inn i den lille hulen min. Pakket inn i en varm sovepose, med en liten skål med soju til å varme seg på, kan jeg ikke gjøre annet enn å takke for en fantastisk dag.

<- HangyeryeongMisiryeong ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar