søndag 5. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 32: Hwabangjae - Pijae

Lengde: 21.0km (516.1km), tid brukt: 8:37 (260:10).
Høyde (start / slutt / høyest): 900moh / 900moh / 1572moh.
Vær: Tåke og overskyet, så pent vær.


Jeg står opp kl 6 om morgenen og føler det er for sent, noe som er veldig uvante takter fra min side. På den tiden av døgnet liker jeg meg best godt pakket inn i dyna, men når jeg er ute i vandringens ærend er iveren etter å komme meg ut stor. Været utenfor har ikke lettet noe på sløret fra igår, så jeg har litt blandete forventninger til dagen. Frokosten på hyugesoen derimot gir bedre lovnader, bibimbap nok engang, men som dagens første måltid smakte det utmerket.

Avmarsj fra Hwabangjae og Eopyeong Hyugeso om morgenen.

I starten fra Hwabangjae er det en ren skogsvandring opp mot Suribong (1214moh), jeg dukker opp og ut av skogen ved ett militæranlegg og uventet nok blå himmel. Selv om solen lyser på himmelen er det ikke nevneverdig varmt, det er surt og jeg stikker en rask tur innom en liten koreansk veikro ved Manhangjae-passet for å varme meg litt. Så bærer det opp fra likegyldighetens slør til tåkeverdenen jeg har blitt vant til fra Taebaeksan. Før jeg stiger opp i skyene kan jeg nyte synet av den bratte fjellsiden jeg skal opp.

På toppen av Hambaeksan, tåken klatret opp til toppen sammen med meg.

Toppen av den bratte fjellsiden er Hambaeksan (1572moh), og er en hellig topp som viser sin troskap til himmelen gjennom flere varder på toppen. Himmelen har definivt en tilstedeværelse på toppen nå, og dekker fjellet i ett grått skylag. Ingen utsikt slipper inn gjennom sløret. Det er surt og jeg merket oppgittheten stige litt på veien opp. Likevel, så kunne jeg skimte små glimt av landskapet nedenfor toppen innimellom. Det er ingen bånd flagrende i de fraværende trærne på toppen, så jeg er en anelse usikker på hvor ruten fortsetter herfra.

Nedenfor Hambaeksan letter skylaget nedenfor og ruten går igjennom ett flott rygglandskap preget av høstlige farger og vridde barlindtrær.

Usikkerheten er fort glemt, jeg er er på rett vei og på vei ned åpner det seg opp. Skyene forsvinner ikke, men de trekker seg litt tilbake og lar meg nyte utsikten over det som er et tøft landskap. Forvridde barlindtrær danser uten å bevege seg på en rygg hvor høsten sprer sine rødlige farger. Ruten videre er til å bli oppløftet av, den går igjennom et barskt landskap hevet over skogen, preget av flere spredte barlindtrær. Og selv om slørene innimellom slynger seg ned og rundt trærne igjen er humøret nå gjenopprettet.

En gruppe med glade vandrere som jeg møtte på stien, de serverte meg makgeolli og noe mat.

Iblant synker stien ned i et gjestespill under trærnes favn, hvor det er like flott å gå under trærne som det er å bivåne dem fra oven. En gruppe med vandrere okkuperer stien i ett selskapelig inntak av mat. Jeg blir pent nødt til å motta litt mat og noen edle dråper av makgeolli, det byr meg ikke imot. Langs stien passerer jeg flere skilt som viser retningen til Apathupa-fjellet, hvorfor disse skiltene plutselig befinner seg her lurer jeg veldig på.

Skilt som viser veien til Apathupa Mountain. Ett humoristisk innslag på dagens vandring.

På vei ned mot Ssarijae-passet streiker batteriet, det begynner nå å bli en vane at det skjer på vandringene mine, jeg har lært av morgenen på Bergeries de l'Onda på GR20 og har tatt med ett ekstra batteri (det skjedde på GR10 og). Det er en liten restaurant ved passet som jeg stikker hodet inn i, det er godt og varmt der. Utvalget er ikke det største, men jeg får bestilt noen varme nudler. En fjellguide fra Korea Forest Service (KFS) dukker opp, Lim Sang Choon, han hadde lagt merke til at jeg ankom passet. Vertinnen på restauranten deklarerer meg for en koreaner og byr meg på ris og kimchi i tillegg. Mr. Lim er visst imponert og nevner for enhver at jeg går Baekdudaegan alene, men han er i likhet med de fleste jeg har møtt på turen ett hyggelig bekjentskap.

Forvridde trær ovenfor Ssarijae, i bakgrunnen Geumdaebong og bak til høyre Bidanbong og starten på Vindryggen.

Han er og fast bestemt på å følge meg opp til Geumdaebong, neste topp i rekken. Før jeg kan starte er jeg nødt til å skrive meg inn i en loggbok, i henhold til sikkerhet som jeg forstår det. På veien opp forteller Mr. Lim meg litt om den lokale floraen, samt litt om seg selv. Han bor i den nærliggende byen, Taebaek, som parken bærer navnet til. Fra toppen (1418moh) begir han seg ned igjen via en annen rute, mens jeg fortsetter videre i retning Bidanbong alene.

Inne i Hambaeksan Swimteo, en liten restaurant på Ssarijae-passet. Fjellguiden Lim Sang Choon møtte meg der og fulgte meg videre opp til toppen av Geumdaebong.

Bratt opp mot den toppen, og utsikten er best fra en knaus nedenfor selve toppen på 1281moh. Jeg blir stående en stund og nyte øyeblikket, tåken er for lengst historie. En vandrer stikker sjenert en sjokolade inn i hånden min før han stille fortsetter videre. Etter Bidanbong beveger man seg ned i kimchi-land flankert av store vindturbiner. Ruten går over en rygg som megetsigende kalles for Vindryggen, jeg får tilbakeblikk til Caminoen og Alto del Perdon. Går blant vindturbinene og små merkelige skulpturer som svinger seg i vinden. En fin avslutning på en flott vandring, jeg nærmer meg Pijae hvor jeg har tenkt å sette punktum for dagen.

Utsikt fra Bidanbong. I bakgrunnen toppen av Hambaeksan.

Det punktumet er jeg klar til å sette og, nedstigningen til Pijae er litt småvond. Ved passet står det to turbusser, med to store grupper med koreanere som sitter og spiser utenfor. I det øyeblikket jeg ser jeongjaen vet jeg at jeg kommer til å overnatte i den, selv om jeg vet at det kommer til å bli en kald natt. Koreanerne pakker sammen, forsvinner inn i bussene og så kjører de avgårde, tilbake er det bare meg, stillhet og en pose med druer. Pijae er ett av de finere forseggjorte passene jeg har valgt å tilbringe kvelden og natten på, i tillegg til den flotte jeongjaen er det en fin hage her, beæret med en skulptur som hedrer kilden til de tre elvene Nakdonggang, Hangang og Oshipcheon. En liten butikk ligger også ved passet.

Snodige skulpturer og store vindturbiner på Vindryggen.

Siden det er kaldt slapper jeg litt av inne i butikken, hvor det er noen sitteplasser, før jeg installerer meg i paviljongen. Jeg setter opp teltet for å få luftet det litt. Mørket og temperaturen senker seg, sære dyrelyder i mørket kan høres, det begynner å yre lett, nesten som snø. Jeg er enig med meg selv om at dette har vært en av de beste dagene på turen på en stund.

Pijae. En hyggelig liten hage ornamenterer passet, med en skulptur og en flott jeongja.

<- HwabangjaeDaetjae ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar