onsdag 15. oktober 2014

(Baekdudaegan) Dag 42: Jochimryeong - Hangyeryeong

Lengde: 24.0km (721.4km), tid brukt: 11:55 (353:53).
Høyde (start / slutt / høyest): 770moh / 900moh / 1424moh.
Vær: Sol og klar blå himmel.


Jeg er inne i de siste dagene på turen, og det var noe mystisk og spennende om dem når jeg leste i guideboken. Det har kanskje noe med at de også er de dagene som virker så langt unna når man er i starten av en tur, de som ligger som noe mystisk i horisonten og fremtiden. Nå som jeg er her, føles starten på toppen av Cheonwangbong lenge siden nå. Utenfor Olleh House nedenfor Jochimryeong er det rim på bakken. Halvveis i oktober, nettene begynner å bli kalde.

Soloppgang over fjellene i øst, fra en utsiktsplattform rett ovenfor Jochimryeong.

Før jeg går, får jeg frokost på døren, tre poser med varm ris som inneholder skinke og egg, samt en pose med søtpoteter. Velger likevel å spare de til lunsj av tidsårsaker og spiser en pakke med nudler istedet. Det er fortsatt mørkt ute når jeg går opp mot Jochimryeog igjen, pusten min lager frostrøyk. Det lysner gradvis. Himmelranden har fått et rødlig skjær når det knirker under skoene mine opp gangbroen fra Jochimryeong. Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor jeg valgte å gå ned fra passet igår, jeg likte meg igrunn godt på passet. Det sagt, så angrer jeg jo ikke, i etterpåklokskapens navn.

Blå himmel, fjell i horisonten, fugl på himmelen, en vakker dag i fjellene i Sør-Korea.

Kort tid etter avmarsj kommer jeg til en utsiktsplattform, som dukker opp tidsnok til å vise solens anmarsj over fjellene i øst. Flott lys og en rød kule som omtrent forsvinner bak en sky når den er oppe, audiensen min er over, men soloppgangen følger meg gjennom trærne oppover. Et falmet skilt markerer et yndet plass for å ta bilder, det ligger et lite skylag og duver rolig i dalen nedenfor, Østhavet bader seg i solen. Etter skiltet endrer ruten retning både vertikalt og horisontalt, mot vest og under skogens favn igjen.

Vannreservoaret Sangbu Dam med vindturbiner kan sees gjennom trærne, i bakgrunnen Jeombongsan. Skilt langs stien ba om at man ikke gikk ned til reservoaret.

Det er ett fjell i horisonten som har min fulle oppmerksomhet idag, og det er Jeombongsan, jeg merker allerede at jeg begynner å titte etter fjellet mellom greinene i skogen. Når jeg titter mellom greinene kan jeg og se Sangbu Dam rett i nærheten med sine tilhørende vindmøller. Og en god stund går stien så tett nede i skogen at jeg ikke får sett fjellet, skjult bak trærne eller en annen rygg. Som rett før Danmokryeong hvor det rett nedenfor stien renner en fintflytende bekk. Lyd av vann som sildrer nedover er alltid oppløftende.

Bladene ligger tungt på bakken. Vandring gjennom skogen på vei mot Jeombongsan og Hangyeryeong.

Ved Danmokryeong krysser jeg grensen til Seoraksan Nasjonalpark, den siste nasjonalparken på min ferd gjennom Sør-Korea. Jeg har og allerede gjort det så mange ganger nå, at jeg tenker lite over at jeg beveger meg inn i en lukket seksjon igjen. Selv om jeg lurer litt på hva som vil skje og hva jeg kommer til å gjøre hvis jeg blir oppdaget. Alene om det er jeg ikke, båndene som henger langs stien bærer vitne om det. Når jeg nå først gjør dette, så gjør jeg mitt beste for å gå forsiktig i naturen.

Utsikt fra Jeombongsan, Mangdaeamsan rett nedenfor og i bakgrunnen i spiss mot himmelen Daecheonbong.

Jeombongsan rykker nærmere og nærmere. Opp mot fjellet kan jeg se over mot selve hjertet av Seoraksan, hvor fjellformasjoner strekker seg pulserende mot himmelen. Ett militærhelikopter flyr over, forhåpentligvis ikke på jakt etter meg. Siste delen av klatringen opp mot toppen (1424moh) er bratt, men ikke så hard som jeg hadde fryktet. Det ville vært en ren løgn å si at jeg ikke kjenner det i kroppen nå, turen har tæret på. I guideboken er det et bilde av toppen dekket av snø. Til tross for rimet på bakken om morgenen, det var sikkert rim her på toppen og, er det lite som minner om det nå. Solen varmer på himmelen.

I en kåring i det 21. århundre ble Jeombongsan kåret som Sør-Koreas vakreste fjell. Og med ubrutt utsikt i 360 grader, er det kanskje vanskelig å si seg uenig, selv om det nok er fjellet og ikke utsikten som ligger til grunn for kåringen. Nedenfor toppen i retning av Hangyeryeong ser fjellsiden nesten ut som en savanne, av et mer alpint utseende. Det vakreste fjellet fordrer en pause.

På toppen av Jeombongsan, engang kåret til Sør-Koreas vakreste fjell. I bakgrunnen ovenfor skiltet kan man se Sangbu Dam.

Jeg tar lunsj rett før Mangdaeamsan (1236moh), hvor posene med ris, skinke og egg kommer til sin rett. Bare tanken på at jeg nå har vært på toppen jeg ser opp mot, gjør meg i veldig godt humør nå. Det blåser bra, høsten vaier fra side til side. Jeg må ha kaffe, en dobbel dose koreansk kaffe, så må opp med brennern. Nærmer meg Hangyeryeong nå, med Daecheonbong tronende ovenfor i bakgrunnen. Området rundt Daecheonbong er kjent for sine opprevne og taggete klipper, og nedover nå byr ruten meg på en forsmak.

Fra toppen minnet landskapet meg om en savanne, med de grønne trærne som enslige trær blant det golde jordsmonnet.

For nå bryter det opp klipper og steinformasjoner rundt meg og, som jeg må bevege meg over og rundt. Jeg kan se ned mot Osaekdalen (fem fargers-dalen), som skal være en nydelig dal i likhet med Mureungdalen. Navigeringen ned begynner derimot å bli vanskelig. Midt oppe i all den tøffe klyvingen som jeg liker, sliter jeg litt med å finne rett vei. Guideboken advarte litt mot dette. Ett sted tar jeg og feil vei ned, og må bruke litt tid på å komme meg opp til ruten igjen. Utsikten er hele tiden til å nyte, kan se ned mot Hangyeryeong og drømme om alt av mat og drikke som finnes der.

Jeombongsan.

Ett annet sted blir jeg stående og lure en stund, før jeg finner ut at ruten fortsetter usynlig rundt en knaus. Jeg er glad for at det fortsatt er lyst, men klokken begynner å tikke litt, vil ikke gå ned her i mørket. Etter den siste utfordringen blir det bedre, den besto av en litt kinkig nedstigning hvor jeg sliter med å finne gode plasseringer for beina og føttene mine. Sekken min er i veien og jeg tør ikke slippe den ned, i tilfelle den skulle falle og forsvinne lengre utfor. Første gang jeg ikke følte meg helt tilpass med klyvingen på turen.

Før jeg ankommer Hangyeryeong må jeg vri meg litt rundt piggtråd for å komme meg ned til veien. Sliten vandrer jeg opp til dørene til restauranten. Her yrer det av folk, jeg har ikke møtt på noen andre på min ferd fra Jochimryeong. Mens det mørkner utenfor sitter jeg med en potetpannekake (gamjajeon) og en øl, og lurer på hvor natten skal tilbringes. Det er ikke så mye plass til mitt telt på passet, og hyugesoen opererer ikke som en minbak. Folkene på stedet prøver å hjelpe, men engelsken deres blir for dårlig.

Utsikt ned mot Hangyeryeong og hyugesoen der (midt i bildet) fra en av klippene på vei ned.

Jeg ender opp med å ta en taxi, som praktisk nok sto utenfor, til den lille landsbyen ved inngangen til Osaekdalen, Osaekri. Osaekdalen er et populært turistmål, det betyr og at det vil finnes en del restauranter og hoteller her. Ikke noe hotell på meg, taxisjåføren kjører meg til en minbak drevet av et elskverdig eldre par, som dessverre ikke snakker engelsk, men er behjelpelige. Det verker litt i kroppen nå, og jeg må le litt når jeg ser hvor tynn jeg har blitt i speilet. Noe jeg prøver å bøte litt på ved å tusle opp i mørket til en restaurant, det er stille og få ute. Restauranten har grillet villsvin på menyen, som serveres med masse grønnsaker, ris og suppe. Jeg må selvfølgelig grille kjøttet selv.

En forsmak på hva Seoraksan Nasjonalpark har å by på, på vei ned mot Hangyeryeong. Klipper som river seg løs fra vegetasjonen og strekker seg mot himmelhvelvingen.

Slutten på vandringen idag minnet mye om turen ned mot Neuljae gjennom Gaegumeongbawi, med Beorimigijae også friskt i minnet. Jeg kom meg nå heldigvis ned før det ble mørkt. Idag har jeg stått på toppen av det som har blitt kåret til Sør-Koreas vakreste fjell, og imorgen venter selve hjertet av Seoraksan meg.

<- JochimryeongGongryong Neungseon ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar