Høyde (start / slutt / høyest): 1338moh / 1031moh / 1421moh.
Vær: Pent, noen få skyer.
For å si det med engang, steike for en hard dag dette ble, men til gjengjeld så sto belønningen i stil med slitet. Morgenstundene er vonde, nesten onde, jeg gleder meg til den dagen jeg kan sove skikkelig ut nå, men opp må man. Jeg er heldigvis i litt ly i den kalde morgenen, kan fyre opp brennern inne, tilberede og spise frokosten i ro og mak. Den slitte hytta bringer fortsatt fram minner fra oppholdene i Aula og Tagnarede på GR10.
En tidlig morgen på toppen av Noinbong.
Det er mørkt ute når jeg forlater Cabane de Noinbong, men det er en rød glødende stripe nederst på himmelranden når jeg går opp til toppen av Noinbong igjen. På toppen er det klart, en del vind og surt, men for en flott start på dagen det er. Utsikt omtrent i alle kanter, og fra Østhavet kan man se lysene fra båtene som fanger blekksprut. I vest ligger dalen dekket av et skylag, jeg har en liten forutanelse at det vil stige og dekke til landskapet. De to andre vandrerne kommer også opp til toppen og så er vi tre som står og nyter en utrolig flott soloppgang. En ekstatisk morgen.
Soloppgang fra Noinbong.
Den første lasten med gruppevandrere ankommer rett før jeg tar fatt på dagens etappe, da myldrer det av folk på toppen. Det slår meg at de må ha startet tidlig fra Jingogae, som jeg nå setter kursen ned mot. Det er søndag idag, så Koreanerne trekker til fjells, passerer flere grupper på stien ned, til tonene av godt lys. Jeg er relativ tidlig nede ved Jingogae, heldigvis er hyugesoen her åpen. Tiden går der, mens jeg fråtser uten like. Brus, is, koreansk hot dog (frityrstekt pølse på pinne) og kaffe går ned på høykant.
Jingogae. Flere vandrere som gjorde seg klar til fjelltur ved hyugesoen på passet. I bakgrunnen Noinbong.
En stor gruppe med vandrere står og tøyer ut, før de gjør seg klare til sin tur, når jeg til slutt tar fatt på den første brutale klatringen for dagen. En evig lang motbakke til toppen av Dongdaesan (1433moh). Jeg begynner virkelig å føle virkningen av høsten her, ikke bare i fargene, men også at det tynnes ut i løvverket. Bladene tar mindre plass nå, vegetasjonen åpner seg opp. Det er definitivt en endring av karakter på ruten siden de første dagene.
Bergtatt av et tre.
Ny inngjerding møter meg ved Durobong (1421moh), etter en fin ryggvandring i gule, oransje og grønne farger forbi hvite klipper av granitt og utsikt over til Noinbong og Hwangbyeongsan. Stien ned fra toppen er bratt og litt vond, og til tider et midlertidig tilbakeslag til de overgrodde stiene fra tidligere, men klemt inne blant trærne får man likevel hvilt øynene på horisonten. Langt bak kan jeg se Daecheongbong i Seoraksan Nasjonalpark, samt ryggen ruten går over. Så fort man har kommet seg ned fra Durobong blir stien god å gå på igjen, og enkel å følge til tross for vesentlig færre vandrerbånd. Ryggen er distinkt og lett synlig i det fine været, likevel glir de litt i hverandre og gjør det vanskelig å vite eksakt hvor man er. Ironisk nok er det 'Closed section'-skiltene som gir de beste indikasjonene på hvor man er, da de inneholder kart hvor din lokasjon er tydelig markert.
Utsikt mot Eungboksan nedenfor Durobong, i bakgrunnen kan man se Daecheonbong i Seoraksan Nasjonalpark.
Odaesan Nasjonalpark sine grenser ender rett ved Sukeonbong på 1210moh. Passende nok spiser jeg lunsj der, igår spiste jeg lunsj der jeg gikk inn i nasjonalparken (Maebong). Det er et stiskilt der, en av 'armene' på skiltene ligger henslengt et lite stykke utenfor stien, jeg fester det tilbake på skiltet igjen. Kanskje det var meningen at den ikke skulle være på skiltet, siden det er en stengt seksjon.
I løpet av turen har jeg kommet opp med følgende definisjon av fjellvandring i Korea: enhver stigning består av flere nedstigninger og enhver nedstigning består av flere stigninger. Og den definisjonen kommer til sin rett etter at jeg legger Odaesan bak meg, nå starter jeg på den virkelig undulerende delen av dagens vandring. Over Manwolbong (1280moh), Eungboksan (1359moh), Maneulbong (Løktoppen, 1126moh) og Yaksusan (1306moh) går det, opp og ned hele tiden.
Mer åpen vegetasjon nå, fra en hyggelig vandring på ryggen etter nedstigningen fra Durobong.
På Manwolbong møter jeg på noen som er ute og plukker sopp, og det er stemmer fra alle kanter. De tunge klatringene tapper meg for vann, og jeg prøver å finne vann fra de kildene som er avmerket på kartet, men som regel finner jeg ikke kildene og der jeg finner dem så er de omtrent uttørkete. Man blir ihvertfall kompensert for slitet ved at det unektelig er en flott tur med mye utsikt.
Opp mot Yaksusan går jeg sliten opp nesten på ren og skjær trass. Før toppen er det en dramatisk utsikt, solen er på hell og det er en del drivende skyer over himmelen. Langt nedenfor kan jeg se veien som slynger seg opp fjellsidene mot Guryongryeong. Mot nord i horisonten skal jeg kunne se toppene i Geumgangsan, som ligger i Nord-Korea. Det er litt merkelig å se i retning av det landet. Et utvetydig tegn på at jeg begynner å nærme meg slutten på turen.
Utsikt tilbake nedenfor toppen av Eungboksan.
Ned fra Yaksusan er det bratt og vondt, med flere av de vonde fartsdumpene de liker så godt her. Fra passet nedenfor kommer det masse lyder, jeg begynner å lure på om hyugesoen der er åpen likevel. Etter flere vonde steg kan jeg til slutt stige sliten ut ved siden av den veldig stengte hyugesoen her, med en av de hardeste etappene på turen bak meg. Beina klager en god del på behandlingen de har måtte gjennomgå i dag.
Dramatisk utsikt fra Yaksusan, veien som svinger seg opp mot Guryongryeong kan sees nedenfor.
Lydene jeg hørte herfra viser seg å stamme fra et lite marked utenfor den stengte rasteplassen, av alle ting. Markedet består av en tre små bord hvor det selges mat og drikke fra, rundt noen av bordene ved siden av sitter det gjester som spiser og drikker. Jeg spør om de har noe vann jeg kan få, og får en to-liters flaske slengt smilende i armene mine. Hjelpen kommer fra de utroligste hold, slipper nå å styre med å komme meg ned et sted. Gjør meg så til kunde av markedet og kjøper inn noe mat og drikke selv, to pinner med stekt kjøtt på av et slag, en slags kake (lik knekk med peanøtter i), brus og en flaske med soju. Fantastisk.
En av selgerne på det lille markedet ved Guryongryeong, som gjestmildt ga meg vann og noe mat.
Når en fyr fra Korea Forest Service dukker opp og vil ha noen ord med meg, merker jeg at jeg blir litt nervøs, jeg har jo da akkurat kommet ned fra en stengt rute (ruten er stengt mellom Durobong og Guryongryeong). Nervøsiteten viser seg å være veldig ubegrunnet, Mr. Sang-Su Nam er en veldig hyggelig mann, som jobber som guide her. Han ber bare om at jeg skriver meg inn i en loggbok, som ved Ssarijae, for min egen sikkerhet. Han viser meg så et sted hvor jeg får lov til å sette opp teltet mitt. Og siden historie har en tendens til å gjenta seg, så er det en del som spør han ut om meg. Så jeg blir nødt til å stå litt modell rett ved siden av den enorme stelen på passet.
Himmelen farges lilla over den gedigne stelen ved Guryongryeong.
Himmelen farges nesten lilla når solen sier seg fornøyd med dagen. Mr. Sang-Su Nam kommer med noen nydelige riskaker til meg etter at jeg har slått opp teltet, før han kjører hjem for kvelden. Det er nå tomt ved passet, folkene på markedet har pakket sammen og dratt. Spiser middag på trappene til hyugesoen i mørket og slapper litt av. Trekker meg så tilbake til teltet, hvor jeg lar beina virkelig få ligge i fred. Både soveposen og noen slurker med soju varmer kroppen. Moren min ringer hjemmefra, jeg kan berette om en veldig fin, men knallhard dag.
<- NoinbongMyeonggaeri ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar