lørdag 28. februar 2015

Nordmarka Rundt - I driv gjennom Nordmarka

Mens skijentene går 3-mila blant svingende flagg og hyl i Falun, er det ingen flagg langs løypa for oss her som går 10-mila. Ensom går jeg her under en grå himmel, hylene er det vinden som lager. Nordmarka Rundt, uoffisielt Norges lengste skirenn, offisielt mitt første skirenn. Godt arrangøren av rennet, Thorkild Gundersen, annonserte at dette ikke var et race. Litt mer i min stil, rennet har en litt mer uformell tone over seg.

Startnummer 14 klar for Nordmarka Rundt om morgenen.
Eller klar og klar? Bare ti mil å gå...

Om morgenen ved Sognsvann er det 50 håpefulle som stiller til start, 49 menn og en kvinne, alle med litt forskjellige ambisjoner. Så er det avgårde, 100km til man er tilbake igjen. Feltet spres og de raskeste forsvinner fort.

På Sognsvann har det vært bløtt og vått i uka, nå er det frosset og bare hard is. Hadde ikke ventet gode forhold i starten, men det går trått hele veien til Kikutstua, hvor er festet? Usikker på hva jeg skulle smøre med hadde jeg spurt Oslo Sportslager om råd, de anbefalte grip tape. Jeg er litt skeptisk, men de skal jo ha peiling på dette. Smørebom (om man kan kalle tape for smøring, kanskje tapebom). Allerede ved Kikutstua føler jeg meg utslitt, og jeg har langt igjen. Likevel, føler mer med den ene løperen som hadde brukket staven i Bjørnsjøhelvetet, han fikk heldigvis ordnet nye på Kikutstua. Jeg smører om, legger festevoks oppå grip tapen, vr55n.

De 50 oppmøtte deltagerne stiller seg opp klar til start ved Sognsvann.

Ambisjonen min er hovedsaklig å gjennomføre, jeg legger ikke lista høyt. Ser meg fornøyd hvis jeg klarer å holde en mil pr. time. Men det er ett renn, så jeg ønsker igrunn heller ikke å komme sist (vet jeg ikke kommer først). Og så ønsker jeg å komme til mål før gutta i 'sekretariatet' pakker sammen og går, men det er kl 21:00 og burde gå greit. Fra Kikutstua er det langt igjen.

Ved Bjørnsjøhelvete, allerede sliten etter å ha gått fra Sognsvann på dårlig feste.

På løypen over til Sandungen er det litt mer tørr snø, så skiene begynner å feste seg bedre. Det går ikke fort, glien fulgte ikke med i utviklingen, men nå slipper jeg å gå i den oppjagede rytmen man får ved dårlig feste. Bakken fra Sandungen og opp er skarptfrest og tung. Lurer litt på hvor langt fremme teten befinner seg. Ved Katnosa blir det en kort pause på Sandvikshytta, står over vaffelen, men inntar noe sjokolade og en solo. Stemningen blant deltagerne jeg møter er god.

Ved Sandungen, litt bedre forhold nå.

Skyene ligger mørke over skogen. Gjelder å ikke få for mange mørke skyer i tankene sine, fokusere på neste delmål og ta det videre derfra. Det har kommet litt ut på dagen nå, så det er flere andre løpere ute og går nå. Rennet er et selvbergingsrenn, så det er ingen merket løype eller matstasjoner underveis (med ett unntak). Folk må finne fram selv, et lite element av skiorientering her og. Det hender at folk har gått feil. En kanadier på skøyteski befant seg nede ved Svartbekken og måtte ta de sure høydemeterene opp igjen.

Ved Mylla sto det en frivillig fra Oslo Sportslager som delte ut energidrikk og energibarer til deltagerne.

Ved Mylla er den eneste matstasjonen, en frivillig fra Oslo Sportslager deler ut energi- barer og -drikke. God stemning her og, feltene har fordelt seg nå. Det er de samme som går litt om hverandre. Over vannet er det surt, og stedvis spor som er blåst igjen. Vinden hyler og veiver med snøflaggene sine. Tankene er vesentlig mer optimistiske nå, etter å ha vært litt langt nede ved Kikutstua.

Deltager Kjetil Nordanå inntok plassen foran peisen på Tverrsjøstallen.

Jeg har staket ut Tverrsjøstallen som åsted for en lengre pause. Her møter jeg på Kjetil Nordanå, plassert foran peisen, som i likhet med meg mottok samme smøretips igår. Det er tid for vaffel, toddy og cola, energipåfyll. Vi slår følge videre. Passert halvveis, om det er motiverende eller demotiverende kan alltids diskuteres. Men nå er det en lengre strekning med lettere terreng å gå i. Ned Sinderdalen og over Spålen. Male på videre. Markerer hver mil med en stopp for litt mat og drikke. Klærne blir våtere og våtere.

Ved Spålen, rundt 6 mil på vei.

Fra Spålen til Langlia er det ikke spor, bare en scootertrasé. Snøen i luften er nesten mer regn, ser ned på skidressen og ser mer vanndråper renne nedover enn hvite flak som klistrer seg fast. Etter Kveldroshøgda er vi nesten en gjeng på fire som går samlet, jeg, Kjetil, Harald Sunde og Sveinung Helgheim (navnene hentet fra resultatoversikten). Over Fyllingen har det blitt bløtere. Vi har passert rundt 75km nå. Kjetil og Harald blir igjen ved bunnen av bakken som leder opp mot Øyvann, for en matpause. En bakke jeg godt kunne vært foruten nå, det kjennes i beina oppover. Tyr til skøyting oppover.

Nedenfor bakkene opp mot Appelsinhaugen har magen mast om påfyll en lang stund, så en er pent nødt til å stoppe opp for å spise. Kan ikke bli stående for lenge, merker kulden setter inn i kroppen. Den biter seg inn i hendene nå, de gjennomvåte hanskene har ikke lengre noen effekt. Nedenfor Kobberhaughytta blir jeg pent nødt til å skifte til ekstrahanskene, som med stive fingre er vanskelig å lirke fram fra bunnen av sekken. Det positive, jeg er nå bare omtrent to mil fra mål.

Matpause nedenfor Appelsinhaugen.

Blir heiet fram av løpere jeg passerer på veien nå. Jeg føler meg som Johan Olsson på 5-mila fra VM i 2013, i motsatt ende. De fleste av tetgruppen har nok kommet i mål. Nærmere Tryvann er Nordmarka dekket av tåke, lysene fra heisanlegget lyser trollsk ut blant skyene, før de slås av når jeg er midt ute på vannet. Mørket har begynt å senke seg. Snart er det bare en mil igjen, og jeg er sliten. Det frister veldig å bare kutte av nede ved Rishøgda og ta rett mot Ullevålseter og Sognsvann.

Det blir Frognerseteren likevel. Og der ruten snur, merker nok kroppen at det ikke er langt igjen, ekstra krefter hentes og jeg får en liten boost mot slutten. Det er bare bakkene herfra og til Ullevålseter som gjelder. Fra Ullevålseter er bakkene mine venner. Og godt er det. I bunnen av bakkene er all kraft sugd ut av meg og de siste 300 meterne gås bare på viljestyrken, vått og glatt.

En sliten løper i mål ved Sognsvann, 10 mil, 10 timer og 43 minutter etter at han satte ut fra Sognsvann om morgenen.

Ved mål møtes jeg av klapping fra rennleder Gundersen. Jeg bøyer meg andpusten over stavene, sliten, sliten, men framme. Klokker inn på 10:43. Noen ville kanskje sagt at jeg burde ha satset på en bedre tid, vinnerne av rennet kom inn på flotte 7:41, men det er det lite jeg bryr meg om nå. Jeg er fornøyd. I hodet mitt er det svingende flagg i mørket ved Sognsvann.

Diplom for gjennomført renn.

tirsdag 24. februar 2015

Winterstellar

Det har vært vått i sentrum de siste dagene, i marka har det derimot kommet mye snø. Så mye at skiløypene hadde snødd igjen. Tok toget til Hakadal etter jobb, med tanke om en tur over til Frognerseteren. De planene ble skrinlagt etterhvert, da jeg etter å ha gått i omtrent en time og tre kvarter hadde lagt bak meg hele 7km. Fra Hakadal kunne jeg ikke se skisporene, turen gikk gjennom dyp, tung og våt snø. Trenger ikke si mer, det går ikke fort fremover, nesten som om tiden står stille. Jeg plages ikke nevneverdig, det er deilig å gå ute i mørket i det lille lyset fra hodelykten. Å skynde seg sakte. Vind som blåser mellom trærne, snødekte vann, skiene som bryter igjennom snøen. Stille. En mikroekspedisjon.

Ikke mye skiløyper å gå i fra Hakadal, skiene forsvinner i snøen.

Først ved Delebekken kan jeg se spor, laget av en annen skiløper som har gått her før meg. Det går noe fortere da, jeg trenger ikke å bruke krefter på å pløye meg igjennom den tunge snøen. Ved Gørjahytta lyser det fra vinduene, jeg stjeler varme fra lyset. Inne står tv'n på. Det hadde smakt med en Gørjavaffel. Mørket omslutter meg igjen når jeg fortsetter, bare en liten hvit diameter lyses opp foran meg.

Ved Delebekken dukket det opp noen spor på bakken, laget av en annen skiløper.

Fra Helgerens store basseng lyder vindens pust. Over Rådalshøgda fra Fortjern blir det enda litt bedre. En stakket stund treffes jeg av store og våte snøkuler. I horisonten er det en tynn lysstripe under mørket. Over Kamphaug har lysstripen blitt til et merkverdig lys som brer seg over skogen. Jeg hadde igrunn håpet at det var preppemaskinen som var på vei, det viser seg å være fra anleggsarbeidet nedenfor Skjærsjøen.

Lys fra vinduene i Gørjahytta, jeg får lyst på en vaffel.

I mørket ved Rådalshøgda, mutters alene.

Nedenfor Ullevålseter møter jeg for første gang på noen andre siden jeg forlot Hakadal. Mutters alene i mørket idag. Ensom med snøen. Glir ned til Sognsvann, hvor det er vått. Turen ble ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg idag, så var jeg kanskje i overkant optimistisk og. Det ble en fin tur, selv om jeg brukte langt over ønsket tid.

Nede ved Tåsen regner det, nitrist.

Winterstellar.

søndag 22. februar 2015

Postkort fra Nordmarka


Postkort fra skitur gjennom Nordmarka.
Rute: Skar - Helgeren - Trehørningen - Manntjern - Hakkloa - Kikut - Glåmene - Skjennungen - Ullevålseter - Delebekken - Sognsvann

søndag 8. februar 2015

Nesten så det ble en skitur uten ski

Det er fint å dra på skitur. Det er derimot ikke så lurt å miste skiene og stavene til turen. Fint å stå på Majorstuen stasjon og se skiene sine forsvinne med t-banen, mens man selv står igjen på perrongen.

Så kan man jo spørre seg selv, hvordan all verden kunne det skje?

Ankom stasjonen, så at t-banen opp til Frognerseteren skulle gå kl 12:26, 12 minutter til. Men vognene sto jo der. Så jeg fant en plass, satte fra meg skiene (det er jo mange folk som skal opp, så sikre meg plass). Siden det var fint vær, er det bedre å stå ute og nyte været enn å sitte inne. Har jo god tid!!!

Så 5 minutter før banen skulle gå, tenkte jeg at det var greit å sette seg ned. Det er såklart da man hører, 'dørene lukkes'. Det jeg ikke hadde fått med meg var jo at dette var en av ekstra-avgangene som var satt opp og ikke var standard-avgangen. Så der gikk banen, og skiene og stavene med. Og jeg sto igjen på perrongen og så dem fjerne seg. Hadde vært fint med en 'klar til avgang' her kanskje? Likevel, 'satans idiot' (meg altså).

Det gikk bra. Får ringt opp sentralen til Ruter (en t-banefører hjelper meg), og sjåføren på banen finner skiene og stavene. Han setter dem av på Frognerseteren. Når jeg kommer opp med en bane noe senere, står de fortsatt der og venter på meg. Heldigvis hadde ingen uærlige personer sett sitt snitt til å stikke av med dem. Så ble det skitur likevel.

Spor i snøen, Heikampen.

Med skiene trygt festet til egne bein bærer det over mot Tryvann og Finnerud. Så legges ruten over den tekniske løypen over Heikampen, helt klart best å gå opp fra Finnerud, traséen er oppharvet, hard, bratt og svingete. Møter på flere på vei ned som har valgt å bruke føttene istedet for skiene. Forståelig. Utsikten fra Heikampen er flott, flere lag med solstråler kan sees i horisonten gjennom skylaget. Det er bratt ned fra kampen i nord og, men mer medgjørlig. Så er det bare å runde av med å gå mot sør igjen, over Almaasmyrene og igjen Tryvann, før man ender opp ved Skådalen stasjon. Skiene blir med meg videre.

Utsikt fra Heikampen.

onsdag 4. februar 2015

Måneskinnstur

Fullmåne og meldt klar himmel. Det var lite tvil om at en måtte ut i skogen på ski. Planen var å ta bussen til Skar og så forsvinne inn i marka under fullmånen derfra. Bare synd Ruter ikke helt var enig og sørget for at jeg ikke rakk bussen videre inn i Maridalen, så da ble det ski inn i Maridalen istedet.

Oppe ved Øyungen lyser månen opp vannet, i det fjerne hører jeg uling fra skogen. Noen få enkelte lys beveger seg stille over vannet.

Ferden går over Rottungen, i en månedans over Kamphaug hvor månestrålene skinner gjennom trærne og ned på skiløypene. Oppe på Skjennungsåsen brettes Nordmarka utover under fullmånelyset, fra Oslo gløder det fra alle lysene.

Flott tur under fru Luna, kaldt, men gode forhold.

Øyungen.

Øyungen.

Skjærselva.

Skjennungsåsen.

Skjennungsåsen.

(Jeg glemte å sette ned iso-innstillingen på kameraet, så jeg ble ikke helt fornøyd med bildene.)