tirsdag 30. juni 2015

Baekdudaegan: Nyttig informasjon

Jeg har her prøvd å samle opp litt nyttig informasjon om Baekdudaegan hvis det skulle være interesse for å reise til Sør-Korea for å gå ruten, enten deler av den eller hele. Jeg vil og prøve å oppdatere denne siden hvis jeg skulle komme på flere nyttige tips som det er greit å vite om turen. Hvis det er noe ellers man lurer på, så er jeg og mottagelig for spørsmål.

Når
De ideelle tidspunktene for å gå Baekdudaegan er gjerne styrt av værgudene. I Sør-Korea er det ofte store nedbørsmengder i midten av sommeren, hvor det ofte topper seg i juli måned. Dette gjør at periodene før og etter sommeren nok er de mest hensiktsmessige å vandre i. Da snakker vi om her gjerne fra midten av mai og fra slutten av august. Det sagt, så er det ingen direkte hindring i å gå i sommermånedene, men man må da regne med å møte på mer dårlig vær underveis.

De forrevne klippeformasjonene i Seoraksan Nasjonalpark, som nok ble min favoritt av nasjonalparkene jeg gikk igjennom.

Vinteren er ikke regnet som egnet å gå ruten. Da vil det være til tider veldig vanskelig å finne rutene, samt at en god del partier vil være farlige når de er dekket av snø og is. Ruten gjennom de store nasjonalparkene vil og som regel stenges på senvinteren til tidlig vår, oftest fra den andre uken i februar til den første uken i mai. Avvik fra disse datoene kan forekomme.

En grunn til å gå om våren er å kunne oppleve blomstringen i fjellet, spesielt så skal det være spesielt vakkert når azaleane blomstrer. Det holdes egene festivaler i fjellene når dette skjer, da farges fjellsidene i rosa farger. Sobaeksan og Seoraksan er stedene å befinne seg i da. En grunn til å gå om høsten er å kunne oppleve høstfargene, når bladene skifter farge til rene sinoberrøde eksplosjoner.

Overnatting
Det er ingen nødvendighet å bringe med seg telt, men man må da på enkelte deler av ruten påberegne seg mer tid til å finne steder å overnatte på. Da man ofte må ned fra fjellryggen for å finne overnattingssteder. Å ta med seg teltet gir en mye større fleksibilitet. Vær oppmerksom på at det ikke er lov å telte i nasjonalparkene. I disse må man overnatte i hyttene som Korea National Park Service driver. Oppholdet må bestilles på forhånd, og før kl 10 samme dag. Ett opphold vil som regel koste mellom 5000 og 11000 won. Du betaler for en plass på en sengebrisk, og må selv bringe med deg det du trenger for å lage mat, samt mat. Tepper kan leies og det er som regel en liten kiosk på hyttene, men utvalget pleier ikke å være stort.

Utenfor nasjonalparkene har man litt flere alternativer å velge mellom. Hvor det å overnatte i en minbak er det mest utbredte og tilgjengelige, dette er enkle rom som leies ut. Ofte tilknyttet en restaurant. En del av disse vil også kunne tilberede middag og frokost på oppfordring. Skal man møte på litt naturlig og ekte koreansk kultur, så anbefales det å få med seg noen overnattinger i en minbak på veien, det er en ypperlig måte å oppleve litt koreansk gjestmildhet. Andre overnattingsmuligheter inkluderer moteller (yeogwan), sanjang'er (fjellvillaer, mer luksuriøse minbak'er) og pensjonater; men disse er det færre av langs ruten.

Overnatting. En jeongja, en ornamentert paviljong som det er mulig å overnatte i, hvis jeongjaen befinner seg i en landsby er det vanlig å spørre om tillatelse til å overnatte i den. Jeongjaen på bildet finner man på Hwaryeongjae.

Av spesielle overnattingsmuligheter må de ornamenterte paviljongene, en såkalt jeongja, nevnes. Disse er det tillatt å overnatte i etter at 'vanlige' gjester har forlatt dem før kvelden. Jeongja'er som befinner seg i en landsby må man som regel ha tillatelse (fra landsbyboerne) til å sove i. Å overnatte i en paviljong kan være en spesiell opplevelse. Baekdudaegan byr på flere muligheter for dette. En annen spesiell overnattingsmulighet er ett opphold i et tempel, såkalt temple stay, men dette må bestilles på forhånd (selv om man kan være heldig).

Selv om telt gir en bedre fleksibilitet, må en være forberedt på at det ikke vil være vann tilgjengelig over alt.

Mat og proviantering
Alt ettersom hvordan man legger opp ruten sin, vil omtrent tre dager være det lengste antall dager man trenger å bære med seg mat for. Og selv innenfor disse dagene vil det alltids være mulig å forlate ryggen til en nærliggende landsby for å proviantere.

Mat og proviantering. Inne i Daetjae Hyugeso. I en hyugeso kan man som regel få bestilt mat, i tillegg til at de ofte har et lite vareutvalg.

Vann
Vannet i fjellene i Sør-Korea er for det meste drikkbart på lik linje med vann i fjellene her hjemme. Vann fra kilder som er nærmere siviliserte områder skal man være mer forsiktig med. Tilgjengeligheten på vannkilder avhenger av hvilken årstid man går i, høsten kalles gjerne for den tørre årstiden og vannkildene er da oftere tørre. Guideboken til Roger Shepherd og Andrew Douch (mer om den senere) inneholder for øvrig gps-koordinater til vannkildene langs ruten. Vannkilder er også markert inn på kartene man kan få kjøpt i Sør-Korea.

Den største strekningen på ruten hvor det ikke er noen vannkilder er mellom Wonbangjae (på etappen mellom Daetjae og Baekbokryeong) og rett før Daegwanryeong, omtrent 50km. Når det er sagt, så kan det være mulig å skaffe vann fra den rustikke restauranten som ligger ved Baekbokryeong om den er åpen (ellers er det en 2.5km ned til Baekbokryeong Swimteo fra passet). Og ved Dangmokryeong er det mulig å spørre etter vann (mul) på gårdene som ligger i nærheten av passet.

Det er ellers lurt å være litt varsom når du fyller vann fra bekker i fjellene, Sør-Korea har potensielt dødelige slanger og de liker seg i nærheten av vann. Jeg møtte på flere slanger når jeg var og fyllte på vann.

Vann. Tilgang til vann er essentielt på en langdistanse-rute. Det kan være noe problematisk innimellom å finne vann, spesielt i de tørre månedene om høsten. Her fra en vannkilde i nærheten av Daegwanryeong.

Vanskelighetsgrad
Fjellene i Sør-Korea er ikke så høye, man er allerede på det høyeste fjellet på fastlandet når man er på starten av ruten, Cheonwangbong på 1915moh. Det fjellene der derimot er, er til tider veldig bratte. Og ruten gir ingen nåde, den angriper stort sett toppene rett på. Det er bare unntaksvis at ruten går på noenlunde flat grunn.

En god del strekninger av ruten krever også en del klyving, hvor det vil være tau (av ukjent opprinnelse) på de mest utsatte stedene. Det er også enkelte steder bygget opp trapper for å hjelpe vandrene opp og ned de verste partiene, disse trappene og plankegangene fungerer også som beskyttelse mot erosjon og slitasje.

Vanskelighetsgrad. Ruten inneholder flere seksjoner hvor man må passere hindringer enten ved hjelp av tau eller lettere klatring / klyving. Bildet er fra en passasje mellom Chagatjae og Beoljae i Woraksan Nasjonalpark.

De mest krevende passasjene på Baekdudaegan er nok nedstigningen fra Daeyasan i Songnisan Nasjonalpark, traversen gjennom Gaegumeongbawi etter Munjangdae (også i Songnisan), nedstigningen fra Jeombongsan til Hangyeryeong og den funky ryggen over Mungyeong Saejae. Ned fra Daeyasan går ruten veldig bratt ned den ene siden ved hjelp av flere tau, konsentrasjon må utvises (hvis man velger å gå der, denne delen er i en stengt seksjon). Gjennom Gaegumeongbawi (også i en stengt seksjon) byr stien på både fysiske og orienteringsmessige utfordringer, det samme gjelder for nedstigningen fra Jeombongsan (også stengt). Over Mungyeong Saejae er det flere partier hvor ett fall kan være fatalt.

Kart og guidebøker
Kart over hele ruten fås kjøpt i Seoul, jeg kjøpte ett sett som besto av 24 kart som dekket helt fra starten på Cheonwangbong og til Jinburyeong. Disse kartene er veldig lette hver for seg, men tar jo opp litt plass siden det er så mange. Det største problemet med kartene for oss vestlige er at alle navn på kartet er på Hangeul, det koreanske skriftspråket. Ruten er klart og tydelig tegnet inn på kartet, med piler som viser riktig retning hvis man går fra sør til nord. I tillegg inneholder det også tidsestimater mellom to punkter på kartet. Vannkilder er markert på kartet som blå sirkler med stjerne inni. Kartet inneholder i tillegg symboler for topper, trapper, klipper, helikopterplasser, altre, hvileplasser (jeongjaer, spisesteder), skiltposter, utsiktspunkter, graver og mer. En merker seg fort hvor undulerende Korea er når man ser alle høydelinjene på kartet.

Roger Shepherd og Andrew Douch har skrevet en veldig god guidebok til ruten, den kan fås kjøpt fra Hike Korea. Guideboken inneholder en stor seksjon med praktisk informasjon, samt en detaljert beskrivelse av ruten etappe for etappe. Etappebeskrivelsene inneholder høydeprofiler for etappen, tidsestimater mellom forskjellige milepunkter på veien (disse samsvarer med tidene på kartet), informasjon om overnatting, spisesteder, vannkilder og transport underveis. Alle navn på steder, topper, pass osv. er gjengitt med både vestlige og hangeul karakterer, dette er nyttig da man kan sammenligne navnene med de på kartet og vite hvor en er. Det største problemet med guideboken er at den er litt tung. Dette kan løses ved at man leser nøye gjennom den praktiske informasjonen på forhånd, eventuelt tar bilde av de sidene, og så river ut etappebeskrivelsene og bare tar med seg dem (selv om de vil føles litt som ett helligbrøde å ødelegge boken).

Oppdateringer til boken og ruten legges ut på følgende side: http://www.koreantrails.org/bddg-updates-changes. Denne siden inneholder også en oversikt over når rutene stenges vinterstid.

Kart og guidebøker. Ett kartutsnitt av kartet over Baekdudaegan. Ruten vises som en rød linje med hvite rammer. Pilene viser retningen ruten går fra sør til nord. Tidsestimatene er mellom de grønne punktene. Ikke bli fornærmet over tegnene som angir templer, det symbolet har en annen mening der (dens opprinnelige).

Navigering
Baekdudaegan er stort sett enkel å følge, ruten vil for det meste være på den høyeste fjellryggen som du vandrer langs og den vil svært sjelden bryte av fra hovedryggen og gå over på en annen rygg. Vær likevel på vakt om at den gjør det noen få steder. Ruten krysser aldri vann, da man vandrer på det som er vannskillet. Kommer man til ett umerket stiskille, vil som regel Baekdudaegan være den ruten som går opp den nærmeste høye åsen i den samme retningen du kom ned fra. Det som gjør det vanskelig er at stien ofte går nede blant trær og man ikke alltid vil kunne skje området rundt.

Ruten er ikke merket på samme måte som vi er vant med her hjemme, med røde t'er eller blåmerking på trær og stein. I nasjonalparkene vil det ikke være noen stimerking, men der vil som regel stien være veldig tydelig og like så ofte gjerdet inn, det vil da være stiskilt ved vært kryss. Noe som gir deg få muligheter til å gå feil.

Navigering. Vandrebånd som er hengt opp i trær og busker er nyttige navigasjonshjelpemilder langs ruten. Disse er hengt opp av vandrere som har gått der før deg. Fra toppen av Hyeongjebong.

Utenfor nasjonalparkene er det også flere stiskilt, men ikke like stabilt som i nasjonalparkene. Det som derimot vil være den største navigeringshjelpen her er vandrebåndene som tidligere vandrere har hengt opp etter seg. Disse markerer rutene og er ofte utsmykket med personlige meldinger og info i tillegg. Det er viktig at man lærer seg å skilne mellom de forskjellige båndene, da Baekdudaegan ikke er den eneste ruten i landet. Det enkleste er å se etter hangeul-tegnene for Baekdudaegan: 백두대간. Et lite varsko må dog sies, ikke følg båndene slavisk. Noen vandrere kan være litt for ivrige og henge opp bånd som er markert med Baekdudaegan på på stiene som fører opp til selve Baekdudaegan. Hvis du befinner deg på det høyeste punktet og det er en sti som fortsetter videre, samtidig som det er noen bånd som leder ned fra stien, sjekk kartet/rutebeskrivelsen og se om det er noen bånd med 백두대간 på på ruten som følger stien videre og ikke nedover.

I de stengte seksjonene og i nasjonalparkene vil det være færre vandrebånd.

Navigering. Informasjonstavle og stiskilt på toppen av Geumdaebong, med vandrebånd blafrende der ruten fortsetter videre. Stiskiltene er som regel bare på koreansk (hangeul), men i nasjonalparkene vil disse også være merket på engelsk.

Hvordan komme seg til starten (Cheonwangbong)
Guideboken inneholder flere forslag (tre) til hvordan komme seg til Cheonwangbong og starten på Baekdudaegan. Selv valgte jeg den som sto angitt som den mest praktiske å starte fra, å gå fra Jungsanri. For å komme dit tok jeg tog fra Seoul til Jinju og lokalbuss videre til Jungsanri. Legg merke til at togstasjonen i Jinju ligger litt utenfor selve byen, det går busser inn, men jeg tok taxi. Man kjøper billett i luke 4 på busstasjonen, som og er nummeret på bussen. Fra Jinju er det rundt 1 time og 10 minutter til man er i Jungsanri. Jungsanri ligger et stykke opp i fjellene og vil være der bussen snur og kjører tilbake til Jinju igjen. Busstasjonen er en stor åpen asfaltplass. Det finnes flere butikker og overnattingssteder i Jungsanri.

Fra Jungsanri må man gå et stykke opp langs veien til man kommer til en ny restaurant og minbak, samt Jirisan visitor centre. Derfra er det litt vandring på vei videre til man går over en bru og så kommer man inn på stien opp til Cheonwangbong.

Stengte seksjoner
Noe av det som gjør at flere kanskje ikke vil regne Baekdudaegan som en fullverdig langdistanserute, er at det er flere seksjoner av ruten som er stengt. Disse er stengt av natur- og dyre-vernmessige årsaker, og det er høye penge-bøter for å bli tatt i å gå i en stengt seksjon. Flere av disse seksjonene er overvåket av kameraer, men det er en pågående debatt hvorvidt disse er aktive eller ikke. Dessverre er det og slik at flere av de mest spektakulære områdene av Baekdudaegan befinner seg i stengte seksjoner.

Stengte seksjoner. Flere seksjoner av Baekdudaegan er for øyeblikket stengte av natur- og dyre-vernmessige årsaker. Jeg skal ikke oppfordre direkte til å gå i disse. Her fra den stengte seksjonen på vei opp til Daeyasan.

De stengte seksjonene vil ofte befinne seg bak sperringer av varierende grad. Langs veiene er de ofte sperret av med høye gjerder og kameraer, men oppe i fjellene eller inne i skogen er det gjerne skilt og et lite gjerde som advarer deg mot at ruten videre er stengt. Hvorvidt du ønsker å gå de stengte rutene eller følge direktivene er opp til deg selv, det vil ikke jeg legge noen føringer eller ta noe ansvar for. De stengte seksjonene vil og være dårligere merket. En del av sperringene vil og være litt tungvinte hindringer å komme forbi.

Guideboken til Roger Shepherd og Andrew Douch inneholder beskrivelser av hvor ruten er stengt, og vil gi alternative ruter og måter for å komme seg videre.

Noen nyttige ting
Kommunikasjon er nok det som vil være det største problemet for mange, men ha i mente at koreanerne er ekstremt vennlige og gjestmilde. De vil alltid prøve å hjelpe og har og forståelse for at språket deres er vanskelig for folk fra vesten. Vær blid og takknemlig og du møter mange smil i retur. Husk at kam-sha-ham-nida betyr tusen takk og cho-song-ham-nida betyr unnskyld. For å hilse sier man annyong hoseyo.

Koreansk gjestfrihet. På toppen av Samdobong møtte jeg denne veldig hyggelige gjengen. De spanderte mat og drikke på meg og gjorde avslutningen på en hard (men veldig fin) dag utrolig bra. Kpreanerne er veldig nysgjerrige, gjestfrie og gavmilde.

Skal du haike i Korea må du i tillegg huske å bukke når du haiker.

Det er som nevnt potensielt dødelige slanger i Korea, så vær varsom hvor du tråkker og plasserer hendene når du klyver.

Blogger og lenker om Baekdudaegan
Det er ikke veldig mange blogger og informasjon der ute om Baekdudaegan, jeg har her samlet en del lenker til blogger og sider om den spirituelle ryggraden til Korea:

Om Baekdudaegan:
Hike Korea
One Korea Photography
Korea's Baekdudaegan
David Mason's San-shin Website
Korean Trails: Baekdudaegan
Artikkel i The Guardian
Artikkel i The New York Times
Artikkel i Seoul Tribune

Blogger fra folk som har gått hele eller deler av ruten:
Roger Shepherd og Andrew Douch sin blogg fra deres ekspedisjon
Baekdudaegan 2015 (Marilyne og Brandon)
Baekdudaejang
Breathing the Daegan
Chriz og Liz sin vandring på Baekdudaegan
Change of plans: Greg Meredith og Rebecca Walker
Yuletyde
Jiri Nehyba Hiking Baekdudaegan 1 (bilder)
Jiri Nehyba Hiking Baekdudaegan 2 (bilder)
Jiri Nehyba Hiking Baekdudaegan 3 (bilder)
Igneous Bomb Hiking The Tigers Back

Facebook-gruppe for Baekdudaegan:
https://www.facebook.com/groups/37958349773/

søndag 28. juni 2015

Oppkuven (slight return)

Noen steder ender man bare opp med å vende tilbake til, både bevisst og ubevisst. Noen steder er kanskje en slags magnet på folk, uten at dem selv vet om det. Støtt og stadig så befinner man seg der igjen, mens man tenker høyt for seg selv 'ja, så var jeg her igjen'. Det kan jo sies om mangt for den saks skyld, jobben for eksempel, men det er jo noe helt annet.

Noen venninner hadde ikke vært på Oppkuven og spurte om jeg kunne være en slags turleder for å vise veien dit. Det kunne jeg jo, selv om jeg jo mente at det ikke er så vanskelig å finne veien til toppen. Hyggelig å være flere da, og jo, det kunne jeg igrunn ikke argumentere imot. Så vi satte en dato. Dagen nærmet seg, yr.no viste godvær. Dagen opprant, yr.no viste godvær, men ute var det grått og trist.

Så vi gikk, mens mørke skyer gled over oss. Vi håpte at når vi kom opp, ville solen skinne, som lovet. Oppkuven og området rundt er en perle, det høyere lende på veien opp er en fin tur uansett. Uansett vær (stort sett), men på toppen var det ikke noe sol. Bare flere mørke skyer. Og mer vind. Under skylaget kunne vi skimte Sandungen i nordøst, før den svant hen. Noen dråper manifesterte seg. Jeg noterte meg at det har blitt satt opp en fin ny retningsviser i toppen av tårnet, så kunne vi følge pilene inn i skyene mot fjerne topper og horisonter.

Når ikke solen kunne varme oss, kunne lunsjen nedenfor tårnet gjøre det. I lett yr. Folk kom og gikk (eller løp). Vi for nedover fra Oppkuven i retning Svarten, men strakte oss ikke så langt ned. Nedenfor og rundt går det en gammel skogsbilvei, hyggeligere enn de fleste. Med grønt gress i midten, ikke flat grus. Ned Smeddalen, går vi på gjengrodde stier gjennom skauen. Bratte sider utkarvet i dalen.

Så måtte en prøve temperaturen på vannet og. Damene ville bade, så jeg slang meg med. Årets første bad, i Midtre Lysedammen. Kunne ikke ha vært så veldig varmt, 17 grader kanskje. Friskt var det, ikke ille. Ingen sol til å varme oss etterpå. Nede i Sørkedalen igjen, kan man ikke se damene. Man ser bare blomsterbukettene de har plukket med seg. Blomsterkamuflasje.

Dramatisk uttrykk ved en myr nedenfor Oppkuven.

Utsikt i retning Sandungen fra Oppkuven.

I toppen av tårnet var det nå kommet en ny retningsviser.

I toppen av tårnet på Oppkuven, Ingvild, Eva, Live og meg.

Lunsj i lett yr og litt sur vind nedenfor tårnet. Eva, Live og Ingvild.

På gjengrodde stier gjennom skauen nedenfor Oppkuven.

Bading i Midtre Lysedammen.

Fornøyd etter årets første bad (som jo er sikkert rimelig lenge etter alle andre).

søndag 21. juni 2015

Marka 24/7

Nok en gang står 24 sammenhengende timer foran meg i Oslomarka og Marka24. Tre år siden forrige gang. Jeg har slitt med å finne noen som har vært interessert i å være med meg på konkurransen. Kanskje ikke så rart, å løpe rundt i skauen 24 timer er nok noe for de mest spesielt interesserte. Til slutt fikk jeg med min fetter, Kjetil. Lang tur, det blir det ett langt innlegg av (spoiler ahoi).

I planleggingen i forkant av løpet slo jeg opp en ambisiøs plan. Denne gangen hadde jeg lyst til å satse en god del mer enn forrige gang. Da var planen bare å gå, i et godt og jevnt tempo, men ikke for høyt. Med planen som lå foran meg nå, var det ingen tvil, det må løpes en del om den skal lykkes. Distansen på ruten kalkulerte inn på rundt 12 mil, sannsynlig litt lengre, noe som gir ett snitt på omtrent 5 km i timen. 20 poster skulle tas, over 2000 poeng. Ambisiøst er ordet. Noen tro på å vinne har jeg derimot ikke, regner med at de seigeste drar inn omtrent alle 24 postene. Og mest sannsynlig, ville jeg nok kutte ned på postene underveis. Likevel, jeg liker å ha noe å strekke seg litt etter. 12 mil er jo ikke så langt...

Ved start på Sognsvann, foran oss venter 24 timer i Oslomarka.

Etter å legge ruteplan, som egentlig er ganske så morsomt, var det største hodebryet ernæring underveis. Jeg har ingen erfaring med ultraløp. Ernæring under lange turer til fots er ikke noe problem, men da kan en også bære med seg mer. Skal jeg løpe lenge i skauen, er jeg avhengig av å holde vekten på sekken nede og. Og da begynner det å tilspisse seg hva en har med seg. Heldigvis kjenner jeg noen av 'gærningene' som gjennomfører Norseman blant annet (de kaller meg for 'gærning'), så jeg fikk noen tips av dem. Jeg baserer meg på noen flasker med ferdigkokt havrevelling, en pakke med nudler i aluminiumsfolie, noen energibarer og nøtter. I tillegg til salttabletter. Vann finnes det nok av i marka.

Det ble noen timer på skogsbilveiene og blåstiene i marka i forkant også.

Ved Smedmyrkoia. Føtter sjekkes. Blåbærsuppe skjenkes.

Det er allerede mange folk som har ankommet Sognsvann (0p / 0p) når vi kommer. Vi henter startnummer og registreringsbrikker, og så er det å sitte og vente i suset fra de andre deltakerne. Nordmarka skogsmaraton går av stabelen på samme dag og de starter en halvtime før oss. Til heiarop fra Marka24-utøverne forsvinner de inn i skauen, i ett fortere tempo enn det vi kommer til å sette.

I starten var vi samkjørte om å ikke starte for hardt. Så når startskuddet gikk, så vi fort ryggene til flere av lagene forsvinne. Noe som ikke bekymret meg, da noe av det som er fint med denne konkurransen, er at det ikke er gitt at det er laget som løper lengst som vinner. Å gjøre gode orienteringsvalg er vel så viktig, om ikke viktigere. Uansett så vil vi ikke brenne for mye krutt for tidlig, før vi er skikkelig varme, skal vi holde det gående i 24 timer. Vi gjør likevel unna de tre første postene relativt kjapp etter den initielle stigningen som vi går, Skjennungsstua (23p / 23p), Studenterhytta (34p / 57p) og Kobberhaughytta (100p / 157p).

Utsikt i retning Heggelia i nærheten av Kustein.

En fra jobben min sitter postvakt på Kobberhaugen, vi er det åttende laget som er her. Det serveres varm og søt blåbærsuppe. Rutevalget til neste post byr ikke på noen hemmeligheter. Her venter skogsbilveien ned til Sørkedalen og så opp igjen i retning Lysedammene. Det er en todelt rute, nedover byr på fin mulighet til å sluke distanse fort, oppover er det langt, seigt og noe kjedelig. Nedenfor Kobberhaughytta møter vi igjen på de som løper Nordmarka skogsmaraton. En fra hjemstedet mitt, Nærsnes, løper forbi. Jeg heier han fram, han virker forvirret, og kjenner meg ikke igjen. Vi fikk gjort unna en grei distanse på turen nedover, men Kjetil merket et stikk av smerte på veien ned, ikke bra. Vi ankommer Smedmyrkoia (82p / 239p) i rask gange, til ny porsjon av god blåbærsuppe.

Skaukryssing, på kompasskurs gjennom skogen.

Fra Smedmyrkoia går ferden i rask gange videre til en luring av en post, Kustein (92p / 331p), ny av året. Denne posten ligger kronglete til i henhold til ruteplanleggingen. Like. Ingen mat-servering her, bare servering av godt humør fra de to damene som er på postvakt. Vi speider over mot Heggelia, vel vitende om vi også skal dit, men senere på ruten. Herfra virker det ikke så langt dit.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så vil de merkede stiene eller skogsbilveiene føre til unødvendige lange distanser til neste post. Cut the crap, så vi kjører tvers gjennom skauen istedet, etter kompass og gps. Kanskje en av de morsomste etappene på Marka24. Vi kommer til Presthytta (115p / 446p) til mer god blåbærsuppe og mygghelvete.

Samtale med en postvakt på Myrseter.

Før vi legger ferden mot den vestligste posten på Marka24, går turen ned til Myrseter (123p / 569p). På dette tidspunktet, omtrent 7 timer og 36 km etter at vi startet fra Sognsvann, blir det tydelig at alt ikke er som det skal. For Kjetil er det nå vondt å gå på grusveiene, så vi må endre litt på plan og ty til blåstiene så godt vi kan framover. Jeg merker at jeg er litt bekymret for framgangen vår nå, vi beveger oss for sakte til å kunne følge den opprinnelige planen. Stien er hyggelig å gå på, men min bekymring overskriver opplevelsen en del dessverre.

På vei mot Gyrihaugen, over en rustikk bro på blåstien.

Omtrent kvart over åtte stiger vi opp på Gyrihaugen (191p / 760p). Utsikten er upåklagelig som alltid, vi får oss hver vår pannekake med syltetøy i hånden av postvaktene her før vi legger i vei videre. Sjalu på postvaktene og deltakerne som måtte være her når det er solnedgang. Etter nedstigningen fra haugen til Gyri går det videre på for meg ukjent sti, og vi får og satt litt fart igjen. I strømmastgaten fremover kan vi se flere lag bevege seg, i begge retninger. Vi er nå på et tidspunkt hvor vi møter på andre lag på kryss og tvers. Ved Løvlia (81p / 841p) er det åpent sent i henhold til 24-timeren som det står.

På Gyrihaugen, den vestligste posten på Marka24. Kanskje den flotteste utsikten på turen.

Vi lar oss ikke friste, og begir oss nok en gang videre i ukjent farvann til Heggelia (119p / 960p). Her ligger postvaktene og koser seg i hver sin hengekøye, det ser riktig så hyggelig ut. En deltager svarer resolutt nei på spørsmålet fra postvaktene om de har en bra tur, det er en påkjenning å holde på så lenge. Klokken har passert ti på kvelden, og det er nesten seks timer siden vi sto på Kustein og så over til der vi står nå. Nå venter en lang og kjedelig strekning på skogsbilvei.

Nibbitjern passeres.

Når et lag vi først møtte på når de kom løpende fra Smedmyrkoia, tar oss igjen rett før Storflåtan, er jeg overbevist om at jeg har vært flink med å legge opp ruten for i år. De har garantert ikke vært på Jørgenhytta, den eneste posten i vest som vi droppet (vi møtte dem for øvrig også på Presthytta igjen). Storflåtan byr på en fantastisk solnedgang, hvor vannet farges rødt. Dessverre holder vi ikke rask nok fart, og jeg begynner å se på klokka. Tankene om at vi bør droppe postene i nord for å komme oss ned i tide, begynner å presse seg fram. Vi møter på en annen fra jobben min som også løper Marka24, i motsatt retning. Det betyr at vi nå begynner å møte på de som har lagt kursen mot øst eller nord først.

Postvaktene på Heggelia lå og koste seg i hver sin hengekøye.

Jeg er nå overbevist om at vi bør droppe Øyangen, og egentlig Pershusfjellet og, men jeg klarer ikke å overtale Kjetil. Det er for mye pågangsmot, vilje og guts i fettern min, og ikke liker han å gi seg heller. Så vi beveger oss over den kloppebelagte trillestien i mørket. Ved Øyangen (78p / 1038p) er det bål og god stemning, men jeg ser poengene vi får forsvinne i det fjerne nå. Jeg har for øvrig fortsatt mye å lære på å takle mine egne høye forventninger og ambisjoner, hvis de ikke helt slår til.

Solen går ned bak ryggen ved Gagnumseter.

Ankommer Sinnerdammen (126p / 1164p) i mørket, folk virker fornøyde å komme hit. I lyset og varmen fra hytta. Beina mine begynner å se ut som kjøttkaker nå, og det er ikke på grunn av belastningen av turen. For en uke siden var det ikke en mygg å se i marka, nå er jeg i Femundsmarka. Litt motvillig må jeg si, tar vi kursen opp til den nordligste posten på Marka24, Pershusfjellet (182p / 1346p). Nå snur vi mot sør igjen.

Solnedgang over Storflåtan.

Å gå om natten og bevege seg inn i morgentimene har jeg dog alltid likt. Når mørket gradvis lysner, og skogen etterhvert begynner å våkne til liv igjen, med fuglekvitter. All fart er nå ute av laget, det går sakte fremover. En liten rådslagning ved Fagerlisætra gjør at vi likevel tar med oss Katnosdammen (111p / 1457p). Vi er ikke det eneste laget som er her, klokken er rundt halv fem. Jeg ønsker å løpe nå, har flust av krefter igjen, men beina til Kjetil gjør motstand. Og på grusvei er det dødens, så både raskeste vei ned og løping forblir med tanken. Det er ingenting vi kan gjøre med det, alternativet er å kaste inn håndkleet, men vi ønsker å fullføre.

Det har begynt å lysne, men det er fortsatt natt når vi passerer Finnerudseter på vei mot Katnosdammen.

Så begynner den lange reisen hjem. Det er langt og det går sakte. Så sakte at vi likevel tar med oss posten på Kikuttoppen (51p / 1508p). Med litt galgenhumor tenker jeg at vi ihvertfall får æren av å være det siste laget på denne posten, men tar feil der. På vei ned møter vi på ett lag på vei opp (vinnerne av hundeklassen). Ingen poster igjen å ta, kunne tatt Middagskollen, men nå vil vi ikke avvike fra den rette streken ned mot Sognsvann. Det skulle gå lang tid før vi er nede. Sakte, med pause hver time. Det vil si Kjetil tar pause, mens jeg går hvileløst frem og tilbake. Myggen er på meg i øyeblikket jeg står stille, jeg er ett festmåltid i sakte film mot Sognsvann. På blåstien ikke så langt unna Skjennungen går tiden ut. Motivasjonen min er på et lavt punkt for øyeblikket.

På vei over Kikuttoppen. Utsikt tilbake i retning Storflåtan, som vi gikk forbi for 8 timer siden.

Været som har vært flott å gå i under hele konkurransen, skifter til lett regn etter at vi har passert Rishøgda og tar fatt på siste nedstigning. Noen tordenskrell kunne og høres tidligere. Når vi ankommer Sognsvann (-870p / 637.6p) er arrangørene i ferd med å pakke sammen. Vi gikk på en real smell, 2 timer og 20 minutter over tiden (det trekkes 2% av poengsummen for hver påbegynte 5 min). Dog, vi fullførte ihvertfall. Vaffelen vi får er et lite plaster på såret.

Tiden er ute. Nå skulle vi vært i mål. På blåstien i nærheten av Skjennungen.

Så resultatet ble ikke det helt store. Ambisjonene røyk med ett smell. Og selv var jeg nok en god del skuffet når jeg kom i mål. Det som skulle bli til en hard 'løpetur' (løpetur her må ikke ses på samme måte som en løpetur til vanlig), ble istedet til en rolig og veldig lang tur. Likevel så må jeg understreke at når det gikk sånn det gikk med beina til fettern min, så var jeg fornøyd med at vi fullførte. Det føltes ellers som sagt litt småkjipt å gå i mål når alle de andre deltagerne hadde forlatt området og arrangørene var i ferd med å pakke sammen. Hadde sett litt fram til å sitte ned sammen med de andre lagene, hørt med andre hvordan det hadde gått, fått tatt del i stemningen og fått med meg premieutdelingen.

Mørke skyer og tordenskrall møter oss når vi passerer Frønsvollen.

Og for dem som tror at jeg ikke var sliten etter dette her, tro om igjen. Beina og føttene føltes mørbanket når vi gikk opp mot t-banen for å komme oss hjem igjen. Ting føltes bra ut underveis, da det jo ble stort sett mye rolig gåing mot slutten. Men så fort vi hadde kommet i mål og bevisstheten at man var ferdig seg inn, så satte slitenheten inn. 11 mil er langt det...

søndag 14. juni 2015

En beretning uten bilder fra Krokskogen

Jeg har gått til innkjøp av et nytt kamera. Det forrige gikk i stykker, nå står zoomen bare og virrer fram og tilbake med en bitte liten ilter lyd, lik en irritert veps i et glass. Så gir den opp. Nå sitter jeg her med et kompakt ett, som skal tåle litt vær. Det er viktig.

Ett Olympus, TG-3. Verdens første svart kamera. Ja, du leste riktig. Som i svart-hvitt kamera, bare uten hvitt. Her er det ikke snakk om noen fargetoner, ingen hvittoner heller. Bare svarttoner. Det er også hva jeg ser når jeg skal komponere et bilde, svart. Når jeg trykker på utløseren, får jeg ett svart bilde. Det holder hva det lover, det er et svart kamera. Kameraet er for øvrig farget svart det og. Hadde jeg fått ett blått kamera om jeg hadde kjøpt samme kamera i blåfarge? Godt mulig det.

Jeg hadde planlagt en tur i Krokskogen, med ett mål å rekognosere litt til i henhold til Marka24, og med ett annet mål å kanskje ta en eller to kjentmannsposter på veien. Og få en fin tur såklart, men det ligger jo litt i sakens natur uansett. Kameraet lot jeg ligge hjemme, det må jeg nok bytte. Bildene fra turen ville det nok ikke være noen forskjell på om jeg tok dem på turen eller hjemme, de ville se like ut, så jeg knipset noen bilder hjemme og slapp å bære det med meg.

I Krokskogen glir været over meg med en blanding av sol og skyer. Har ikke tenkt å løpe idag, men jeg legger opp til å gå fort. Det er mange av tankene mine som for tiden dreier seg rundt de forestående 24 timene i marka. Rutevalg. Spisevalg. Pausevalg. Utstyrsvalg. Så også nå. Jeg vandrer opp en eng, måten vinden blåser på gir meg en fjellfølelse. Jeg er langt unna fjellet, ihvertfall det skikkelige fjellet, høyfjellet. Det er også sparsomt med vegetasjon på denne engen, bidrar nok til inntrykket. Går på en sti jeg ikke har gått før, den stiger sakte opp ved siden av en bratt dalside innelukket i skogen. Bruset fra en elv nedenfor.

Ved ett vann er det fiskere ute i en båt og fisker, små krusninger i vannet der snøret bryter vannflaten. Jeg vurderer grusvei mot blåsti. Blåsti mot terreng, ulendt og myrete mot fast. Det er gøy å bevege seg utenfor stiene. Grusveiene er de kjedeligste strekningene, men skal man holde høy fart... Jeg fester et svart bilde til minnebrikken. Konstaterer at det har blitt tørrere i marka siden forrige søndag.

Ved en koie i skauen er det lunsj. Jeg har funnet ut det jeg kom hit for å finne ut, svaret var positivt, men noen kjentmannsposter ble det ikke. Nå går det i en sakte og lang bue tilbake igjen. Over stier jeg ikke har gått før. Det liker jeg alltid, å oppdage noe nytt. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år. Jeg øker dekningsprosenten kontinuerlig.

Dagens vær hadde igrunn vært perfekt for Marka24, ikke for varmt, men ikke dårlig. Tilbake i Oslo ser det derimot ut som at jeg har gått glipp av noen regnskyll. Kameraet fungerte ikke, det gjorde turen.

Vakkert skogslandskap, tatt med svart kameraet.

Artikkel i Seoul Tribune om Baekdudaegan

Seoul Tribune har publisert en artikkel som jeg har skrevet om min vandring på Baekdudaegan:

A walk far from home, a Norwegian on the Baekdudaegan.

torsdag 11. juni 2015

Baekdudaegan @ 12:00


Baekdudaegan @ 12:00 fra Tarjei SkredeVimeo.

Det har nå blitt en vane at jeg tar et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg går en langdistanse-rute, så også med Baekdudaegan (2014). Her er resultatet av bildene jeg tok under min vandring i Sør-Korea.

søndag 7. juni 2015

Troll I Eske: Victoria

Kveldens troll ble innledet som en partyfilm i starten, før den ble en nervepirrende thriller og endte opp som en Bonnie og Clyde film. Sluppet under Berlinalen og nok mest omtalt i norske filmmedier grunnet at det er en norsk fotograf (Sturla Brandth Grovlen) på filmen. Manuskriptet skulle bare være på tolv sider, og siden filmen skulle vare i over to timer, ble det hintet om at mye av dialogen ble gjort på sparken av skuespillerne underveis. Det gjorde meg ikke mye klok på hvilken film som ble vist, men jeg kunne vagt huske noe om en film med norske fotograf. Navnet unngikk meg. Til det dukket opp på skjermen, Victoria, med dunkende house-musikk i bakgrunnen fra høytalerne.

Victoria.

Det var også alt jeg husket om filmen, navnet, ingenting om hva filmen handlet om. Vanligvis har man jo lest litt om filmen man ser på forhånd og vet litt om hva man går til, ikke denne gangen. Så på bar bakke når filmen for alvor starter. Til tonene fra house-musikken som har blitt høyere og en ung dame som danser i ett blått lys, tydeligvis i en klubb av et slag. Partyfilm i starten stemmer med andre ord bra. Vi forstår fort at den unge kvinnen er Victoria.

Fra å være en natt på byen, går fort turen over til å bli ett pirrende bankran når Victoria på vei hjem møter på Sonne og hans tre litt gjenglignende venner. Før vi kommer så langt til bankranet, har filmen bygget opp en nerve. Og siden jeg ikke vet hvor det bærer hen, så ligger det hele tiden et lite ubehag i luften. Det finnes nok historier man vet ender hvor, med tilsynelatende naive jenter alene sammen med en gjeng gutter i hovedrollen. Nervepirrende thriller i midten stemmer med andre ord også bra. I filmens siste segment følger vi gjengen etter bankranet, og overgangen til Bonnie og Clyde er og en bra sammenligning.

Filmen viser hvor fort livet kan ta en helt uventet vending, basert på ens valg og handlinger. Kan man styre det, eller er man prisgitt impulsene sine. Fra det som virker som en naiv jente i starten, til man stiller spørsmål ved nevnte observasjon. Hvordan havner man midt i en situasjon med et bankran, når man egentlig var på vei for å få litt søvn før man går på jobb?

Fotografiet ligger omtrent hele tiden tett opptil karakterene i filmen og er for øvrig skutt i en tagning. Det tilfører en egen nerve til filmen. Artig å få sett en film som mest sannsynlig hadde gått meg forbi ellers. Victoria er ett godt stykke filmarbeid som fortjener ett publikum. Det finnes alltid noe å pirke på, det gjør det alltid. Alltid, men det tar jeg ikke nå.

Treningstur til Marka24

Har nå endelig fått 'lurt' med meg en på Marka24 igjen, så nå blir det 24 timer med strev i skauen den 20. juni. Fetteren min er den utvalgte. Jeg har litt høyere ambisjoner enn forrige gang jeg deltok (2013), og dermed merker jeg at jeg er litt mer nervøs og. Siden jeg var med for første gang har løpet fått litt mer bein å gå på og konkurransen har blitt hardere. Det er nå likevel viktig å presisere at for meg er det opplevelsen av løpet som er det viktigste, noen topplassering vet jeg at vi ikke får.

Det betyr og at en del tid går med til å henge over kartet og på digitale medier. Ruter skal studeres, vurderes, forkastes og godkjennes. God planlegging er viktig. En tid brukes såklart også ute i terrenget, i Nordmarka, dette er jo igrunn den morsomste delen av forberedelsene.

Sondering av ruter medfører veivalg som fører til uante passeringer. Over Isielva måtte en ut i elva for å komme over.

Så litt for å sjekke ut hvordan jeg henger sammen med å løpe i rolig tempo over lengre tid tok jeg meg en løpetur fra Sognsvann til Sollihøgda. I planen lå litt sondering av rute og terreng, litt sjekking av tider og nivå en skal legge seg på. Og såklart, litt bare være ute i naturen.

Dagen startet grått, for så å bli enda gråere. Med regn og mørke skyer. Over Oppkuven lå det mørke og dystre skyer truende over toppen. Jeg hadde og tatt med meg en regnponcho, for å sjekke hvordan det er å løpe i det. Ser av flere blogger at det er mange som bruker dette i løpet i dårlig vær. Lett å bære er vel stikkordet her, for spesielt begeistret over å løpe (eller gå) i dette ble jeg ikke. Til min store glede så lettet det, og det ganske så fort når det først begynte. Og været ble riktig så bra.

Vått til tider i marka, spesielt i de indre og høyere strøkene. Bare å konstatere at våt på beina ble man. Tok en lengre pause og en rask lunsj ved Presthytta, hvor jeg kom i samtale med ett par som satt og nøt solen i veggen på hytta. Beina virket greie, men litt slitne, så i bakhodet surret det nok at mitt første utkast til rute er vel ambisiøs. Den må justeres.

Vel nede ved Sollihøgda følte jeg meg forøvrig piggere i beina igjen. Noe som kan være et godt tegn, eller gi en falsk forhåpning. Brukte omtrent akkurat 7 timer på de rundt 47km ruten besto av, noe som skulle tilsi omtrent 6.7km pr time. Som er raskere enn det jeg mener vi bør legge oss på under Marka24, men etter 7 timer er det jo 17 timer igjen...