søndag 21. juni 2015

Marka 24/7

Nok en gang står 24 sammenhengende timer foran meg i Oslomarka og Marka24. Tre år siden forrige gang. Jeg har slitt med å finne noen som har vært interessert i å være med meg på konkurransen. Kanskje ikke så rart, å løpe rundt i skauen 24 timer er nok noe for de mest spesielt interesserte. Til slutt fikk jeg med min fetter, Kjetil. Lang tur, det blir det ett langt innlegg av (spoiler ahoi).

I planleggingen i forkant av løpet slo jeg opp en ambisiøs plan. Denne gangen hadde jeg lyst til å satse en god del mer enn forrige gang. Da var planen bare å gå, i et godt og jevnt tempo, men ikke for høyt. Med planen som lå foran meg nå, var det ingen tvil, det må løpes en del om den skal lykkes. Distansen på ruten kalkulerte inn på rundt 12 mil, sannsynlig litt lengre, noe som gir ett snitt på omtrent 5 km i timen. 20 poster skulle tas, over 2000 poeng. Ambisiøst er ordet. Noen tro på å vinne har jeg derimot ikke, regner med at de seigeste drar inn omtrent alle 24 postene. Og mest sannsynlig, ville jeg nok kutte ned på postene underveis. Likevel, jeg liker å ha noe å strekke seg litt etter. 12 mil er jo ikke så langt...

Ved start på Sognsvann, foran oss venter 24 timer i Oslomarka.

Etter å legge ruteplan, som egentlig er ganske så morsomt, var det største hodebryet ernæring underveis. Jeg har ingen erfaring med ultraløp. Ernæring under lange turer til fots er ikke noe problem, men da kan en også bære med seg mer. Skal jeg løpe lenge i skauen, er jeg avhengig av å holde vekten på sekken nede og. Og da begynner det å tilspisse seg hva en har med seg. Heldigvis kjenner jeg noen av 'gærningene' som gjennomfører Norseman blant annet (de kaller meg for 'gærning'), så jeg fikk noen tips av dem. Jeg baserer meg på noen flasker med ferdigkokt havrevelling, en pakke med nudler i aluminiumsfolie, noen energibarer og nøtter. I tillegg til salttabletter. Vann finnes det nok av i marka.

Det ble noen timer på skogsbilveiene og blåstiene i marka i forkant også.

Ved Smedmyrkoia. Føtter sjekkes. Blåbærsuppe skjenkes.

Det er allerede mange folk som har ankommet Sognsvann (0p / 0p) når vi kommer. Vi henter startnummer og registreringsbrikker, og så er det å sitte og vente i suset fra de andre deltakerne. Nordmarka skogsmaraton går av stabelen på samme dag og de starter en halvtime før oss. Til heiarop fra Marka24-utøverne forsvinner de inn i skauen, i ett fortere tempo enn det vi kommer til å sette.

I starten var vi samkjørte om å ikke starte for hardt. Så når startskuddet gikk, så vi fort ryggene til flere av lagene forsvinne. Noe som ikke bekymret meg, da noe av det som er fint med denne konkurransen, er at det ikke er gitt at det er laget som løper lengst som vinner. Å gjøre gode orienteringsvalg er vel så viktig, om ikke viktigere. Uansett så vil vi ikke brenne for mye krutt for tidlig, før vi er skikkelig varme, skal vi holde det gående i 24 timer. Vi gjør likevel unna de tre første postene relativt kjapp etter den initielle stigningen som vi går, Skjennungsstua (23p / 23p), Studenterhytta (34p / 57p) og Kobberhaughytta (100p / 157p).

Utsikt i retning Heggelia i nærheten av Kustein.

En fra jobben min sitter postvakt på Kobberhaugen, vi er det åttende laget som er her. Det serveres varm og søt blåbærsuppe. Rutevalget til neste post byr ikke på noen hemmeligheter. Her venter skogsbilveien ned til Sørkedalen og så opp igjen i retning Lysedammene. Det er en todelt rute, nedover byr på fin mulighet til å sluke distanse fort, oppover er det langt, seigt og noe kjedelig. Nedenfor Kobberhaughytta møter vi igjen på de som løper Nordmarka skogsmaraton. En fra hjemstedet mitt, Nærsnes, løper forbi. Jeg heier han fram, han virker forvirret, og kjenner meg ikke igjen. Vi fikk gjort unna en grei distanse på turen nedover, men Kjetil merket et stikk av smerte på veien ned, ikke bra. Vi ankommer Smedmyrkoia (82p / 239p) i rask gange, til ny porsjon av god blåbærsuppe.

Skaukryssing, på kompasskurs gjennom skogen.

Fra Smedmyrkoia går ferden i rask gange videre til en luring av en post, Kustein (92p / 331p), ny av året. Denne posten ligger kronglete til i henhold til ruteplanleggingen. Like. Ingen mat-servering her, bare servering av godt humør fra de to damene som er på postvakt. Vi speider over mot Heggelia, vel vitende om vi også skal dit, men senere på ruten. Herfra virker det ikke så langt dit.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, så vil de merkede stiene eller skogsbilveiene føre til unødvendige lange distanser til neste post. Cut the crap, så vi kjører tvers gjennom skauen istedet, etter kompass og gps. Kanskje en av de morsomste etappene på Marka24. Vi kommer til Presthytta (115p / 446p) til mer god blåbærsuppe og mygghelvete.

Samtale med en postvakt på Myrseter.

Før vi legger ferden mot den vestligste posten på Marka24, går turen ned til Myrseter (123p / 569p). På dette tidspunktet, omtrent 7 timer og 36 km etter at vi startet fra Sognsvann, blir det tydelig at alt ikke er som det skal. For Kjetil er det nå vondt å gå på grusveiene, så vi må endre litt på plan og ty til blåstiene så godt vi kan framover. Jeg merker at jeg er litt bekymret for framgangen vår nå, vi beveger oss for sakte til å kunne følge den opprinnelige planen. Stien er hyggelig å gå på, men min bekymring overskriver opplevelsen en del dessverre.

På vei mot Gyrihaugen, over en rustikk bro på blåstien.

Omtrent kvart over åtte stiger vi opp på Gyrihaugen (191p / 760p). Utsikten er upåklagelig som alltid, vi får oss hver vår pannekake med syltetøy i hånden av postvaktene her før vi legger i vei videre. Sjalu på postvaktene og deltakerne som måtte være her når det er solnedgang. Etter nedstigningen fra haugen til Gyri går det videre på for meg ukjent sti, og vi får og satt litt fart igjen. I strømmastgaten fremover kan vi se flere lag bevege seg, i begge retninger. Vi er nå på et tidspunkt hvor vi møter på andre lag på kryss og tvers. Ved Løvlia (81p / 841p) er det åpent sent i henhold til 24-timeren som det står.

På Gyrihaugen, den vestligste posten på Marka24. Kanskje den flotteste utsikten på turen.

Vi lar oss ikke friste, og begir oss nok en gang videre i ukjent farvann til Heggelia (119p / 960p). Her ligger postvaktene og koser seg i hver sin hengekøye, det ser riktig så hyggelig ut. En deltager svarer resolutt nei på spørsmålet fra postvaktene om de har en bra tur, det er en påkjenning å holde på så lenge. Klokken har passert ti på kvelden, og det er nesten seks timer siden vi sto på Kustein og så over til der vi står nå. Nå venter en lang og kjedelig strekning på skogsbilvei.

Nibbitjern passeres.

Når et lag vi først møtte på når de kom løpende fra Smedmyrkoia, tar oss igjen rett før Storflåtan, er jeg overbevist om at jeg har vært flink med å legge opp ruten for i år. De har garantert ikke vært på Jørgenhytta, den eneste posten i vest som vi droppet (vi møtte dem for øvrig også på Presthytta igjen). Storflåtan byr på en fantastisk solnedgang, hvor vannet farges rødt. Dessverre holder vi ikke rask nok fart, og jeg begynner å se på klokka. Tankene om at vi bør droppe postene i nord for å komme oss ned i tide, begynner å presse seg fram. Vi møter på en annen fra jobben min som også løper Marka24, i motsatt retning. Det betyr at vi nå begynner å møte på de som har lagt kursen mot øst eller nord først.

Postvaktene på Heggelia lå og koste seg i hver sin hengekøye.

Jeg er nå overbevist om at vi bør droppe Øyangen, og egentlig Pershusfjellet og, men jeg klarer ikke å overtale Kjetil. Det er for mye pågangsmot, vilje og guts i fettern min, og ikke liker han å gi seg heller. Så vi beveger oss over den kloppebelagte trillestien i mørket. Ved Øyangen (78p / 1038p) er det bål og god stemning, men jeg ser poengene vi får forsvinne i det fjerne nå. Jeg har for øvrig fortsatt mye å lære på å takle mine egne høye forventninger og ambisjoner, hvis de ikke helt slår til.

Solen går ned bak ryggen ved Gagnumseter.

Ankommer Sinnerdammen (126p / 1164p) i mørket, folk virker fornøyde å komme hit. I lyset og varmen fra hytta. Beina mine begynner å se ut som kjøttkaker nå, og det er ikke på grunn av belastningen av turen. For en uke siden var det ikke en mygg å se i marka, nå er jeg i Femundsmarka. Litt motvillig må jeg si, tar vi kursen opp til den nordligste posten på Marka24, Pershusfjellet (182p / 1346p). Nå snur vi mot sør igjen.

Solnedgang over Storflåtan.

Å gå om natten og bevege seg inn i morgentimene har jeg dog alltid likt. Når mørket gradvis lysner, og skogen etterhvert begynner å våkne til liv igjen, med fuglekvitter. All fart er nå ute av laget, det går sakte fremover. En liten rådslagning ved Fagerlisætra gjør at vi likevel tar med oss Katnosdammen (111p / 1457p). Vi er ikke det eneste laget som er her, klokken er rundt halv fem. Jeg ønsker å løpe nå, har flust av krefter igjen, men beina til Kjetil gjør motstand. Og på grusvei er det dødens, så både raskeste vei ned og løping forblir med tanken. Det er ingenting vi kan gjøre med det, alternativet er å kaste inn håndkleet, men vi ønsker å fullføre.

Det har begynt å lysne, men det er fortsatt natt når vi passerer Finnerudseter på vei mot Katnosdammen.

Så begynner den lange reisen hjem. Det er langt og det går sakte. Så sakte at vi likevel tar med oss posten på Kikuttoppen (51p / 1508p). Med litt galgenhumor tenker jeg at vi ihvertfall får æren av å være det siste laget på denne posten, men tar feil der. På vei ned møter vi på ett lag på vei opp (vinnerne av hundeklassen). Ingen poster igjen å ta, kunne tatt Middagskollen, men nå vil vi ikke avvike fra den rette streken ned mot Sognsvann. Det skulle gå lang tid før vi er nede. Sakte, med pause hver time. Det vil si Kjetil tar pause, mens jeg går hvileløst frem og tilbake. Myggen er på meg i øyeblikket jeg står stille, jeg er ett festmåltid i sakte film mot Sognsvann. På blåstien ikke så langt unna Skjennungen går tiden ut. Motivasjonen min er på et lavt punkt for øyeblikket.

På vei over Kikuttoppen. Utsikt tilbake i retning Storflåtan, som vi gikk forbi for 8 timer siden.

Været som har vært flott å gå i under hele konkurransen, skifter til lett regn etter at vi har passert Rishøgda og tar fatt på siste nedstigning. Noen tordenskrell kunne og høres tidligere. Når vi ankommer Sognsvann (-870p / 637.6p) er arrangørene i ferd med å pakke sammen. Vi gikk på en real smell, 2 timer og 20 minutter over tiden (det trekkes 2% av poengsummen for hver påbegynte 5 min). Dog, vi fullførte ihvertfall. Vaffelen vi får er et lite plaster på såret.

Tiden er ute. Nå skulle vi vært i mål. På blåstien i nærheten av Skjennungen.

Så resultatet ble ikke det helt store. Ambisjonene røyk med ett smell. Og selv var jeg nok en god del skuffet når jeg kom i mål. Det som skulle bli til en hard 'løpetur' (løpetur her må ikke ses på samme måte som en løpetur til vanlig), ble istedet til en rolig og veldig lang tur. Likevel så må jeg understreke at når det gikk sånn det gikk med beina til fettern min, så var jeg fornøyd med at vi fullførte. Det føltes ellers som sagt litt småkjipt å gå i mål når alle de andre deltagerne hadde forlatt området og arrangørene var i ferd med å pakke sammen. Hadde sett litt fram til å sitte ned sammen med de andre lagene, hørt med andre hvordan det hadde gått, fått tatt del i stemningen og fått med meg premieutdelingen.

Mørke skyer og tordenskrall møter oss når vi passerer Frønsvollen.

Og for dem som tror at jeg ikke var sliten etter dette her, tro om igjen. Beina og føttene føltes mørbanket når vi gikk opp mot t-banen for å komme oss hjem igjen. Ting føltes bra ut underveis, da det jo ble stort sett mye rolig gåing mot slutten. Men så fort vi hadde kommet i mål og bevisstheten at man var ferdig seg inn, så satte slitenheten inn. 11 mil er langt det...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar