Vær: Pent.
Vi merker fort forskjellen fra den rolige vandringen på Camino Primitivo. Ut fra Melide er det en fin strøm av pilgrimer, vi ser mer folk på en time enn vi gjorde i løpet av en hel dag på den primitive veien. Dagen betyr også litt mer for meg, det er med en spesiell følelse jeg vender tilbake på ruten som startet mine eventyr på langdistanseruter. Jeg er og spent på hvor mye av ruten jeg husker fra forrige gang.
Soloppgang i Melide, første dagen på lenge hvor det ikke har vært skyer og tåke om morgenen.
Den franske veien hilser meg ihvertfall velkommen med en blå himmel om morgenen, i motsetning til den grå som jeg har blitt vant til. Douglas og jeg stiller oss inn i køen av pilgrimer på vei mot graven til Apostelen Jakob. Det er ikke så ille, selv om det er en overgang. Jeg kjenner straks igjen den første kirken vi kommer til, broen over en liten bekk som består av store runde steiner; og den lille boden med frukt og vann hvor man betaler i en tillitsboks. El Pequeño Oasis, som nå har fått sitt eget stempel i tillegg. Kø for å stemple.
Om morgenen i Melide. Siste del av ruten før den slår seg sammen med Camino Frances.
Ribadiso do Baixo, sist jeg var her regnet det. Et nydelig herberge med en fin beliggenhet rett ved elven Iso.
Jeg husker vandringen på denne strekningen som trivelig, og det er den fortsatt. Selv om det nå er mer lyd, det er kanskje den største omveltningen fra primitivo, det er ikke stille lengre. I Castañeda tar Rafael og Lucas oss igjen, som et hurtigtog på Caminoen, og haster videre (de hadde gått fra As Seixas grytidlig idag morges). Jeg er nødt til å ta en pause i Ribadiso do Baixo, for minnenes skyld. Dette er vitterlig en av de triveligste herbergene på den siste strekningen av Caminoen. Stedet ligger nydelig til rett ved elven Iso.
Kø av pilgrimer utenfor herberget i Arzua, klokken har akkurat passert tolv og folk er ferdige med å gå. Vi hadde litt vansker med å forstå dette.
Arzua var også en liten by som jeg og min far bare gikk gjennom, nå er det midt på dagen (rundt kl 12) når jeg og Douglas ankommer byen og allerede er det en lang kø utenfor det offentlige herberget her. Rafael og Lucas sitter i køen, det vil si, Lucas sitter i køen for dem. Rafael er og tar seg en øl vil jeg tippe. Jeg har litt vansker for å forstå det å rushe til neste sted for å være framme så tidlig, og så sitte utenfor i lang tid å vente. Resten av dagen regner jeg med går med til å drikke øl. Et privat herberge åpner opp bak der jeg og Douglas står og bivåner pilgrimene. At ikke noen bare tar sekken sin, går inn og betaler de få ekstra euroene for tidligere å kunne gjøre seg fortere ferdig med de nødvendige ærendene fortstår jeg heller ikke.
Caminoen etter Arzua, vandrende mellom maisåkre.
Vi vandrer videre, strømmen av pilgrimer har avtatt betydelig etter Arzua. Store deler av ruten er som jeg husker den, fortsatt behagelig. En ny bar har dukket opp, og ett digert sår går tvers over ruten der en ny motorvei bygges. Ved en bygning henger det en lang rekke med papirlapper med utsagn og visdomsord på, 'Not all those who wander are lost' (Tolkien) blant annet. Ved inngangen til Calle er det skrevet 'No hell below us, above us only sky' på en søppelbøtte, jeg mener å huske å lese det samme for fire år siden. Jeg stopper for lunsj i den hyggelige baren her, som sist, og tar meg en øl med det passende navnet Peregrina.
Peregrina øl i den trivelige baren i Calle.
Utover dagen blir det varmere. Og antallet pilgrimer har tatt seg opp igjen. Ved Santa Irene, som jeg hadde en stund i tankene å gå til, har herberget blitt pusset opp siden sist og det har kommet en bar ved siden av. Nå virker det mer forlokkende å overnatte her enn det gjorde forrige gang.
Rose i glorie. Calle.
Jeg fortsetter videre de to og en halv kilometrene til Arca O Pino, eller O Pedrouzo (her varierer guidebøkene og skiltene veldig på hva stedet egentlig heter). Litt ovenfor hovedgaten finner jeg herberget for natten, Otero, som virker helt greit, men ikke så veldig mye mer. Jeg har rukket å vaske klær og tatt meg en øl før Douglas ankommer senere. Mens hans gjør sine nødvendige ærend tar jeg meg en runde på stedet, besøker kirken igjen som forrige gang, som mot formodning er åpen denne gangen.
Grønne maisåkre.
Hvor enn bedre å sove for pilgrimer enn rett på Caminoen, skyggefullt var det ihvertfall.
Vi møter ingen andre kjente her. De fleste hadde ikke tenkt å gå lengre enn til Salceda, utenom Pol, men han kunne vi ikke se noe sted. Det ble en liten overgang å møte ett betydelig antall flere pilgrimer enn før, men i alt så var det lite som la noen demper på turen. Selv om jeg lurer på hvordan det er å ferdes med så mange over lengre tid enn det vi har gjort. Å være tilbake på Camino Frances var og en god følelse. Imorgen venter Santiago de Compostela (igjen).
Inne i kirken i Arco O Pino, legg merke til kamskjellet bak alteret.
<- MelideSantiago de Compostela ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar