torsdag 17. september 2015

(The Lycian Way) Dag 4: Alınca - Bel

Lengde: 20.0km (63.4km), tid brukt: 8:38 (26:46).
Høyde (start / slutt / høyeste): 754moh / 703moh / 838moh.
Vær: Sol, klar blå himmel, varmt.


Natten i teltet ble en varm affære med medfølgende dårlig søvn. Varmen er det som skaper det største problemet for meg på vandringen så langt. Sover noe, for jeg våkner om morgenen til den nå kjente lyden av humming fra bier utenfor. En stund frykter jeg at jeg blir nødt til å pakke ned teltet midt i en biesverm, men frykten er ubegrunnet. Jeg er tidligere oppe enn engelskmennene, når jeg går har de satt seg ved frokostbordet.

Craig, Mike og Chris ved frokostbordet i Manzanar Pansiyon, vertinnen bak. På bordet kan man se en typisk tyrkisk frokost.

Fra Alınca går den lykiske veien over ett fantastisk parti ovenfor havet. Havet er blått og innbydende, men det er langt og bratt ned dit og ruten går ikke så langt ned heller. Istedet snor den seg nedover langs fjellsidene som strekker seg ned mot Yedi Burun, tidvis bratt med et utfordrende underlag å gå på, men holder seg likevel på god avstand fra Middelhavet. Hvite og røde merker geleider meg for øyeblikket støtt videre. Alınca kan etterhvert som høydemetrene tilbakelegges ses høyere og høyere oppe.

Utsikt over Yedi Burun (de sju nesene) fra ruten nedenfor Alınca.

Nedenfor Uçkeci Tepesi (som betyr noe sånt som tre geiter åsen) kommer jeg til det som ifølge guideboken er en ypperlig teltplass og dit jeg hadde tenkt å gå til igår. Det er god plass for et telt her, fin skygge fra et stort kristtorn-eiketre og vann i nærheten. Det er også veldig mye bier her og i tillegg så er det er et stort hull i bakken (brønn av et slag) med bare noen provisoriske grener som beskyttelse mot å falle nedi. Ikke et bra sted å gå i søvne med andre ord.

Mellom Alınca og Bel er det to ruter å velge mellom, man kan velge mellom å følge en rute som går langs kysten om landsbyen Gey eller en rute som går innenlands som tar deg forbi ruinene av Sidyma. I guideboken blir ingen av rutevalgene presentert som selve hovedruten, skjønt de fleste som går den lykiske veien pleier å gå ruten om Gey. Jeg har valgt å gå om Sidyma og det virker som at både guideboken, kartet, merkingen og stiskiltene er uenige om hvor ruten går.

Ruten som bukter seg ovenfor klippene etter Alınca.

Det første stiskiltet jeg kommer til gir meg valget om å gå mot Boğazıçı (som ruten ikke går igjennom ifølge guideboken) eller mot Gey. Jeg går først i retning Boğazıçı før jeg tar en titt på kartet og ser at kartet heller ikke er enig med stiskiltet, så jeg snur og tar stien som går i retning Gey ifølge stiskiltet. Stien bringer meg igjen over klippene med utsikt ned mot havet og tilbake mot Alınca, som nå ligger knapt synlig høyt oppe bak meg.

Bratt utsikt ned mot Middelhavet fra stien.

Når jeg kommer til en vei har jeg ikke funnet et eneste spor etter stikrysset som kartet og guideboken beskriver. Oppgitt ser jeg på kartet og ser at ruten skal krysse veien lengre nede, så jeg velger å følge den nedover. Det er ingen rute som krysser veien heller, så jeg går hele veien ned til Avlan. Tørst og tom for vann ankommer jeg landsbyen og går til moskeen for å fylle opp igjen, det er da ett av disse små magiske øyeblikkene som gir så mye oppstår.

Ved siden av moskeen prøver jeg via tegnspråk å spørre en eldre mann i huset ved siden av om vannet er ok å drikke. Istedet blir jeg invitert inn i huset hans, hvor han og to eldre damer serverer meg te og kjeks (etter først å ha slukket tørsten min med mye vann). Vi kan ikke kommunisere på annen måte enn tegnspråk, de snakker ikke engelsk og jeg ikke tyrkisk. Mens jeg sitter der sitter damene og syr. Det største problemet jeg har med disse fantastisk gjestfrie møtene er hvordan vite når det er mest høflig å gå igjen, når vil det være for tidlig å gå og når vil en ha sittet for lenge og ha overbrukt gjestfriheten deres.

På ruten etter stiskillet der man kunne velge mellom å gå mot Gey eller Boğazıçı. Høyt oppe i bakgrunnen kan man se bygningene i Alınca.

Veimerkingen finner jeg for øvrig igjen rett nedenfor moskeen. I Boğazıçı lar jeg meg lede av to gutter som vil guide meg til den lokale butikken, jeg kjøper en is til hver av dem. Med jobben gjort, løper de fornøyd tilbake. Jeg kjøper en is til meg selv og, litt energi til stigningen opp mot Sidyma som venter meg. Klatringen opp er bratt, men det er en fin sti; tross alt så har det vært en flott vandring så langt.

Disse elskverdige eldre tyrkerne inviterte meg inn i huset deres i Avlan og serverte meg vann, te og kjeks.

Tiden derimot har hastet avgårde, jeg har brukt lang tid så langt. I Sidyma derimot, har tiden stått stille lenge. Utsikten ned mot Boğazıçı og dalen nedenfor har blitt borte, langs stien dukker det opp noen imponerende antikke graver. Jeg har beveget meg tilbake i tid igjen, men før jeg utforsker tiden jeg har stoppet i må jeg ha mat. Selv ikke tiden kan helt stoppe sulten. I den lille landsbyen finner jeg en landsbybeboer som tilbereder en utsøkt lunsj til meg. En ung gutt løper rundt med et luftgevær og forsvinner støtt og stadig på jakt etter fugl.

Jeg kunne ha vandret lenge i Sidyma, det er som å gå på oppdagelsesferd. Ruinene ligger ikke samlet i en klynge, men spredt utover området ved siden av landsbyen. Deler av gravene og ruinene er i (relativ) god forfatning, andre må man lete fram fra underskogen. Det er historiske områder buskapen til bøndene her vandrer rundt i.

Veien mellom Avlan og Boğazıçı. Det er merket at ruten går her, men både kartet og guideboken sier noe annet.

Tiden dytter meg ubønnhørlig videre, og det er som at den har visket ut merkingen mellom Sidyma og Bel og. Jeg blir reddet av en mann som peker meg i riktig retning og så begir ruten seg oppover igjen. Vandringen over til Bel er hyggelig, men solen synker på himmelhvelvingen og der jeg passerer flere yayla'er (beitemarker om sommeren) lurer jeg på om jeg kommer først fram eller om mørket gjør det.

Sidyma. Tvillinggravene, datert Antoninus Pius, 138-161 e.Kr.

Jeg kommer fram med god margin hvor en smilende dame shanghaier meg inn på det første gjestehuset jeg kommer til, Kiliç Pansiyon. Huset ser ut som at det er under konstruksjon, det lukter fjøs (geitene holder til i underetasjen) og jeg er den eneste gjesten. Rommet ser greit ut og jeg har en etasje for meg selv hvor jeg kan se utover Bel. Landsbyen er nok en av disse små, og for våre øyne sære, plassene man kommer til. Og tro meg, jeg trives ofte stort i disse knøttestedene. Vertskapet her er ihvertfall smilende og hyggelige.

Lycian Way stimerke der ruten går i en smal gang mellom steinformasjoner på vei til Bel fra Sidyma.

Chris, Craig og Mike er på det andre gjestehuset (dette er ikke ett stort sted, likevel er det to gjestehus her). Fordelingen mellom gjestehusene er som følger, de er på gjestehuset med god mat, jeg er på gjestehuset som har øl. Om kvelden kommer Craig og Mike bort og holder meg med selskap. I mørket forsvinner konturene av landskapet rundt landsbyen. Det er bare ett gatelys her, som virker litt tilfeldig når det er på eller av. Fra gjestehuset kan jeg ikke se annet enn små lys fra vinduer her og der, ellers er det helt mørkt. Stemmer kan høres fra forskjellige deler av landsbyen. Når Craig og Mike går tilbake om kvelden kan jeg følge lysene fra hodelyktene deres i mørket.

Bel, en liten fjellandsby med en relativ ny moskee.

Til tross for navigasjonsproblemene som kostet meg tid og krefter så har dette vært en veldig fin dag. Eneste skåret i gleden er at jeg har begynt å kjenne at magen ikke er helt fornøyd, det er en konstant liten uggenhet som kan føles. Jeg blir sittende en stund i lyset fra terrassen jeg sitter på og speide utover det mørklagte landskapet og landsbyen, nedenfor meg romsterer hønene i en evig runddans.

<- AlıncaPydnai ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar