fredag 18. september 2015

(The Lycian Way) Dag 5: Bel - Pydnai

Lengde: 15.0km (78.4km), tid brukt: 5:51 (32:37).
Høyde (start / slutt / høyeste): 703moh / 11moh / 711moh.
Vær: Sol og fint, varmt, noen skyer midt på dagen.


Begynner nesten å bli en rutine dette her, en rutine jeg ikke liker, å sove dårlig om nettene. Før jeg går, får jeg ett rykende ferskt brød med meg. Så til tross for at jeg ikke var overvettes fornøyd med maten (og ikke fått sove så godt), har jeg hatt ett bra opphold her i Bel. På vei ut av landsbyen passerer jeg det andre gjestehuset, hvor Craig, Mike og Chris er i ferd med å innta sin frokost.

Kiliç Pansiyon i Bel, rommet mitt lå i andre etasje.

Jeg vet ikke hvor langt ruten vil ta meg idag, ifølge min utspekulerte plan som jeg satte opp hjemme burde jeg etter antall dager jeg har gått komme til Patara-stranden. Ting har som vanlig ikke blitt helt som etter planen, ikke noe galt med det. Fra Bel starter dagen på en grusvei, som likevel ikke føles så ille, den gir utsikt mot Karadere-dalen nedenfor.

Utsikt over Karadere-dalen.

Når man snakker om planer for ruten, så var min opprinnelige tanke å gå til et sted og spise der, for så å gå litt videre og finne meg et sted å campe. Varmen har gjort effektivt kål på den tanken, det blir for varmt å telte. Ved Belceğiz forlater ruten grusveien, og jeg hadde fint nådd hit igår også, men kvaliteten på vannet som finnes her er uviss (på gjestehuset mente de at man ikke burde drikke av det). Det er folk i noen av husene her, som skulle være forlatte. Et stiskilt angir at det er 7km til Gavurağılı.

Ett tilbakeblikk i retning Bel og ruten jeg kom ned til Bel fra. Ruten fulgte veien fra Bel.

Magen min har det ikke så veldig behagelig, den holder fortsatt på med å være uggen. Det virker som at ruten har forstått at det går treigere med meg idag, ett stiskilt inne i skogen viste at det var 8km til Gavurağılı. 1km lengre enn det var for 1km siden. Ruten går gjennom et fredfullt, og i motsetning til kroppen behagelig, skogsparti før trærne gir vei for luft og utsikt.

Belceğiz.

Utsikten ut mot havet og bratt ned mot den, der ruten går, er for øvrig fin. Jeg klarer likevel ikke helt å nyte den, nedover går det sakte, jeg føler meg tung i kroppen. Passerer en slange som ikke rører på seg, likegyldig til meg. Stien er vond å gå på, krevende med mange løse steiner som ruller under skoene mine. Ved en pause tar britene meg igjen og jeg henger meg på dem ned til Gavurağılı. Som er et noe merkelig sted, det er et stort hotell her, noen spredte hus her og der, et gjestehus med noen hunder som ikke virker glad for å få besøkende og lite annet.

Stiskilt i skogen, 8km til Gavurağılı, 1km lengre enn det var for 1km siden. Den ekstra kilometeren gjennom skogen var behagelig.

Craig, Mike og Chris går til stranden for å bade, jeg velger å stå over og fortsetter videre, glemmer å fylle på vann i farten. Varmen er nå trykkende og opp fra Gavurağılı er det en kjedelig vandring på en skogsbilvei. Stimerkingen forsvinner et sted inn i periferien og jeg ender med å gå en omvei før jeg igjen finner tilbake til ruten. Det vil si, hvilken rute av ruten? Jeg finner hele tre forskjellige stier som alle er merket med de røde og hvite stripene som The Lycian Way bruker. Til slutt finner jeg den rette merkingen godt skjult på den minst synlige av stiene.

En likegyldig slange på stien.

Jeg vil ha vanskeligheter med å overtale meg til å si at denne dagen har gitt meg de store opplevelsene, men utsikten over Patara-stranden og Pydnai fra åsen ovenfor er unektelig verdt noe av slitet. På vei over åsen gikk jeg tom for vann og er nå rimelig tørr i kjeften. Ved Pydnai kan jeg velge mellom å gå litt over en kilometer til Patara-stranden hvor det er drikke å få, eller gå 400 meter nordover til Özlens Restaurant & Pansiyon.

Ruten ned mot Gavurağılı, grei utsikt, men stien ned var vond og tungvin å gå på.

Å gå nordover skulle vise seg å være min beste avgjørelse så langt i dagen. En underlig bro som ser litt falleferdig og ustø ut bringer meg over en elv til noe som ser ut som en oase i utkanten av alle tomat-drivhusene her. Alt for tidlig å gi seg for dagen, men vandringen har som nevnt vært lite givende og dette er det beste overnattingsstedet jeg har kommet til hittil, så jeg bestemmer meg for å stoppe og bli her. Og nesten best av alt, de har air condition her. Craig, Mike og Chris dukker opp senere.

Utsikt over Patara-stranden med Pydnai i forgrunnen, om noen dager vil ruten komme ned til den andre siden av stranden.

I elven svømmer det gjess, fisk og små sjø-skilpadder. Og en sliten norsk vandrer. Det er kraftig strøm i elven og temperaturen er frisk, jeg må bruke krefter for ikke å forsvinne helt ned til Patara og måtte gå barbeint opp igjen. Jeg velger å gå ned igjen til Pydnai for å ta en titt på ruinene før middag, noe som var lite gjennomtenkt da jeg fort merker at jeg begynner å svette igjen. Disse ruinene er ikke like velholdte som de jeg har sett før, jeg unnlater også å se på det området som ruten går gjennom.

Özlen's Pansiyon & Restaurant. Å svømme i elven var en frisk opplevelse.

Vi spiser middag på ett av bordene som står ved siden av elven. Mens vi spiser stikker en av skilpaddene hodet opp av vannet og titter på oss. Kvelden blir likevel ung for min del, jeg er stuptrøtt etter for lite søvn de siste nettene. På rommet skrur jeg på air conditioneren og kan endelig kjenne litt kulde på kroppen igjen, jeg tror jeg sovner tvert om. Etter en så lite berikende dag var jeg glad for å komme til dette stedet.

Pydnai, en liten marine og militær base fra gamle dager. Innenfor murene, som var de mest velholdte av ruinene, var det lite av bygninger som sto igjen.

<- BelXanthos ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar