Høyde (start / slutt / høyeste): 736moh / 842moh / 976moh.
Vær: Mørke skyer i horisonten om morgenen, pent vær resten av dagen.
Etter å ha børstet av meg murpussen fra natten og spist frokost er jeg avgårde igjen. For geitene i området er fremtiden usikker, det er en offisiell helligdag idag og det skal feires med en behørig middag. Vertskapet er allerede igang med slaktingen av en geit når jeg går. Det er heller ikke lyst i horisonten bak meg, Kalkan kan vente seg mer regn. Bezirgan sier farvel med en regnbue i åsene bak seg.
Utsikt over Bezirgan, regnbue over åsene i vest.
De syv kilometrene til Sarıbelen er ikke udelt positive. Når mye av tiden går bort i å finne ruten istedet for å kunne nyte hva den har å by på, blir ihvertfall jeg litt frustrert. Etter å ha surret frem og tilbake tar ruten meg bratt ned fra Yumrutepe gjennom det som omtrent må kalles for en søppeldump. På vei opp igjen forsvinner sporet igjen og bare litt heldig gjetting fører meg tilbake på rett vei og husene til Sarıbelen.
Stiskilt ovenfor Sarıbelen, legg merke til skiltene som reklamerer for overnattingssteder i Gökçeören, jeg skulle passere flere slike skilt på ruten.
Butikken i Bezirgan var stengt når jeg gikk. Landsbyer med spredte hus virker som å være en fellesnevner i dette området, så også med Sarıbelen, å finne butikken her tar litt tid. Utvalget er ikke stort, men gjestfriheten er det, innehaveren byr på te. Over meg er det blå himmel med spredte skyer.
Skulpturer av stein gjennomsyrer landskapet ovenfor Sarıbelen, nederst i dalen (såvidt synlig) er det en sirkel av stein brukt av kullbrennere.
Etter Sarıbelen er pipen en helt annen, jeg glemmer fort søppelstier og forsvinnende veimerkinger. Etter en klatring opp fra landsbyen befinner jeg meg på en knaus med utsikt til et mystisk landskap bestående av merkelige steinformasjoner. Ovale steinblokker i forskjellige størrelser stikker opp av vegetasjonen. Jeg gleder meg til å gå mellom dem, men dessverre så leder ikke ruten meg gjennom dem. Den bukter seg rundt mot kysten igjen, for et øyeblikk kan jeg se tilbake mot nedstigningen til Sarıbelen fra Yumrutepe.
Utsikt over kysten, i horisonten kan jeg igjen se Patara-stranden, i tillegg til Yalı Burun med de to øyene og såvidt husene i Kalkan.
Og så ligger kysten og Middelhavet nedenfor meg igjen, Kalkan, Patara (for siste gang), Yalı Burun, blått hav. For første gang på lenge føler jeg igjen en spenning på hva som venter rundt neste hjørne, en følelse som stort sett har vært fraværende de siste dagene (selv om det har vært relativ fine dager). Det virker som at det er når ruten beveger seg høyere opp at den virkelig kommer til sin rett. Fremover skifter ruten fokus mot hva som venter videre. Jeg kan se den greske øyen Castellorizon (Meis), som ligger utenfor Kaş, som fortsatt ligger skjult bak fjellsidene.
En hellende slette ovenfor kysten, ruten gikk over sletten forbi ruinene av et hus.
Ikke langt unna restene av et hus følger tre hunder meg med olme argusøyne, jeg går en omvei rundt dem, vokter de fortsatt over sitt gamle bosted mon tro. Ruten har gått en omvei rundt de mystiske steinformasjonene, på den andre siden som jeg kommer ned til ligger det en gedigen ova (slette mellom åser) med en seter i den ene enden. Hadde ruten gått gjennom steinskulpturene hadde jeg gått glipp av utsikten over kysten. Jeg bruker tid på å prøve å finne en stein-sarkofag som skal ligge 200 meter unna stien, uten hell. Ved seteren nyser jeg kraftig, noe som medfører at geitene innenfor en innhengning bykser geit over hode for å komme seg unna.
Geiter i en innhengning ved en seter, lettskremte, et nys og store tumulter oppsto.
Det har regnet en del de siste dagene, ute på sletten er det noen store vanndammer som ennå ikke har sunket ned i jorden. Likevel er det lite som tyder på det, landskapet virker tørt, goldt og isolert. Om våren er det grønt og frodig her, en annen verden, dette minner mer om Mars. Jeg går forbi flere store hull i bakken, omkranset av stein, brønner og skulle man gå i mørket, potensielle fallgruver. En død rotte ligger og flyter nede i den ene av dem, vannet frister ikke akkurat.
Passerende ovenfor en stor ova som fungerer som beitemark for geitene i området. Store vanndammer ligger fortsatt igjen på sletten etter regnet. Hullene i bakken er brønner.
Ruiner har det vært færre av idag, mulig området var for isolert i gamle dager og, men i skyggen av noen trær dukker det plutselig opp noen materielle levninger fra gamle tider blant underskogen. Naturen har gått sin gang og de er på vei til å forsvinne inn i glemselen.
En brønn på en av slettene ruten gikk over. Man må vokte seg vel for ikke å havne nedi en av disse hvis man går her i mørket.
Gökçeören er en mindre landsby hvor husene, i likhet med Bezirgan og Sarıbelen, liker seg best med litt avstand til neste hus. Eieren av Yeşil Pansiyon, Hüseyin Yılmaz, står og venter på meg ved inngangen til landsby og snapper meg opp rett foran nesen på noen som roper på meg fra ett nærliggende hus. En fyr i et vindu peker mot de i det nærliggende huset, jeg er forvirret. Hüseyin vil kjøre meg opp til gjestehuset, men jeg ønsker å gå helt fram (puristen i meg nekter meg å kjøre bil før etter at jeg er helt framme).
Gökçeören med sine hus med røde tak.
Sasha og Alice er i gjestehuset, men de har bare stoppet for en pause og skal videre for å finne seg et sted å telte. De hadde campet rett nedenfor Yumrutepe i natt. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til denne litt aggresive måten å skaffe gjester på, men rommet er fint og nå er jeg her uansett. Jeg blir. Gjestehuset ligger rett ved siden av landsbyens moské, hvor ett gedigent platantre står på plassen foran. En annen vandrer kommer også til gjestehuset, Serkan fra Istanbul, som har noen dager fri fra jobb og bruker dem på å gå ett stykke av ruten.
Moskéen i Gökçeören med det fantastiske platantreet utenfor.
Jeg vil ha flere sånne dager som dette. Etter at jeg gjorde meg ferdig med den kjedelige biten mellom Yumrutepe og Sarıbelen, var det en aldeles nydelig vandring. Så ble jeg også advart mot det av vertinnen på Pause Pansiyon i Sarıbelen.
<- BezirganGedikefe Ovası ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar