onsdag 16. september 2015

(The Lycian Way) Dag 3: Faralya - Alınca

Lengde: 14.0km (43.4km), tid brukt: 7:35 (18:08).
Høyde (start / slutt / høyeste): 257moh / 754moh / 754moh.
Vær: Sol, klar blå himmel, varmt.


Det har vært varmt om natten og jeg har knapt nok fått sove. Jeg må likevel ha sovet noe i løpet av den, jeg har et vagt minne om en weird drøm om at jeg ikke fikk sove. Frokosten på stedet er som middagen en buffet, ypperlig for en pirkete vandrer som da kan selektere bort det han ikke liker (ingen tomater eller oliven på min tallerken denne morgenen).

Oppbyggde kultiverte terrasser ovenfor den lille landsbyen Belen, bikuber på rad og rekke på den øverste terrassen.

Stigningen opp fra Faralya er ikke like storslått som opp fra Ovacık, utsikten etter stigningen bærer ikke heller ikke det samme preget. Det er dessverre lett å sammenligne med tidligere dager på vandringer som dette. Vandringen er derimot behagelig, og landskapet er hyggelig å gå i. Den er også lettere enn gårsdagen (noe som skulle endres radikalt senere på dagen), det er ofte en sammenheng mellom lettheten av en vandring og belønningen man får ut av den. Varmen er dog den samme som igår.

Mellom Faralya og Kabak gikk jeg forbi denne lille boden, jeg kunne ikke motstå fristelen av en ferskpresset appelsinjuice.

Området rundt Kabak og Faralya er kjent for sine birøktere, det summer konstant i luften. Ovenfor en av de oppmurte terrassene i landskapet kan jeg se rader på rader av bikuber, og birøkterne i aksjon mellom dem. Rundt alle vannkildene er det horder av bier, jeg lærer fort at for å fylle på vann må man bevege seg i sakte film.

I åsen ovenfor Kabak-stranden.

I varmen er jeg ett lett bytte, fristelsen av en ferskpresset appelsinjuice blir for stor. De er kremmere gode som noen disse tyrkerne, ovenfor noen av bikubene selger en landsbybeboer alt fra kald drikke og diverse kjeks og frukt til grytekluter, lykkeamuletter og papirblomster. Juicen inntas på en sofa i skyggen av et stort tre.

Sandstranden ved Kabak. Skilpadder legger reir her på stranden og det er derfor ikke lov å befinne seg på deler av stranden hele døgnet. Området rundt stranden bar som Sommerfugl-dalen preg av ett litt mer frisinnet klientell, med en avslappet atmosfære.

Nedstigningen til Kabak starter fra et kryss med verdens minste stiskilt, så lite at jeg går rett forbi og først oppdager feilen min langt nedi bakken, sekken veier litt ekstra på veien opp igjen. Nesten nede ved landsbyen blir jeg overtatt av en stødig strøm av ord, tre vandrere som jeg først tar for å være amerikanere tar meg igjen (jeg kunne høre de samme stemmene ovenfor meg ved Kirme igår og). Jeg slår følge sammen med de ned til stranden.

Jeg passerte flere skilt merket med 'Reflections' på stien etter å ha forlatt stranden, om det var for å reflektere på om du virkelig ville forlate stranden vites ikke.

Kabak beach er nok et typisk fristed, og innehar samme laidbacke hippie-stemning som ved Butterfly valley. De tre vandrerne er Craig og Mike, samt Chris, faren til Craig; passene deres er britiske og ikke amerikanske som først antatt. I varmen og etter den bratte nedstigningen er det ingen bønn, vi hopper alle uti vannet. Biene i området har tydeligvis tenkt samme tanken, noe som er lite gjennomtenkt, vannet er fullt av døde bier. Jeg inntar en tyrkisk pizza, pide, til lunsj på en av restaurantene nede ved stranden.

Ved Delikkaya går ruten ved siden av en bratt fjellside med tøffe skrenter over meg.

Bestemmer meg for å gå videre i bare badeshortsen. Det er nå den reelle stigningen for dagen begynner, ante konturene av det på veien ned. Jeg passerer flere skilt markert med 'Reflections' på, om dette er advarsler om at jeg bør tenke meg godt om før jeg begynner å klatre opp vites ikke. En skulle nesten tro det, jeg sliter meg oppover, gravitasjonskreftene prøver å trekke meg nedover igjen. Svetten renner, utsikten ned mot Kabak gjennom trærne blir bedre og bedre.

Utsikt mot fjellet fra Kuyu Zeytinlik, med oliventrær i forgrunnen.

Alt slitet er for øvrig glemt når fjellsiden ovenfor åpenbarer seg i all sin mektighet, og uten slitet hadde kanskje ikke utsikten fortont seg så tilfredsstillende. Den verste klatringen endte ved Delikkaya (stein med ett hull), hvor en stupbratt fjellside ved siden av ruten ledet meg hit hvor jeg nå står og måper mot fjellet. Den lykiske veien fortsetter videre oppover korte hårnålssvinger på en oppbygd steinmur. Jeg kommer opp til Kuyu Zeytinlik, hvor en lokal bonde har meislet ut en liten og skjult seter. Fra en steinknaus ved siden av er det en imponerende utsikt ned mot Kabak beach.

Jeg ankommer Alınca hvor det første som skjer er at jeg blir vinket inn til en gård. Her blir jeg servert te og høflige spørsmål på tyrkisk som jeg ikke kan svare på. Jeg sitter i en stol i min gjennomvåte badeshorts, denne gang våt av svette og ikke havvann. De vil ha 6 lira for teen, jeg hadde oversett ett lite skilt som annonserte nok en privat kremmerbod. Camping er også mulig, for en pris.

Storslagen utsikt ned mot Kabak-stranden fra en knaus ved Kuyu Zeytinlik. Det frister bare nesten, bare nesten, å gå ned igjen for å kjøle seg i havet.

Alınca blir definert som en landsby i guideboken, men her er det så få hus og spredte at jeg mer vil regne det for en grend. Stedet ligger høyt oppe ovenfor bratte klipper med flott utsikt over havet og ned mot Yedi Burun (Seven Headlands / Sju Nes). I hodet mitt hadde jeg tenkt å spise her og så gå ett stykke videre for å telte. Det blir til at jeg bestemmer meg for en mellomting.

I Alınca ovenfor Manzanar Pansiyon med utsikt over havet og Yedi Burun.

Jeg får lov til å sette opp teltet mitt nedenfor Manzanar Pansiyon, og kan låne ett av rommene til å få meg en dusj (for 5 lira som jeg gladelig betaler). De tre britene kommer også til gjestehuset og jeg tilbringer kvelden sammen med dem. Sittende på terrassen med hver vår kalde øl, kan vi nyte den strålende utsikten. Middagen serveres på en plattform ved siden av gjestehuset og består av gode lokale vegetar-retter.

Det er omtrent bare lyset fra hodelykten min man kan se i landsbyen når jeg kryper inn i teltet mitt. Etter en ny flott dag på vandringen er jeg spent på hva neste dag bringer.

Teltplassen min nedenfor gjestehuset, med den spisse nålen av en odde stikkende ut i sjøen fra de sju nesene.

<- FaralyaBel ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar