lørdag 26. september 2015

(The Lycian Way) Dag 13: Gedikefe Ovası - Kaş

Lengde: 4.0 (207.4km), tid brukt: 2:03 (83:48).
Høyde (start / slutt / høyeste): 497moh / 6moh / 497moh.
Vær: Klar og blå himmel.


Natten ble ikke så halvgæren, men det ble ingen festnatt for søvnen heller. Det var lyder av dyr som løp forbi teltet i natten og, villgriser som gryntet. Om morgenen er teltene våre våte av kondens, mens sletten virker like knusktørr, alt vannet der har vel samlet seg på teltdukene.

Gedikefe Ovası, en stor og steinete slette.

Varde og sprukket jord på Gedikefe Ovası.

Jeg har bestemt meg for at jeg bare går til Kaş idag, som nesten bare er et steinkast unna. Først og fremst så står resten av den store sletten igjen foran oss. Stor, steinete, tørr, sprukket jord. Vi følger små varder på bakken, lagt igjen av andre vandrere, merking er det dårlig med. Mot slutten av sletten stikker et tre på litt merkverdig vis opp av bakken, viser seg at det vokser opp av et stort hull. Må ha vært en brønn en gang i tiden.

Utsikt ned mot Kaş og der ruten går videre mot Liman Agızı.

Sletten ender ut i et lite belte med vegetasjon, før klipper og stup brått befinner seg foran føttene våre. Utsikten er strålende, i omfang blant de beste på turen så langt, men nok ikke den fineste. Kaş i sin helhet ligger nedenfor oss. Den greske øyen Castellorizon ligger nå rett foran oss med det blå havet som bakteppe. Både jeg og Serkan er litt nedtrykte over at vi ikke gikk hit igår kveld, å sitte på kanten av klippene med et bål hadde vært fantastisk. Se ned på lysene fra Kaş. Dessverre så ville vi nok ikke ha rukket fram hit før solen hadde gått ned.

Ingenting å klage på når det gjelder utsikten fra klippene ovenfor Kaş, som ligger nedenfor. Castellorizon (Meis) lengre ute.

Fra klippene er det en bratt tur ned, byen ligger 500 meter nedenfor og mesteparten av nedstigningen går bare over en kilometer. Kryss og på tvers nedover går det. Det ser mer gøy ut å komme ned for paragliderne som glir over oss i luften, selv om ruten er god å gå på. På veien ned passerer ruten en ganske stor hule i fjellet.

Inne i en hule på vei ned mot Kaş.

Vegetasjon og klipper ovenfor Kaş, synlige hull i fjellet.

Nå er det bare fire dager siden jeg forlot Kalkan, men det er likevel en liten overgang å komme til Kaş. Mere folk, definitivt flere turister, og mere lyd. For Serkan så er dette slutten på hans tur, som startet i Kalkan. Han har enda noen dager igjen av sin ferie, fra her vil han ta en buss til Ismir. Før det tenker vi å finne noe å spise. Jeg smetter innom et gjestehus, Kuytu Köşe Pansiyon, for å sjekke om de har et ledig rom og kunne få slengt av meg sekken.

Gate i Kaş, detaljer fra gamle bygninger fortsatt synlige og ved treet står det en gammel sadelrygget sarkofag.

Valget av sted å spise på viser seg å ikke være så heldig. Serkan merker at magen slår seg vrang med engang, jeg slipper heldigvis unna. For å strø salt i såret viser det seg at det heller ikke er noen ledige plasser igjen på noen av bussene som går til Ismir. Istedet vil han ta en buss til Antalya og prøve å finne en buss derfra.

Inne i en stor grav som sto på en ås i byen.

Jeg møter igjen Sasha og Alice, som kunne fortelle meg at de hadde overnattet i Çukurbağ i ett gjestehus der (så det fantes ett likevel altså, som det og sto i guideboken). De ønsker ikke å stoppe her i Kaş og vil fortsette videre. Serkan går for å bade før han tar bussen og vi sier farvel. Og med det er jeg igjen alene.

Amfiteateret er fortsatt i god stand, i bakgrunnen klippene vi kom ned fra.

Kaş var en gang i tiden Antiphellos og havnen til Phellos. Den bratte stien vi kom ned til byen fra er beskrevet som bindeleddet mellom de to stedene og den eneste direkte ruten ut av Antiphellos, å frakte varer på den tiden må ha vært en tung affære. På en ås i byen står det en stor firkantet grav og en kort vei over åsen bringer en til ett hvitt amfiteater. Rett ved gjestehuset mitt står det en stor sadelrygget sarkofag, som er den mest fotograferte graven i byen.

Solen går ned bak åsene i vest, fra takterrassen på gjestehuset i Kaş.

Møtet med et yrende folkeliv blir heldigvis ikke så ille. Det er en hyggelig liten by, hvor det har skjedd en del omveltninger i de senere årene, men fortsatt kan man se bygninger og detaljer fra de gamle husene som byen bestod av. I likhet med gjestehuset i Kalkan har gjestehuset jeg valgte her (på måfå) også en hyggelig takterrasse man kan sitte og slappe av på. The Lycian Way har kommet ned fra fjellet til kysten og imorgen vil ruten følge den videre. Det betyr høyere temperaturer, men på samme tid muligheter for å kjøle seg ned i havet.


Serkan Aydın som jeg gikk med har laget denne videoen fra sin vandring, jeg gjør noen gjestespill i den.

<- Gedikefe OvasıBoğazcık ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar