tirsdag 29. september 2015

(The Lycian Way) Dag 16: Kaleköy - Sura

Lengde: 19.5 (265.9km), tid brukt: 6:41 (106:07).
Høyde (start / slutt / høyeste): 22moh / 187moh / 187moh.
Vær: Fint vær, noen skyer.


En ny fin dag er på trappene, bak Kekova i øst stiger solen uhindret opp på himmelen. Jeg spiser frokosten ute på plattformen foran gjestehuset, og selv som jeg savner litt grovere brød har jeg nå blitt godt vant med den tyrkiske frokosten (som jeg nå bestiller uten tomat og oliven). Høydepunktet om morgenen er likevel ikke soloppgangen, den fine utsikten fra frokostbordet eller den gode frokosten i seg selv. Det er at en stor caretta caretta skilpadde svømmer rett forbi meg der jeg sitter, det er ett av disse små magiske øyeblikkene som møter en. Unektelig litt fristende å kaste av seg klærne og hoppe uti for å kunne svømme ved siden av den, men jeg skal ikke gjøre det, av forskjellige årsaker.

En caretta caretta skilpadde svømmer forbi meg mens jeg spiser frokost i Kaleköy.

Jeg er på vei til å pakke sammen sakene mine for å fortsette å gå da Melike ankommer Kaleköy, sjøveien. En anelse humoristisk er det. Og det snur litt opp ned på planene mine, eller rettere sagt utsetter dem. Med Melikes ankomst blir det til at jeg takker ja til tilbudet fra eieren av gjestehuset om å se på den sunkne byen ved Kekova, av den grunn at vi da kan dele på kostnaden. Jeg var opprinnelig fristet, men hadde valgt å ikke gå for det.

Vi kjøres ut i en mindre båt, dette gir oss en liten fordel over de større operatørene som bruker dertil større båter, vi kan komme nærmere land og ruinene. Fra båten kan vi se trappetrinn som leder ned i vannet, rester av bygninger og murverk som ligger under vann. På land kan vi se konturene av hus som raste sammen under ett av jordskjelvene mellom år 140 og 600 som førte til at kysten her sank i havet. Og selv om det bare er en kort båttur, så føles det som ett greit avbrekk fra all vandringen. På vei tilbake kjører vi forbi det som var en gammel vindmølle, nå bare et lite skjær i sjøen omtrent.

Ruinene av en sunken by ved Kekova.

Melike blir igjen i Kaleköy og overtar sikkert mitt rom på gjestehuset. Ut fra landsbyen møter jeg på Sasha og Alice rett nedenfor Simena, som idag hadde startet fra Ûçağız, vi slår følge videre. Dagen går rett fra det våte element og tilbake til det tørre, sprukne landskapet jeg har blitt kjent med i de senere dagene. Her er det så tørt at ruten er synlig som en enda tørrere strek på bakken. Litt bortenfor stien ligger det en tvilling-borg til Simena, gjenkjennelig på det karakteristiske brystvernet.

Kaleköy med Simena sett fra sjøen.

Det er et litt absurd mønster i stedene man kommer til langs denne delen av ruten. Etter Kaş har man skiftet omtrent mellom annenhver gang et 'straight' sted (Boğazcık, Ûçağız) og så et litt alternativt sted (Ufakdere, Purple House). Nå kommer vi til et tredje 'alternativt' sted, Smuggler's Inn / Pirate Bar. Vi møtes av en gjeng med unge og trøtte folk som tydelig akkurat har stått opp. Har nok vært litt fuktig her i natt, det lukter rom overalt, passende nok. Vi nøyer oss med ferskpresset appelsinjuice og litt daff cola.

Ruten går gjennom ett tørt og goldt landskap med noen merkverdige steinformasjoner.

Vi nærmer oss raskt Demre nå, de tre engelskmennene var ikke særdeles begeistret for den byen. Se ruinene av Myra sa dem, men hold deg unna selve byen, ikke overnatt der, der er det ingenting. Jeg går etterhvert fra Sasha og Alice, er raskere til fots enn dem. Rett før Çakıl Beach, en liten strand med hvite og runde stein, møter jeg på nok en tysker, Tobias. Som har mistet kameraet sitt på veien og er på vei tilbake for å prøve å finne det. Tror det hadde blitt krise om jeg hadde mistet kameraet, men mitt er såpass stort og tungt at det skal godt gjøres.

Pirate Bar i Smuggler's Inn, lukten av rom over alt.

Ved Çayağzı-stranden deler ruten seg i to, det vil si, det er litt vanskelig helt å forstå hva ruten egentlig gjør. Beskrivelsen er noe uklar. Jeg forstår uansett såpass mye at jeg kan her velge mellom å gå videre til Andriake og campingplassen der, hvor man kan følge veien til Demre og videre til ruten igjen gjennom byen (ikke merket), eller å ta av mot ruinene av Sura og fortsette videre mot Myra derfra. Det kompliseres videre at den ruten splittes igjen.

Sti langs sjøen.

Jeg tenker å gå videre mot Gürses som ligger etter Sura, men trenger å fylle på med mat og vann så legger turen bort til Andriake camping først. Inngangen til stranden (Çayağzı) går over nok en skrøpelig bro lik den ved Pydnai, men jeg er 'all in' for sånne artige krysninger (den er ikke så farlig heller). I Andriake camping er gleden stor når jeg møter igjen Hanna og Lisa. Et uventet møte. De hadde endt opp med å ta en buss til Kaş istedet for Kalkan, men problemene var ikke helt over for dem. Lisa sitt kne var ikke helt bra, uansett så er de ferdig med sin tur og slapper nå bare av.

Den vaklevorne broen ved inngangen til Çayağzı-stranden.

Med sulten stilnet og vann fylt på fortsetter jeg videre, som er tilbake igjen til den skrøpelige broen og stikrysset. Tobias, Sasha og Alice er på vei over sanden når jeg går. Turen opp fra Andriake er gledelig nok en opptur, en nydelig vandring med flott utsikt tilbake mot stranden og Andriake (som egentlig er navnet på ruinene som ligger ovenfor stranden), samt tilbake mot Kekova. Veimerkingen forsvinner på sedvanlig vis et stykke ut i klatringen opp og jeg lærer fort at tyrkerne er mer pragmatisk innstilt til det å følge ruter. En gjeter dirigerer meg i rett linje mot der stien vil gå senere, men det er litt mot sin hensikt. Jeg finner ruten igjen og kommer opp til en vei.

Ruten følger veien et stykke, til den tar av ved en bratt skråning. En rask titt på klokka og kartet gjør at jeg lar tanken om å gå til Gürses ligge, på den andre siden, er jeg ikke helt sikker på om ruten som er beskrevet i boken går dit heller. Ruinene av Sura ligger både langt nedenfor og i nærheten av veien kort unna. Det er en ganske så tøff utsikt, med ruinene i dalen nedenfor som leder ut mot stranden.

Utsikt tilbake mot Çayağzı-stranden og Andriake fra ruten opp mot Sura.

Sluttstreken for dagens vandring er satt, jeg bestemmer meg for å komme meg ned til Andriake camping igjen. Det betyr at natten tilbringes i teltet, men det er så mange jeg har blitt kjent med der nå at jeg ønsker å tilbringe kvelden med dem. Å komme dit uten å gå samme veien tilbake er litt mer krøkete. Det tar litt tid før jeg til slutt blir plukket opp av en dolmuş som setter meg av ved avkjørselen til stranden, derfra må jeg gå et stykke før jeg er tilbake ved campingplassen igjen. Og imorgen må jeg komme meg opp til stikrysset igjen, jeg gjør det ikke alltid lett for meg selv.

Utsikt ned mot ruinene av Sura og dalen som strekker seg ned mot Andriake og havet.

Godt da at kvelden blir veldig hyggelig og middagen som serveres er god (grillet köfte). Campingplassen er hyggelig, men det er litt mange løshunder her (de er dog ikke aggresive). Jeg må bytte litt på hvilket bord jeg sitter ved for å kunne snakke med alle sammen. Kvelden markerer for øvrig nok en litt typisk avskjed, det er siste natt på ruten for Sasha og Alice. Lisa og Hanna vil være her en natt til, men jeg vil jo fortsette videre igjen imorgen, alene igjen. Tobias skal videre, men er usikker på om det ikke blir en hviledag imorgen. Et merkverdig kjent mønster for meg her.

Solnedgang ved Andriake.

<- KaleköyMyra ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar