onsdag 23. september 2015

(The Lycian Way) Dag 10: Kalkan - Bezirgan

Lengde: 9.0km (154.4km), tid brukt: 6:13 (64:07).
Høyde (start / slutt / høyeste): 66moh / 736moh / 792moh.
Vær: Oppholdsvær, så høljregn og opphold, før delvis klart om ettermiddagen og kvelden.


Det er om nettene det skjer tydeligvis, nok engang var det noen utrolige tordenskrell utenfor, som om noe revnet eller brøt sammen samtidig. Mye regn om morgenen, så jeg sover lenge. Ved frokosten deler ikke Melike, som jeg møtte igår, samme optimisme som meg. Jeg har en tro på at været blir bedre, men bestemmer meg for at dagens vandring blir en kort tur. Sekken er tilbake i sin vante vekt, utstyret jeg la igjen i Kalkan er nå tilbake i sekken.

Om morgenen ved avreise fra Gül Pansiyon i Kalkan. Regnskyer over byen og bukten. I horisonten Çatal Adalar.

På vei ut fra Kalkan møter jeg på to tyske jenter, Lisa og Hanna, som skal gå noen dager på den lykiske veien. Dette er deres første dag og vi slår følge i usikkerheten hvor ruten går. Vi finner heldigvis den nye ruten etter at den ble lagt om, og slipper da å gå to kilometer langs veien der ruten gikk før. Istedet får vi en mer hyggeligere tur gjennom åsen ovenfor Kalkan. Der ruten går forbi tørre og kultiverte sletter, og av alle ting en inngjerdet tennisbane (som tydelig tilhører et fancy hus høyere ovenfor).

Hanna og Lisa med sin ødelagte sko. Ikke gøy å måtte stoppe på sin første dag, men de tyske jentene tok det med et smil.

Det er grå og tunge skyer over oss og vi venter hele tiden på at det skal begynne å regne, men det lar vente på seg. Istedet løsner sålen på den ene skoen til Lisa og det er game over for dem inntil videre. Og det på første dag av vandringen. Hva er det med tyskere og ødelagte sko? De blir nødt til å returnere til Kalkan for å finne ett par nye sko til Lisa, heldigvis så er vi ikke så langt unna der ruten krysser Kalkan-Elmalı veien. Jeg sier farvel til dem ved en busstopp i Sarnıçbası. Det ble et kort, men hyggelig, bekjentskap.

Regnskyll på veien opp mot Bezirgan. Regnet kom brått og raskt. Sarnıçbası nedenfor.

Det er etter Sarnıçbası at morroa på vandringen starter, herfra og opp går jeg på en gammel hestevei som snor seg opp langs fjellsiden. Der stien går er tydelig og høyere oppe kan jeg se to andre vandrere. Ikke lang tid etter at jeg startet oppstigningen kommer regnet til slutt, fort og i mengder. Så mye og så fort at det ikke er noen vits i å stoppe for å ta på seg regnbuksen, shortsen jeg går i blir gjennomvåt med engang. Selv om det er en våt affære, så er klatringen opp fornøyelig.

Våt vandrer på den gamle kaldirim'en opp i fjellene fra Sarnıçbası etter at regnskyllet har gitt seg. Tross regnet og det å gå i en våt bukse, var klatringen opp en fornøyelig tur.

Den gamle kjerreveien bukter seg ivei oppetter fjellsiden.

Regnet holder ikke på lenge, det virker som at skyene slapp alt de hadde med engang. Jeg tar igjen de to vandrerne, som viser seg å være et tysk par som også var i gjestehuset i Gelemiş, Sasha og Alice. I utsikten er det nå alt fra regn, til skyer og blå himmel. Lengre oppe fra på den gamle kaldirim'en kan jeg igjen se Patara-stranden, en blir nesten aldri ferdig med den. Kalkan er såvidt synlig.

Utsikt over Kalkan, Çatal Adalar, Eren Tepe og havet fra klatringen opp mot Bezirgan. På sletten nedenfor lå det en liten og slitt seter som hadde sett sine beste dager.

Ovenfor forsvinner fjellsiden inn i skyene og ruten følger etter. Stien opp har vært bratt, men den har vært givende og på toppen etterlater skyene meg på en hei som virker øde. Sannheten er noe annen, men den lille stunden jeg befinner meg i følelsen av det liker jeg. Under et skylag på vei til å sprekke opp vandrer jeg ned til den store åpne sletten som huser Bezirgan.

Skyene ligger som et slør over fjellsidene der ruten klatrer oppover, en gammel sisterne ved siden av ruten.

Ved inngangen til landsbyen står det ambar'er på rekke og rader, dette er små hus som brukes til å lagre korn og mat som er høstet inn. På lik linje med horreo'ene man finner i Spania, forskjellig kultur forskjellig utseende bare. Husene ligger strødt ut på den store sletten, ved første øyekast så virker det å kalle Bezirgan for en landsby litt søkt.

Ambar'er i Bezirgan, disse brukes til å lagre kornprodukter og annen innhøsting.

Jeg hadde satt som mål å gå hit idag, men hvor jeg finner et overnattingssted blant de spredte husene er jeg usikker på. Det er og litt forlokkende å fortsette å gå. Hvorfor stoppe? Dagens vandring har vært tøff, det er fortsatt mye tid igjen av dagen og været er nå relativt fint. 7 kilometer til Sarıbelen. Ved moskeen kalles det inne til bønn, jeg sitter utenfor og slapper av, landsbybeboerne samler seg innenfor veggene.

Et ensomt hus i utkanten av Bezirgan.

Lengre enn Bezirgan kommer jeg likevel ikke, velger å sjekke ut overnattingsstedene her før jeg eventuelt bestemmer meg for om jeg går videre eller ikke. Siden det ikke er et lite område landsbyen er spredt ut over, bruker jeg så mye tid på å finne et sted at jeg ikke orker å gå videre. Jeg fant et sted som så hyggelig ut, Owlsland, men der kostet det 200 tyrkiske lira for oppholdet (ett hotell ifølge vertinnen, minnet lite om det). Istedet takker jeg ja til tilbudet om å overnatte hos en av de lokale.

Middag i Bezirgan, vegetar, men veldig smakfull.

I mitt uoffisielle gjestehus er det rotete, skittent, det lukter skikkelig murpuss i rommet og dusjen er iskald. Jeg tviler igrunn på at de har mange besøkende, selv om vertene her er hyggelige. Middagen jeg får er på den andre siden veldig god. Det er heller ikke noe øl å oppdrive, da det er en konservativ landsby, men jeg klarer meg uten. Jeg skynder meg langsomt videre på The Lycian Way.

<- KalkanGökçeören ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar