tirsdag 15. september 2015

(The Lycian Way) Dag 2: Ovacık - Faralya

Lengde: 13.4km (29.4km), tid brukt: 5:20 (10:33).
Høyde (start / slutt / høyeste): 294moh / 257moh / 808moh.
Vær: Sol, klar blå himmel, varmt.


Jeg tror jeg trenger tid til å venne meg til frokostene her nede, på lik linje som jeg tror jeg trenger tid til å venne meg til varmen. En typisk tyrkisk frokost består av mye tomat (som jeg ikke liker), agurk, mye oliven (som jeg heller ikke liker), mye hvitt brød (på godt norsk: loff), honning, innimellom syltetøy, ett hardkokt egg og te. Og variasjoner av dette igjen. Det er med en stor porsjon tyrkisk frokost i magen jeg sitter i taxien opp til startpunktet på den lykiske veien igjen.

Ved den offisielle starten på The Lycian Way ved Ovacık.

Selv om jeg begynte min vandring igår, føles det likevel mer offisielt idag når jeg begir meg i vei fra det gule banneret av tre som proklamerer at jeg er ved starten av Likya Yolu. Jeg kjenner allerede den første delen av ruten fra igår, som går på en bred grusvei, men under den klare og blå himmelen er den enda vakrere idag.

Etter å ha gått på en grusvei begynner stigningen opp mot Baba Dağı på en gammel steinlagt vei (kaldırım).

Etter grusveien tar ruten av på en gammel kaldırım (steinlagt vei) som bukter seg opp langs fjellsidene nedenfor Baba Dağı. Vandringen opp er fantastisk, nesten magisk, selv om det går bratt oppover. Nedenfor meg blir utsikten ned mot havet og Olüdeniz med stranden og lagunene bortenfor bare bedre og bedre. Over meg flyr paragliderne som tar av fra Pappa-fjellet på vindstrømmene før de lander på stranden ved Olüdeniz. Når de første solstrålene finner sin vei over fjellet ovenfor, skrus varmen på betraktelig.

Stigningen opp langs kaldırım'en byr på en fantastisk utsikt tilbake mot Olüdeniz og havet.

Jeg møter på en gruppe med tyrkere som har teltet ved den første vannsisternen jeg kommer til, de hadde gått opp fra Olüdeniz og la ut om hvor hard klatringen var. Jeg er glad jeg valgte å ikke gå ned igår. Ved neste vannsisterne lengre oppe er det en stor gruppe med hovedsaklig tyskere på dagstur som jeg møter. Varmen merkes på kroppen, spesielt siden det går stødig oppover. Langs hele klatringen opp er det bare å snu seg for å bivåne neste kodak-øyeblikk, hvert steg kunne gitt ett nytt bilde. På vei opp løsner sålen under den ene skoen til en av tyskerne.

Fantastisk utsikt ned mot Olüdeniz med tilhørende sandstrand og laguner, i tillegg til havet og landskapet rundt kysten. Hver gang jeg snudde meg mot havet ble jeg møtt av dette flotte synet.

Jeg ankommer Kozağaç, en liten landsby som ble rammet av ett jordskjelv i 1953. Ruten går langs flere forlatte og tomme hus, hvorav ett stort trehus som må ha vært staselig en gang i tiden. Et lite skilt som reklamerer for te fanger min oppmerksomhet og jeg går ned til et lite hus hvor en av landsbybeboerne har en liten kafé i sin egen hage. Jeg bestiller meg en cola og en te, nyter en pause i det fine været.

Ett gjerde er ingen hindring, snarere ett hjelpemiddel, for en geit på jakt etter en godbit. I Kozağaç, hvor en av landsbybeboerne selger kald og varm drikke i hagen sin.

Under den tronende veggen til Baba Dağı fortsetter ruten videre på en grusvei. Det er en mektig fjellside å vandre nedenfor; jeg ivrer etter å klatre opp til toppen, men slår tanken fra meg. Ved Kirme, nok en liten fjellandsby, er det en liten kafé som selger gözleme, Sugar Pancake House & Café. En søt jente disker opp med en nydelig pannekake med spinat og ost. Fra kaféen slår jeg følge med en tyrkisk vandrer videre, som også har planer om å gå hele ruten, han snakker lite engelsk og jeg ikke tyrkisk. Kirme markerer starten på nedstigningen mot Faralya.

Ruten der den går nedenfor fjellsidene til Baba Dağı (Pappa-fjellet). Fra toppen er det populært å hoppe ut i paraglidere.

Det har vært en utrolig flott vandring over fra Ovacık når jeg ankommer Faralya, men jeg har gått fortere enn antatt og har fortsatt god tid igjen av dagen. Jeg vurderer å gå videre til Kabak og stranden der. Opprinnelig var min plan å gå hit og så klatre ned til Kelebelker Vadisi (Butterfly-valley) imorgen tidlig før jeg går videre til Kabak. Istedet bestemmer jeg meg for å bli og så gå ned til sommerfuglene i ettermiddag. Tyrkeren jeg har slått følge med ett stykke fortsetter videre til Kabak.

Sugar Pancake House & Café i Kirme. En søt jente serverer meg en fersk og nydelig pannekake med spinat og ost.

I guideboken står det at ruten ned til Kelebelker Vadisi starter fra George House, så jeg går dit for å sjekke om de har en ledig seng for natten. Jeg får et rom til 60 lira (rundt 150kr), som inkluderer middag og frokost, ikke det dyreste stedet jeg har overnattet på. De tre franske guttene som jeg møtte igår er også her, Nils, Quintin og Simon-Pieter.

Blikk opp mot Baba Dağı og Kirme på nedstigningen mot Faralya.

Vi slår følge ned til dalen som ligger bratt nedenfor klippene ved Faralya, nedstigningen krever bruk av tau og klyving. En frivillig som jobber ved George House følger med oss i starten, han løper ned, trener for å slå rekorden på raskeste klatring fra stranden og opp (på skrivende stund på 11:40). Stranden har en slags laidback hippie-følelse over seg. Vannet er for innbydende til å forbli uberørt. Vi deler en øl på en av barene der nede før vi setter kursen oppover igjen for middag. Så ikke en eneste sommerfugl her nede, men jeg får høre at antallet av dem minsker for hvert år. Skremt bort av for mye lyd. Jeg er så svett igjen når jeg er oppe igjen at jeg hopper rett i badebassenget på stedet.

Nede i Kelebelker Vadisi, Sommerfugldalen.

Middagen er en stor buffet med mye god mat. Jeg spiser ute sammen med en rekke andre gjester på stedet, rundt bordet går mye av diskusjonen rundt flyktningekrisen i Europa. Om kvelden kan vi høre fest-musikken nede fra Kelebelker Vadisi, ikke rart sommerfuglene forsvinner.

Det har vært en fabelaktig dag. Hvis resten av den lykiske veien er like fantastisk som denne er jeg inne for en godbit av en rute, men det er nok å håpe for mye.

Solnedgang over havet, Faralya og Sommerfugldalen (Kelebelker Vadisi).

<- OvacıkAlınca ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar