lørdag 19. september 2015

(The Lycian Way) Dag 6: Pydnai - Xanthos

Lengde: 14.1km (92.5km), tid brukt: 7:22 (39:59).
Høyde (start / slutt / høyeste): 11moh / 37moh / 37moh.
Vær: Klart om morgenen, mer skyet utover dagen, tordenvær om ettermiddagen og kvelden.


Den kjølige luften på rommet om natten har gjort underverker og jeg har sovet godt, selv om jeg våknet opp av og til. Når jeg står opp merker jeg mindre til mageproblemene, men kjenner at de har ikke helt gitt seg. Det gis ikke noe tilleggspoeng for å gjette hva som blir servert til frokost, men jeg har begynt å be om å ikke få tomater og oliven til den. Liker ikke å kaste bort mat.

Pydnai, om morgenen etter å ha gått fra Özlen's Restaurant & Pansiyon.

Den lykiske veien legger kursen rett gjennom Pydnai og med sekken på ryggen må jeg nesten krype gjennom åpningen der ruten går. Der ruten forlater ruinene ligger restene av en kirke, den eneste bygningen som er nogenlunde intakt. Fra Pydnai er ruten passende nok like ruinert, stimerkingen har gått over til historien og jeg går litt frem og tilbake før jeg bestemmer meg for bare å gå i retning av Patara. Nok en av disse broene som virker provisoriske bringer meg over elven igjen nær munningen mot havet.

Inngangen til Pydnai, ruten gikk gjennom hullet i muren.

Ved stranden ligger Patara Green Park, her møter jeg igjen Simon-Pieter, Nils og Quintin, etter å ikke ha sett dem i de forrige dagene hadde jeg ikke regnet med å møte dem igjen. De hadde overnattet i en bungalow her og var fornøyd med det, jeg blir en stund og snakker med dem. De hadde blitt syke i Gey og hadde til slutt kommet seg ned fra Bel med bil.

Etter Pydnai gikk ruten på en lang strekning gjennom våtmarksområdet ved Patara-stranden, området kan være oversvømmet om vinteren. Knapt ett stimerke å se.

Herfra og videre dreier det meste seg om tomater og drivhus, når jeg igår speidet utover området som strekker seg innover fra stranden, var det omtrent ikke noe annet å se. En annen blogg jeg har lest definerte området som Tomatostan. Og midt inni alle disse drivhusene omtrent forviller ruten seg, samtidig med at stimerkingen går seg vill. Etter Patara er det en lang, varm og ubønnhørlig vandring gjennom våtmarksområdet ved stranden, før den ensformige veien byttes ut med ensformige drivhus.

Tydelig hva som er til salgs, fra en lokal selger rett før Letoon. Jeg kjøpte meg noe å drikke og ble invitert til å sitte ned i bakgården. Omtrent alle i huset kom og satte seg ned sammen med meg og diskusjonen gikk ivrig, også med naboene. Om hva vet jeg ikke, jeg kan ikke tyrkisk.

Hvor ruten gikk var og vanskelig, jeg så ikke et veimerke før langt på vei etter å ha forlatt stranden, og da bare nesten synlig på en stein. Før det hadde jeg gått flere ganger frem og tilbake på veiene som ledet vekk fra Patara og Pydnai. Jeg må bare ta en beslutning om å ta en vei og så på kartet hvor jeg kunne gå for å komme inn på ruten igjen, veien jeg valgte var tilfeldigvis ruten.

Letoon. Gudinnen Leto skal her ha gjort om tre gjetere til frosker etter at de jaget henne vekk fra en vannkilde. Templene ble så bygget her ved vannkilden med froskene.

Så midt iblant alle tomatene dukker det opp ett område som ser ut som en byggeplass for gedigne lego-brikker. Spredd rundt på området ligger det store steinblokker, både firkantede, runde og runde med riller. Noen av dem er stablet oppå hverandre og danner pillarer og fundamenter for bygninger. Området det er snakk om er tempelet til gudinnen Leto, Letoon, og ruinene er et velkomment avbrekk fra drivhusene. Restene av bygningene som ligger i vannet er det som drar mest oppmerksomhet fra min side. I bakgrunnen er det nå mørke skyer.

Mørke skyer over amfiteateret ved Letoon.

Etter å ha forlatt Letoon må jeg dra på smilebåndene når jeg ser Chris litt bortenfor der jeg har en mat-pause, selv om jeg ikke kan huske å ha sett dem passere forbi meg. Denne gangen er det de som har gått feil, og har tilbragt mesteparten av sin vandring mellom drivhusene. Ikke at jeg kan klandre dem, jeg var på vei dit selv. Vi slår følge videre, der ett lokalt marked i Kumluova skaper trafikk-kaos, og er det eneste spennende på ruten. Jeg får vite at det ble ganske så fuktig i løpet av kvelden på Özlens. Det hadde oppstått munnhuggeri mellom noen andre gjester og en mobiltelefon hadde blitt kastet i elven, med påfølgende bad.

På vei til Kinik på en lite spennende del av ruten. Over fjellene i horisonten er det lite som trenger gjennom det tunge og mørke skylaget.

I Kinik skiller vi lag, jeg går videre til Xanthos mens Craig, Mike og Chris har fått nok av ruiner og blir i Kinik. Lokasjonen til det som er igjen av den politiske hovedstaden til Lykia gjør at jeg liker disse ruinene bedre enn Letoon, som regnes for å være den religiøse hovedstaden. Geiter liker også Xanthos bedre og har slått seg til i de øvre radene av amfiteateret. Forbi ruinene kan man skue utover Kinik og området ned mot Patara. Jeg vurderer å gå videre til Çavdir, men ombestemmer meg og setter en sluttstrek ved de fordums byggverkene.

Ut fra Kinik opp mot Xanthos.

De franske guttene ankommer, for dem er det også siste dagen. Nede i Kinik igjen går jeg på utkikk etter engelskmennene, men finner dem ikke, finner ikke mye annet heller. De hadde tenkt seg til Kaş og i mangel på noe her i Kinik, kanskje en mangel på alt, er de nok nå på vei dit. Jeg bestemmer meg for å ta en dolmuş tilbake til Patara-stranden og overnatte i en av bungalowene der. På busstasjonen peker jeg på Patara på kartet og hvor jeg skal og blir sendt avgårde på feil buss, i retning motsatt side av stranden.

Typiske lykiske graver i Xanthos. Nærmest er en søyle-grav med en frise (frisen er en reproduksjon) og bortenfor en sadelrygg-grav.

De mørke skyene har gjort trusselen til alvor og det bøtter ned når jeg går for å finne der bussen går til Pydnai. Der blir jeg stående en lang tid og vente mens det lyner og tordner rundt meg, uviss når bussen kommer. Jeg ankommer Patara Green Park når det har blitt mørkt, det burde ha føltes som et lite eventyr, men det gjør ikke det. Jeg får meg en bungalow. Dusjen her er av type dusj på stranden.

Xanthos. The Lycian Way fortsetter videre på veien i bakgrunnen.

Sulten og uggen i magen bestiller jeg middag. Stekt fisk, med en stor porsjon chips og en like stor porsjon salat. Maten smaker godt, men jeg klarer ikke å spise alt, magen protesterer og jeg må kapitulere. Jeg kryper inn i bungalowen min for å sove, det virker friskt nok inne i den. Vertene inviterte meg til å sitte sammen med dem og noen besøkende, men jeg var for trøtt til å ta imot tilbudet. Ting føles ikke så bra, med unntak av ruinene har heller ikke denne dagen bydd på det store.

<- PydnaiÜzümlü ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar