mandag 21. september 2015

(The Lycian Way) Dag 8: Üzümlü - Gelemiş

Lengde: 21.7km (127.8km), tid brukt: 6:46 (52:09).
Høyde (start / slutt / høyeste): 306moh / 15moh / 426moh.
Vær: Pent vær om dagen, skyer i horisonten, lummert om ettermiddagen og kvelden.


Kjøpmannen fra Üzümlü holder ord og henter meg om morgenen igjen. Jeg så en annen nytte ved å dra til Kalkan, nemlig at jeg kunne legge igjen alt utstyret som jeg ikke har behov for på de to dagene jeg vil bruke på å gå til byen. Slack-packing er det noen som kanskje litt nedlatende kaller det for. Det bryr jeg meg lite om, for meg betyr det at jeg kan gå med en lettere sekk. Det som betyr mest for meg denne morgenen var derimot at jeg ikke kjente noe til mageproblemene jeg har hatt.

Utsikt mot Patara rett etter å ha forlatt Üzümlü.

Det er meldt dårlig vær igjen i ettermiddag, men når jeg starter å gå er det blå himmel. Utsikt mot Patara-stranden i vest og Eren Tepe mot sør, som den lykiske veien går rundt. Jeg hadde håpet å få sett en skilpadde mens jeg gikk her nede og rett før jeg kommer til Akbel dukker det plutselig opp en liten krabat på stien. Morsomt. Jeg kommer til krysset i Akbel, som jeg skal komme til å stifte godt bekjentskap med.

Jeg møtte på denne snodige lille krabaten rett før jeg kom til Akbel, første gangen jeg har sett en skilpadde (utenom i fangeskap).

Herfra følger jeg anvisningen i guideboken, da veimerkingen på sedvanlig vis slutter når man begir seg inn i et sted. I boken leser jeg at jeg skal gå vestover med moskeen til venstre for meg, så jeg gjør det og følger en vei langt nedover. Etter en stund begynner alarmklokkene å ringe i hodet mitt og når jeg kommer til en kirkegård er de ikke til å holde ut, ved å se på kartet kan jeg konstantere at jeg er rett utenfor Yesilköy og har forlatt ruten for lengst. Jeg gidder ikke gå opp igjen, strekker ut en hånd og får haik opp med første bil som kjører forbi.

Delikkemer, muren som strekker seg over 500 meter har omtrent stått fjellstøtt siden den ble bygget for over 2000 år siden. Ruten går gjennom hullet i muren.

Tilbake ved krysset i Akbel, nogenlunde frustrert, finner jeg ut at jeg skal gå vestover med moskeen til venstre for meg, men ta til venstre på en vei før moskeen. Jeg blir ikke mindre frustrert av det. Veimerkingen dukker opp igjen. Går frustrasjonen av meg og når ruten krysser en vei og tar inn på en hyggelig sti er jeg i godt humør igjen. Kanskje det er frustrasjonen min som har ført til ansamlingen av skyer som nå ligger over fjellene bak meg.

Delikkemer, steinrøret som går på toppen av muren.

Nedenfor Inçebel Tepe bukter The Lycian Way seg rundt åsen og Patara-stranden, som det tar lang tid å bli ferdig med, dukker opp i synsfeltet igjen. Fra dalen nedenfor begynner bønneropene fra minaretene å drive opp mot meg og det er et så utrolig øyeblikk at jeg bare må stoppe opp og lytte. Bønneropene er som en a capella. Først begynner den ene muezzinen å synge sin adhan, før den neste svarer kort tid etterpå og deretter forplanter dette seg videre til de andre minaretene i dalen. Jeg er på ingen måte religiøs av meg, men dette er unektelig veldig flott, synd man ikke kan ta bilde av lyd.

Fredfullt sted for lunsj i oliventre-lundene ved siden av Delikkemer, utsikt mot havet får man på kjøpet.

Igår var gleden stor når jeg kom til den lille romerske broen, idag er gleden like stor når jeg kommer til Delikkemer. Ved første øyekast ser det ut om som en sedvanlig gammel mur man har sette fler av før, men denne muren er ett 2000 år gammelt ingeniørmessig kunstverk. På den opp til 12 meter høye muren ligger det et forseglet steinrør som fungerer som et hevertsystem for vann. Steinrøret er bygget opp av skulpturerte steinblokker som hver veier 800kg og rundt 1000 av dem er brukt for å dekke de 500 metrene som kreves.

På ruten nedenfor Eren Tepe med utsikt tilbake mot Üzümlü og fjellene bak, hvor skyene nå brer seg over landskapet. Delikkemer til høyre i bildet.

Muren går gjennom en lund med oliventre og det hviler en fredelig stemning over stedet, så jeg finner meg en plass for lunsj nedenfor den med utsikt mot sjøen. Meget mulig sitter jeg og ser rett mot der ruten går forbi igjen mot Kalkan etter å ha gått rundt Yalı Burun-odden.

Etter Delikkemer er det fortsatt fint vær, men det er mer og mer skyer på himmelen. Det er et mindre spennende landskap på den siste delen av ruten mot Gelemiş. Naturen og vegetasjonen er på vei til å innta et tårn fra middelalderen, birøktere jobber midt i en sverm av bier, en stor svart slange snirkler seg vekk fra meg på en skogsvei. Havet kommer nærmere.

Ruinene av en grav rett før Gelemiş, legg merke til hvor prekært steinblokken på toppen ligger til.

Christina og Laura hadde anbefalt meg å overnatte i Flower Pension i Gelemiş og ruten går omtrent rett til døren, anbefalingen virker velbegrunnet. Det skorter derimot ikke på overnattingssteder og restauranter her, lurer på hvordan det er her i høysesongen. En restaurant har en terrasse med et seil på og hvor rekkverket er formet som rekkverket på ett skip.

Flower Pension i Gelemiş, gjestehuset som jeg overnattet i her.

Nedenfor Gelemiş ligger Patara, både stranden og ruinene. Det er et lite stykke å gå ned dit og på vei ned begynner skyene på himmelen nå å anta en dramatisk farge. Ruinene er imponerende og er spredd ut på et stort område. Jeg ser at jeg uansett ikke vil få tid til å se alt der, så jeg plukker meg ut en del mål. I tillegg ønsker jeg å få meg en dukkert i svømmebassenget på gjestehuset før det blir mørkt. Og det resonnerer dunkle drønn fra havdypet.

Dramatiske skyer driver inn fra havet over våtmarksområdet og ruinene i Patara.

Jeg hadde håpet å få tatt et godt bilde av porten med sine tre buer, med den er under vedlikehold og dekket av stillaser. Av de resterende bygningene er det den rekonstruerte kongressbygningen som kanskje er den mest imponerende. Jeg vandrer gjennom det som var hovedgaten i Patara, det er vanskelig å se for seg hvordan det ville vært å gå her på den tiden. Av fyrtårnet er det ikke mye som står igjen, bare ett lite fundament og noe som minner om en finger som peker mot himmelen.

Det er skumring når jeg får min ønskede svømmetur i bassenget. Jeg venter hele tiden på at det skal begynne å regne og de første tordenskrallene gjalle over himmelen, men det forholder seg stille utover kvelden. På nabobordet dekkes de lekreste rettene opp på bordet, så jeg hermer og bestiller det samme som de har gjort, lamb shish. Middagen smaker utmerket. Dagen var nesten utmerket den og, imorgen skal det regne og det bringer som regel med seg noe elektrisitet på kjøpet her nede.

Fra ruinene i Patara og det som var hovedgaten i byen.

<- ÜzümlüKalkan ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar