onsdag 14. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 31: Hisarçandir Kale - Geyikbayırı

Lengde: 16.5km (502.8km), tid brukt: 8:58 (199:22).
Høyde (start / slutt / høyeste): 820moh / 390moh / 1400moh.
Vær: Klart og fint vær.


Startet jeg vandringen for tidlig mon tro. I natt var det deilig og kjølig, og det førte til at jeg sov veldig godt. Ingen lyder av dyr eller mennesker, stille, bortsett fra ett skudd i løpet av natten (??). Jeg spiser kake til frokost, det er tross alt siste dag på vandringen. Utenfor teltet er det blå himmel og ruinene av borgen ligger fortsatt der de lå igår.

Ned fra Hisarçandir Kale, gjennom en tunnel i vegetasjonen.

En sti gjennom skogen bringer meg ned til en anleggsvei, som følges ned til dalbunnen og Çandir-elven. På veien kunne jeg ta de bratte klippene i øyemål nedenfra. Ved elven er det anleggsarbeid ved en liten dam, det føles litt som et åpent sår i landskapet. For å komme over elven bruker jeg restene av en betongstruktur. Selv om jeg går forbi flere greie plasser å sette opp teltet, tror jeg at det var greit å gi meg ved den lille klarningen jeg fant igår. Hadde jeg fortsatt, så hadde jeg og gått glipp av den fine kveldsturen opp til borgen.

Oppover mot Çitdibi er det passe bratt og utsikten tilbake gir ett godt overblikk over klippene som Hisarçandir Kale ligger på toppen av. Utover selve ruinene og området rundt, så er ikke seksjonen mellom Hisarçandir og Çitdibi den mest spennende. Det er mulig jeg hadde rukket å gå dit igår. Ovenfor landsbyen er det et populært sted for klatring, fra ruten kan jeg se en vertikal hylle langsmed fjellet.

Çitdibi med den 2km lange fjellhyllen bak som er et populært klatremål.

Jeg ankommer Çitdibi og det er lite som tilsier at det er noe sted å overnatte her heller, nå er det jo uansett ikke aktuelt. En liten pause tar jeg meg derimot, etter å ha fylt på vann ved siden av moskeen, det virker søvnig her. En hund som ser ut til enten å ha vært i en slåsskamp eller lider av en sykdom kommer luntende forbi, det er ikke et veldig pent syn og jeg føler en blanding av vemmelse og medynk av synet. Hunden gjør ingen tegn til å bry seg nevneverdig om meg.

Utsikt tilbake mot Hisarçandir (synlig i den venstre delen av bildet) ovenfor Çitdibi. De prominente klippene som huser Hisarçandir Kale er godt synlige.

Fra Çitdibi bærer det videre oppover og nå begynner ruten å bli mer interessant. På andre siden av dalen kan jeg se husene i Hisarçandir nedenfor fjellet jeg kom ned fra, de bratte klippene ved den gamle borgen er godt synlige. Lengre bak et stykke til høyre er toppen av Teke Dağı en klar kontur mot den blå himmelen. Antalya er nå enda tydeligere til øst for meg.

Ruinene av Typalia ligger ved det første passet man kommer til etter Çitdibi. Sarkofager og graver er de mest prominente restene som er igjen etter bosettingen og festningen. Utsikten fra ruinene skal være fantastisk, så jeg regner med at det er flere rester på toppen av den ene klippen ved siden av ruten, men jeg velger uansett å ikke klatre opp dit. Jeg så meg fornøyd med utsikten på veien opp. Ellers er det meste jeg ser her nå overgrodd og ikke like spennende som andre ruiner jeg nå har sett her nede.

Stigningen opp mot ruinene av Typalia bød på god utsikt i retning Antalya.

Før den siste stigningen på ruten, som går opp mot Karabel-passet, må jeg bratt ned igjen. Bratt ned over et parti med løs stein og jord, jeg sklir nesten mer enn å gå. Nedstigningen ender nede ved en liten elv, hvor det er noen innbydende små kulper. Som lokker meg uti. Jeg tviler sterkt på at jeg møter noen som helst, møtte ingen igår, så jeg kler på meg keiserens nye klær og hopper uti vannet. Etterpå sitter jeg på en av steinene og varmer meg på solstrålene som slippes gjennom bladene på trærne rundt meg.

Sarkofager i ruinene av Typalia.

Karabel ligger en lang og seig stigning opp fra elven. Området er relativt øde, men på veien opp befinner jeg meg midt i et heftig kultivert lite område. Vannslanger går på kryss og tvers. En fyr titter opp fra en av de små åkerlappene, guideboken nevnte at det er en bonde som heter Halil som driver på her. Vi fortsetter videre med hvert vår arbeid, han med å dyrke bønnene og valnøtt-trærne sine, jeg med å vandre oppover mot det siste passet på den Lykiske Veien.

Etter Typalia går ruten ned over et parti med løs jord og stein, med tydelige tegn at det har vært flere små skred her.

Med unntak av noen få ekskursjoner gjennom skogspartier går ruten for det meste over fjellsletter. Gresset på slettene er tørt og gul-farget. Vandringen er fin, men den tapper på kreftene mine, på et punkt lurer jeg litt på om jeg kommer opp til toppen av passet i det hele tatt. Alt har såklart en ende, også oppstigninger, så opp kommer jeg til slutt.

Dette eventyret går mot slutten, fra nå av det ingen stigninger igjen, bare en eneste lang nedstigning. Det føles rett å sette seg ned ved passet. Ikke bare av den grunn at jeg trenger det etter klatringen opp, men også for å kunne stille tenke over dagene som har gått siden jeg satte ut ifra Fethiye for en måned siden. Og mens jeg gjør det, kan jeg likesågreit koke opp lunsj. I nærheten av der jeg sitter er det noen relativt nye graver og rester av eldre.

En seter på en av slettene man passerer på veien opp til Karabel-passet, tørt og goldt gress.

Ned fra Karabel-passet er humøret på topp i starten, jeg vandrer over noen grønne enger med solstråler som skinner gjennom trærne. Alt burde være bra, men så snur det. For etter den initielle trivelige vandringen, går jeg over i fortvilelse og jeg begynner å forstå hvorfor de fleste enten gir seg i eller starter fra Göynük. Ruten nedover er mer som en vill og målløs ferd gjennom busker og kratt. Stimerkingen virker vilkårlig og jeg må konstant stoppe opp for å finne igjen ruten. Det er heller ingen ting å se, frustrasjonen sprer seg. Selv på en grusvei helt mot slutten virker det tilfeldig merket og jeg går feil, jeg føler at jeg går meg vill en kilometer unna målet.

Rester av bygninger i ruinene av Trebenna, som ligger situert på toppen av klippe ovenfor Geyikbayırı, her med utsikt tilbake mot fjellene og Karabel-passet.

Det eneste lyspunktet på den siste delen av min lykiske ferd er Trebenna. Disse tøffe ruinene ligger på toppen av en klippe med en utsikt som strekker seg helt til Antalya og fjellene bak der igjen. Restene av en fordums kirke er det første som møter en, så ligger Trebenna på klippen bak. Jeg klatrer opp, på feil sted, og må brøyte meg litt gjennom tett vegetasjon før jeg kommer til ruiner av gamle hus og bueganger som ser ned på landskapet i dalen bratt nedenfor. Rett nedenfor er det en inntakt port som fører til en sti som leder ned til kirkeruinene igjen.

Nede bøyer klatrevegger på alle kanter seg over meg, Geyikbayırı er et populært klatrested. Jeg ankommer den offisielle slutten på Likya Yolu, markert med skiltet som viser 509km mellom Antalya og Fethiye, egentlig virker det som at skiltet angir startstedet for ruten (jeg vet at Kate Clow jobber med å snu ruten i neste guidebok). For første gang når jeg når enden av en vandring er jeg ikke i godt humør, nedstigningen har tappet meg psykisk virker det som.

Gammel port i ruinene av Trebenna.

Ved siden av skiltet ligger Jo-si-to, ett overnattingssted mye brukt av klatrere som reiser hit. Jeg merker likevel at jeg fort kommer i bedre humør igjen, etter min initielle frustrasjon. Jeg ordner meg en liten bungalow for natten, i ordets rette forstand, liten (men den dekker alle mine behov).

Og når ettermiddagen og kvelden ankommer er jeg tilbake i godt humør. Bak meg ligger nå fjellene jeg har kommet ned fra og den lykiske veien, 50 mil siden Fethiye. Jo-si-to er et hyggelig sted. Jeg føler jeg fortjener dagens øl. Om kvelden fyres det opp bål ute. Klatrere kommer og går, det snakkes om forskjellige klatreruter. En behagelig stemning hersker over stedet.

Et eventyr er over, et annet begynner. Ved enden av den Lykiske Veien i Geyikbayırı.

Imorgen reiser jeg tilbake til Antalya, eventyret er over for denne gang, et annet begynner.

<- Hisarçandir Kale

tirsdag 13. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 30: Göynük - Hisarçandır Kale

Lengde: 21.5km (486.3km), tid brukt: 9:18 (190:24).
Høyde (start / slutt / høyeste): 75moh / 820moh / 1487moh.
Vær: Lettere blanding av sol, blå himmel og skyer.


Tiden på ruten klokker inn mot slutten. Jeg har et litt ambivalent forhold til det nå, noe i meg ønsker som vanlig å fortsette å gå, men det er også en del av meg som nå faktisk er klar for å bli ferdig med denne ruten. Om det er fordi den Lykiske Veien ikke helt har innfridd mine forventninger er det vanskelig å gi et godt svar på, jeg har hatt mange fine og flotte dager bak meg her nede (som gårsdagen). Likevel så har kanskje den siste prikken over i'en manglet.

Der stien mot Hisarçandır starter fra i Göynük Kanyonu.

Idag står uansett en spennende dag foran meg, på flere måter. Jeg er spent siden jeg idag vil komme til den delen av ruten jeg har blitt advart mot. Ett eller annet sted på ruten over mot Hisarçandır skal det altså være gått et skred og vært en skogbrann, som har gjort det vanskelig å vite hvor stien går, men samtidig har jeg blitt beroliget med at det bare er snakk om et lite parti. Kartet mitt går ikke lengre enn til Göynük, så jeg har heller ikke noe å gå etter.

Jeg har satt stor pris på tiden sammen med Melike her nede, men idag er det uvilkårlig slutt. Vi spiser en siste frokost sammen og sier farvel, så begir jeg meg opp til inngangen til Göynük-dalen igjen.

Flere av disse bemerkelsesverdige jordbærtrærne.

Siden det er en privat-eid park, koster det penger å komme inn, men når jeg sier at jeg skal gå til Hisarçandır slipper jeg å betale for inngangsbilletten. Istedet, blir jeg møtt med en lang advarsel og formodning om ikke å gå, ihvertfall ikke alene. Vakten i billettluka formaner at det er for farlig, at jeg vil gå meg vill da det ikke er noen merking og at jeg i likhet med mange andre vil måtte ringe etter redningshelikopter. Å bli hentet vil koste meg 2000 dollar, men han vil ikke hindre meg hvis det er det jeg vil. En blir jo skremt av mindre.

Jeg så hvor stien starter fra igår, et lite treskilt som peker mot en sti som smått unnseelig forsvinner inn bak noen busker. For sikkerhets skyld tar jeg på meg gps'en og håper jeg ikke får bruk for den, tanken er å skru den på hvis merkingen forsvinner og det blir vanskelig å orientere seg. Oppover går det fort og jeg blir smått forvirret av at merkingen knapt har vært bedre. Jeg går omtrent bare å venter på at de skal forsvinne i løse luften og at jeg vil forvirre meg ut i periferien, men det skjer aldri.

Sarıçinar Dağı ligger skjult bak skyene som driver over fjellene høyere oppe.

I dalen holder ruten seg under trærne ved siden av den nå lille bekken som renner ned i midten av den. Opp av stien stikker det små irrigasjons-piper og -rør, små suselyder kommer ut av dem. Etter en time har jeg allerede kommet opp til Sarıçinar pınarı (i guideboken er tidsangivelsen tre timer), det er en god teltplass, men det renner relativt lite vann i bekken som sies å skulle holde vann hele året. Utsikt fra dalen er det bare unntaksvis mellom trærne.

Bak fjellene ligger Antalya. Spisse og tagget fjell sett fra ruten der den beveger seg gjennom et område preget av skogbrann.

Ved et gresskledt lite pass blir jeg nødt til å ta meg en kort pause, jeg har nok gått litt for fort og det har vært relativt bratt oppover. Noen problemer med å finne veien har det ikke vært, jeg venter fortsatt på at veimerkingen skal opphøre og at alle advarslene jeg har fått slengt i trynet skal inntreffe. Etter passet setter jeg ned farten, guideboken angir turen til å ta 11 timer, men jeg ser ingen grunn til at jeg skulle bruke så lang tid.

Nedenfor Sarıçinar Dağı sine fjellsider kommer jeg raskt til et felt med forkullede trær og rester av trær etter en brann. Ny underskog er på vei til å dannes og har allerede kommet et stykke på vei, så det må være en stund siden skogbrannen. Stien forsvinner innimellom i den nye vegetasjonen, men ikke så mye at et raskt overblikk fort gir svar på hvor ruten går videre. Spisse fjell ligger nord for ruten. Så bærer det oppover på en tøff og steinete sti.

Ved Hüdacık ridge går ruten gjennom et smalt pass mellom klippeveggene, sedertrær smykker sidene av ruten.

Ved Hüdacık ridge (1400moh), hvor ruten krysser et smalt pass mellom klippesteinene, er det et steinete utspring jeg kan klatre ut på. Fra tuppen er det en tøff utsikt mot de spisse fjellene jeg kunne speide opp mot tidligere. I bakgrunnen kan jeg nå se Antalya, nok en påminnelse om at vandringen snart er over. Sittende på den ytterste steinen med de majestetiske seder-trærne rundt meg, må jeg nok likevel innrømme at det har vært en bra vandring, jeg nyter denne delen av ruten.

Utsikt fra et utspring ved Hüdacık ridge. I bakgrunnen kan man se Antalya.

Stien videre er også fin, jeg passerer Baba Çesme (Pappa-kilden), vandrer langs fjellhyller med utsikt nedover og utover, over steinete stier i en trivelig skog, forbi en tom vodkaflaske. Ved Elmayanı Pınarı (Eple-kilden) setter jeg meg ned på en av benkene med bord som er satt opp, nedenfor er det en liten inngjerdet seter. Jeg fyrer opp brennern og koker opp dagens lunsj, noe jeg av uforståelige grunner har gjort alt for lite, jeg har savnet dette på vandringen. Det er en stille og fredfull plass, inntil jeg hører skyting fra fjellryggen ovenfor meg. Jakt eller ikke, en hund kommer fykende ned og forsvinner like fort som den dukket opp.

Det høyeste punktet (1487moh) på dagens vandring ligger rett bortenfor, etter en kort vandring på en grusvei. Noe overraskende er de forskjellige husene som befinner seg på passet, som om det er en liten landsby som holder til der. I ett av dem blir jeg tilbydt te som jeg betaler fem lira for, jeg drikker teen mens veps summer kontinuerlig rundt meg. Fra passet går ruten på en skogsbilvei hele veien ned til Hisarçandır, jeg biter merke i at det tar lang tid før jeg ser det første veimerket igjen etter passet.

Lunsjpause ved Elmayanı Pınarı.

Turen på skogsbilveien kan ikke akkurat måle seg med vandringen så langt, som bare ble bedre og bedre jo høyere opp jeg kom, men den er trivelig. Et stiskilt bringer meg tilbake til hva guiden i Yayla Kuzdere sa om at han jobbet med å lage en alternativ rute fra Antalya. Det kan muligens være årsaken til hvorfor det ene skiltet peker i retning av Üçsöğüt Yaylası. Denne varianten er ikke beskrevet i guideboken, jeg har heller ikke noe kart hvor jeg kan sjekke ut hvor det angitte stedet ligger eller ruten går hen.

Ovenfor Hisarçandır. Det originale endepunktet for den Lykiske Veien var der minareten til moskeen kan sees. I bakgrunnen fjellene som ruten går over i retning Geyikbayırı, rutens nåværende endepunkt.

Det tok sin tid å komme ned til Hisarçandır, så vel nede ser jeg meg fornøyd med dagen. Her var det altså at den opprinnelige ruten endte, nå har man lagt til to dager på ruten, om Çitdibi til Geyikbayırı. Som på en måte er forståelig, det er egentlig ingen ting i landsbyen, selv om den virker trivelig nok. Selv med Melikes hjelp blir det klart at det ikke er noe sted å overnatte her. Jeg har mat, så jeg kan igrunn bare slå opp teltet, det er en grei plass rett ved siden av veien og stiskiltet, men jeg er ikke like glad i å sette opp telt midt i en landsby. Føler det er noe invaderende.

Jeg fortsetter videre i retning Çitdibi, usikker på hvor langt jeg rekker før det blir mørkt. Ruten fortsetter videre nedover, på en skogsbilvei først og så på sti over tørre og steinete felt. Alle steinene gjør det vanskelig å finne en god teltplass (uten å måtte bruke god tid på å rydde). Nedenfor Hisarçandır Kale, som nå vokter over meg fra en liten knoll ovenfor, tviler jeg på om jeg når noe særlig lengre. Jeg finner et lite avlukke i skogen ved siden av stien som jeg kan få presset inn teltet mitt på. Jeg bestemmer meg for å stoppe.

Hisarçandır Kale.

På den lille plassen rydder jeg litt opp, setter opp teltet og lager en liten perimeter med kvister og grener som et provisorisk gjerde. Så klatrer jeg opp til Hisarçandır Kale og går på ruinspotting. Av borgen er det stort sett bare ringvernet igjen, som av beliggenheten bare trenger å gå halvveis rundt. På den andre siden danner den bratte klippen en mur god som noen. Kvelden er i sakte anmarsj og på himmelen gjør en solen en dramatisk nedstigning bak fjellene når jeg står og titter ned mot Çandır-elven langt der nede. Hadde vært tøffest å telte oppe ved borgen, det er plasser for det her. Jeg er glad for at jeg valgte å stoppe.

Utsikt fra toppen av klippene som ruinene av Hisarçandır Kale ligger på.

Nede ved teltet igjen gjør jeg meg klar for å lage middag, men stemmer i nærheten gjør meg ørlite grann nervøs. Det virker som at de leter etter noen, jeg ble kjørt forbi av noen i en bil som så rart på meg rett etter Hisarçandır, så jeg sitter helt stille og følger med. Etterhvert forsvinner stemmene. Sannsynligvis var det ikke noe, men tidspunktet å høre stemmer på føltes galt. Etterpå er det stille og fredelig. Jeg koker opp middag, nudler, og dekkes av mørket. Til slutt trekker jeg inn i teltet, hvor det er kjølig. En bemerkelsesverdig dag. Siste natten på vandringen tilbringes nedenfor de gamle murene til Hisarçandır Kale.

<- GöynükGeyikbayırı ->

mandag 12. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 29: Gölbastığı - Göynük

Lengde: 13.0km (464.8km), tid brukt: 8:23 (181:06).
Høyde (start / slutt / høyeste): 972moh / 75moh / 972moh.
Vær: Stort sett overskyet, med enkelte blå gløtt.


Om morgenen ligger skyene fortsatt som et teppe over Göynük-dalen, som de gjorde når jeg krøp til køys igår. Høyere oppe på himmelen er det en lettere blanding av skyer og blå himmel. Frokosten her (Gül Mountain Lodge) er nesten like stor som middagen igår, man får mye valuta for pengene for oppholdet her. Spesielt brødet vi får servert er skikkelig saftig.

Hey..Lycians! Skilt på tre i Göynük Yaylası.

Etter frokost blir vi kjørt tilbake til Likya Yolu og skiltet som jeg stoppet ved igår. Tåkehavet i dalen har nå forflyttet seg høyere på himmelen og er nå på vei til å bre sine vinger over oss. Vi beveger oss idag ned mot havet igjen, blant de mørke dalsidene til Göynük Kanyonu. I enden av dalen, litt utenfor ruten, ligger Göynük. Etter ryktene å tro, er det her de fleste går til eller starter fra hvis man går i motsatt retning.

En kort tur ned gjennom skogen, som til tross for sin rotete fremtoning er en hyggelig skog, bringer oss til Göynük Yaylası. Den lille landsbyen er egentlig en samling av små setre og gårder som ligger litt spredt ut over øverst i dalen. Etter landsbyen er det ikke noe før man kommer ned til den privat-eide parken nederst i dalen. At det er en overvekt av russiske vandrere på denne delen av ruten er åpenbar av alle skiltene på russisk og kyrillisk som vi passerer forbi.

Utsikt ned Göynük-dalen fra Göynük Yaylası.

Nedover vil ruten to ganger krysse Göynük Çayi, elven som renner gjennom dalen. Ved første krysning sitter det en annen vandrer og barberer seg. Nedstigningen til elven er den 'farligste' passasjen på vandringen så langt, den går bratt ned over erodert jord og løse steiner. Fort gjort å slå seg litt der om man skulle falle. På en stein ved elvebredden er det malt en advarsel mot skorpioner i stor og hvit maling, jeg ser ingen. Sent på året, det er ikke mye vannføring i elven nå.

En merkelig krabbe oppe i fjellene, besynderlig å møte en sånn krabat så langt fra havet.

Nå har jeg blitt så vant til at veimerkingen ofte tar sine egne veier og ruter, som om den lever sitt eget liv, at jeg begynner å kjenne igjen når det skjer. Deler av ruten i starten går på en eldre kjerrevei nedover. Der stien forlater kjerreveien og går ned skråningen til høyre for veien, er det ingen veimerker. De peker resolutt videre langs kjerreveien. Min antakelse blir bekreftet når vandreren vi så barbere seg ved elven komme tilbake, han hadde gått omtrent tjue minutter nedover langs veien før han frustrert oppfattet at merkingen hadde opphørt.

Ovenfor dalbunnen i Göynük-dalen, om høsten er det ikke mye vannføring i elven som renner gjennom dalen (Göynük Çayi).

Den rette ruten tar oss bratt ned til bunnen av dalen, der elven bryter seg vei mellom klippene og steinene. Grunnet den lille vannstanden er det nå enkelt å hoppe fra stein til stein når vi krysser elven igjen, men hvordan det vil være her når vannet flommer er jeg usikker på. I bunnen er det en stor gruppe med russere som hoier om kapp mens de bader i en flott kulp. De bekrefter smilende at det er et forfriskende bad. Det ser fristende ut. Nå ligger dalsiden bratt ovenfor oss på begge kanter, med skyene som et tak på toppen.

Der ruten krysser elven, man kan hoppe fra stein til stein.

Opp fra elven går jeg forbi felt med rosa blomster når ruten beveger seg for en liten stund inn i skogen og en liten sidedal. I sidedalen renner det en liten elv og guideboken beskriver den som et fint sted for å telte. Noe som tydelig har blitt gjort, jeg går forbi et bål som det fortsatt ryker fra. Ved en nærmere titt på bålet kan jeg se at det fortsatt brenner i det. Jeg kan ikke se eller høre noen i nærheten, det virker forlatt. Noe som er rimelig uforsvarlig å gjøre så tørt som det er her nå, så jeg heller på vann der det fortsatt er ild i bålet.

Artig mønster på et blad, nesten som en fraktal.

Etter bålet venter en lang og hard stigning meg. Ruten går opp sidedalen før den vender seg rundt og vil dukke opp ovenfor Göynük-dalen igjen. En stor gruppe med vandrere passerer meg, det er nok storinnrykket som ventes på Gül Mountain Lodge senere idag. Det tar sin tid å la alle passere forbi (det minner meg mye om møtet med gruppene med vandrere i Sør-Korea). Jeg finner ett egnet sted for å spise lunsj, i en klarning hvor det er en bålplass i midten. Nok en stor gruppe kommer, de slår seg ned sammen med meg. Melike ankommer rett før jeg fortsetter videre.

Nå bærer ruten høyere og utsikten tilbake oppover dalen blir bedre og bedre. Små utspring man kan gå ut på gjør at jeg kan bivåne dalbunnen langt nedenfor og der dalen strekker seg tilbake mot husene til Göynük Yaylası. Kampesteinene angir hvor elven går. Skyene ligger tettere og mer dramatisk på himmelen nå. Det er en tøff vandring. Over fjellene der ruten fortsetter imorgen, ligger skyene tett og river litt i fjellsidene. Stien følger dalen høyt oppe, før den beveger seg nedover igjen når den nærmer seg enden av dalen.

Utsikt over Göynük-dalen i retning Göynük Yaylası. Elveleiet kan sees langt der nede.

Lengst nede dukker det opp en hengebru over elven, som jeg ser ned på fra oven, rett nedenfor hengebruen ligger det et spisested. Bak der troner dalen og fjellene som ruten mot Hisarçandır går opp i, skjult for mine øyne. Jeg går ned til dalen for å gå på hengebruen og kommer ut til et Likya Yolu skilt, men tror ikke det er den egentlige ruten. Hengebruen er en del av et parkour-anlegg og derfor ikke tilgjengelig. Jeg returner opp igjen til ruten.

Den Lykiske Veien gjennom Göynük-dalen.

Som fortsetter videre i høyden ovenfor en kort stund, før den ender opp litt lengre nede i dalen. Morsomt nok går den på toppen av en irrigasjonskanal. Turen ned dalen har vært flott. Jeg befinner meg nå i den privat-eide parken rett utenfor Göynük, som er et populært turistmål hvor besøkende kan gå videre opp i Göynük Kanyonu. Jeg setter meg i den lille kaféen her, mens jeg venter på Melike. Når hun kommer, utforsker vi den lille hulen som går et stykke inn i fjellet her, før vi setter kurs for utgangen av parken.

Göynük Kanyonu, nedenfor ligger det en parkour-bane og en liten kafé. I bakgrunnen dalen og fjellene der den Lykiske Veien fortsetter videre mot Hisarçandır.

I Göynük finner vi en pansiyon ikke så langt unna parken, prisen er for høy, men vi orker ikke å ta oss bryet med å finne et bedre sted. Ingen vi snakket med, visste om noen steder i nærheten, så vi tok det beste og første (og mulig det eneste) stedet vi kjørte forbi i taxien. Stedet reklamerte for at de hadde mat, men det var ikke noe å få. Så jeg tar turen inn til selve landsbyen for å handle mat og drikke for oss. Inn til landsbyen får jeg sitte på med en gjest, men jeg må vandre de 2-3 kilometrene tilbake. I mellomtiden hadde likevel Melike ordnet det slik at vertinnen kjørte og handlet mat for oss, vi spiser en god take-away pide til middag.

Inne i en hule ved utgangen av Göynük Kanyonu.

Om kvelden sitter vi på terrassen utenfor rommet til Melike. Det er siste kvelden på turen sammen med Melike, hun vil ikke fortsette videre herfra. Tiden har løpt ut, hun skal returnere til Olympos for en yoga-avtale der. Det betyr at jeg atter en gang er alene igjen, denne gangen tviler jeg på at jeg vil møte på flere, men så er det bare to dager igjen å gå og. Tordenværet som var annonsert, materialiserte seg aldri.

<- GölbastığıHisarçandır Kale ->

søndag 11. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 28: Yayla Kuzdere - Gölbastığı

Lengde: 19.0km (451.8km), tid brukt: 5:52 (172:43).
Høyde (start / slutt / høyeste): 901moh / 972moh / 972moh.
Vær: Fint, drivende skyer om ettermiddagen og kvelden.


Natten fortonte seg som balsam for sjelen, jeg sov som en stein. Jeg deler frokostbord med den store gruppen fra Hong Kong, Melike er allerede avgårde. Tordenstorm i anmarsj i dagene som kommer ifølge værmeldingen, men guiden til gruppen sier at for fjellene kan man ikke vite det for sikkert, den baserer seg bare på kyststasjonene. Vi er omtrent klare til avmarsj samtidig, ungdommene og jeg. De går mot Beycik over Tahtalı Dağı, jeg går mot Göynük Yaylası, eller gjør jeg det? Muligens så velger jeg bort Yaylası og går til Göynük istedet.

Stimerke for den Lykiske Veien på en tørr og sprukket stein.

Dagens vandring starter like så godt med at jeg ikke finner ruten der den tilsynelatende skulle ha gått, både i henhold til kart og skilt. Landsbybeboerne har nok vært ute og gjennomført en liten omlegging av ruten. Når ruten er på plass igjen, går den stort sett på en skogsbilvei, men utsikten har beholdt sin prakt. Mot en blå himmel blir konturene av Tahtalı Dağı tydelige.

Teke Dağı lyser gråhvit over meg til venstre, av kartet ser jeg at det går en sti som går på toppen av fjellryggen. Umerket vel og merk, men likevel, om bare den Lykiske Veien hadde gått der. En kan ønske seg mye.

Utsikt tilbake mot Tahtalı Dağı til venstre i bildet, med Erenkolu Gediği synlig rett nedenfor til høyre.

Fra skogsbilveien kan jeg se havet gjennom kløften der to fjellrygger møtes og danner dalen som den andre ruten kommer opp fra. Idag vil de to alternativene slå seg sammen igjen og eventuelle vandrere som møtes kan utveksle erfaringer og opplevelser fra Tekirova, Phaselis, Olympos-fjellet og flammene i Chimaera (hvis de som gikk om Tekirova ikke tok turen opp dit før de gikk videre fra Çıralı). Ruten her er behagelig, men ikke utpreget spennende.

Ruinene av borgen i Gedelme med Olympos-fjellet i bakgrunnen.

I Gedelme ligger ruinene av en gammel Genovesisk borg. Det er bare de forrevne veggene som står igjen, nå beleiret av vegetasjon. Etter å ha klatret litt rundt i ruinene, oppdager jeg at det er en liten hule under restene av bygningene. En slitt tretrapp leder ned, på bakken ligger det ett sett med etterlatte Uno-kort. Jeg kryper gjennom hulen og dukker opp gjennom en mindre åpning, før jeg tvinger meg gjennom litt kratt og ender opp litt nedenfor borgen.

Under borgen i Gedelme var det en liten hule man kunne krabbe gjennom. Også et fint sted å spille Uno så det ut som.

En eldre dame kommer trekkende med et muldyr. Jeg spør om å få ta ett bilde og får det, mot at jeg kjøper to epler for to lira. Fair deal.

Etter Beycik så er det ingen butikker før man kommer hit til Gedelme, og etterpå vil man ikke finne noen før Göynük som ligger litt utenfor ruten, så for sikkerhets skyld fyller jeg på litt mat i sekken. I den store restauranten som ligger i sentrum av landsbyen møter jeg på en gruppe med russiske vandrere på ruten, og kommer i snakk med Anthony og Gekhetsik. På lik linje med andre landsmenn går de ruten i motsatt retning av hva jeg gjør og har akkurat startet fra Göynük, planen er å gå til Gelidonya.

En eldre dame og hennes muldyr i Gedelme.

Deres vandring skulle vise seg å danne et utgangspunkt for å starte opp et eget eventyr-byrå, TrekRussia (siden er for øvrig bare på russisk), der de spesialiserer seg på å tilby skreddersydde fjellturer hovedsaklig i Russland. Et hyggelig, men om kort, møte.

Teke Dağı ovenfor en yayla utenfor Gedelme.

På den korte strekningen av ruten som går på veien før Höyük Tepe finner jeg igjen Melike, og må nok bite i meg utsagnet fra igår om ikke å kunne spole seg raskt framover. Hun sliter litt i den ene foten og velger å ta kontakt med Gül Mountain Lodge, som ligger omtrent to kilometer unna Göynük Yaylası. Jeg blir enig med Melike om å ta kontakt når jeg ankommer dit. Bak oss begynner skyene å bølge over fjellene som vender mot Middelhavet, Tahtalı inkludert. Enda en gruppe med russere dukker opp, det virker som at de kommer i regulerte intervaller.

Utsikt mot Söğütcük og tv-antennen som står på toppen av fjellet ruten passerer nedenfor senere.

Melike går ikke glipp av den mest spennende delen av ruten, men stort sett så har ikke denne dagen bydd på så mye i det hele tatt. Den har vært fin, men ikke noe ut av det ordinære. Fra Höyük Tepe hopper ruten ned fra den ene skogsbilveien til den andre på stier. Der ruten om Tekirova kommer inn på denne ruten (eller denne ruten kommer inn på den om du vil) er det ikke annet enn et lite y-formet stimerke som angir skillet mellom rutene. Det y-formete stimerket er nesten grodd igjen. Kommer man fra den andre retningen må man følge godt med hvis man ønsker å ta ruten om Olympos-fjellet, det er lett å gå forbi den stien og fortsette videre på skogsbilveien som ruten mot Tekirova går på.

Vannkilde langs ruten mellom Höyük Tepe og Gölbastığı.

Ved Gölbastığı melder jeg ifra til Melike og setter meg ned ved stiskiltet som peker videre mot Göynük. Kort tid etterpå kommer en bil kjørende nedover. Rom på Gül Mountain Lodge er allerede ordnet, og prisen er ikke ille. 80 tyrkiske lira for overnatting, middag og frokost. Hotellet ligger ved veien til Antalya og har en flott utsikt mot dalen nedenfor. Få gjester her idag, men det ventes storinnrykk imorgen. Rommet mitt kan vente, det er fortsatt god temperatur ute, så vi setter oss ute og nyter været. Melike har kjøpt en avskjedspresang til meg, ett nøkkelknippe med en apricot i.

Tahtalı Dağı med sin murkloss på toppen sett fra ruten nedenfor Gölbastığı.

Om ettermiddagen flyter skyene inn over dalen og slår ustanselig mot fjellsidene til Teke Dağı. Fortsatt kan den firkantede murbygningen på toppen av Olympos sees. Middagen på stedet er overdådig og nesten verdt prisen for oppholdet alene. Jeg bestilte köfte som hovedrett, til den ble det servert et stort antall med forskjellige meze, som smakte helt utmerket.

Teke Dağı sett fra Gül Mountain Lodge.

Værmeldingen står fortsatt fast på at det vil være tordenvær imorgen ettermiddag, så jeg har bestemt meg for å gå til Göynük imorgen. Tanken min var opprinnelig å fortsette videre og telte ved Sarıçinar pınarı, hvor det skal være en pålitelig vannkilde, pınar betyr akkurat det på tyrkisk. Grei nok vandring idag, men oppholdet her på Gül Mountain Lodge var bra.

<- Yayla KuzdereGöynük ->

lørdag 10. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 27: Erenkolu Gediği - Yayla Kuzdere

Lengde: 9.5km (432.8km), tid brukt: 2:30 (166:51).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1815moh / 901moh / 1815moh.
Vær: Fint.


En stille vind blåser ned fra toppen av Tahtalı Dağı over oss, de forbløffende sedertrærne rundt er uanfektet. Når vi har pakket sammen teltene og forlater Erenkolu Gediği står solen allerede høyt på himmelen. Bortenfor fordypningen vi teltet i beveger stien seg ned blant trærne, og oss med den, i uvisshet om hvor langt jeg vil gå. Etter å ha vært på toppen av Olympos, ser Melike seg fornøyd med å gå til Yayla Kuzdere. Selv føler jeg at jeg burde gå lengre, det er ikke lange strekningen å gå dit.

Erenkolu Gediği, det høyeste punktet på The Lycian Way.

Vi forlater det høyeste punktet man når på den Lykiske vandringen gjennom Tyrkia, og siden Tahtalı Dağı er situert der den er på ruten, føles det også som det første steget på avslutningen av ruten. Du har vært til topps, nå er det på tide å tenke på hjemturen igjen. Jeg har likevel noen dager igjen. De første dagene på turen føles nå faktisk en stund unna og nå er jeg glad for at jeg ikke valgte å gi meg. At jeg ikke lot mage- og søvn-problemene få overtaket, den morgenen i Pydnai.

Sedertrær, stien til venstre i bildet.

Å tre nedover er å ta steget inn under sedertrærne, under bladene og grenene som fordeler seg lagvis oppover i trærne. Disse trærne, som meg, trives best høyere oppe. Skulle likt å ha holdt høyden videre, om ikke annet bare for fortsatt å kunne gå under disse trærne. Etter en begeistret vandring ned ender vi opp på den store sletten som bærer navnet Çukur Yayla. Ovenfor kunne vi se et stor flokk av geiter. I den ene enden av sletten, men ikke den vi vil passere forbi, er det en inngjerdet seter. På et skur arbeides det med å fikse på taket.

Mount Olympos voktende over en på veien ned mot Çukur Yayla.

Sletten er tørr, men gresset er fortsatt grønt. Grå besynderlige skjær stikker opp av den, som haifinner opp av bakken. Det er flere fine plasser å sette opp et telt her og det skal være en vannkilde i nærheten. Man risikerer derimot å ofte få besøk av geiter og det er usikkert om de som driver seteren vil være så fornøyde om man camper her.

Ovenfor Çukur Yayla. I bakgrunnen Teke Dağı ovenfor Kemer dalen.

Jeg ser at jeg går ifra Melike her. Vi vil uansett møtes senere, jeg har bestemt meg for bare å gå til Yayla Kuzdere jeg med. Selv om Gedelme ville ha vært en mer logisk terminus for dagen. Melike har vært et hyggelig bekjentskap og jeg trives i hennes selskap. Hadde jeg fortsatt videre, ville nok dette vært vår siste dag sammen på ruten. Få steder å 'jukse' seg videre på ruten her.

Melike på vei over Çukur Yayla.

Fra flate Çukur Yayla bikker ruten over kanten og går stødig nedover. Hele tiden med Tahtalı Dağı voktende over meg, fjellsiden som vender oppover dit blir brattere og brattere. Selve toppen skjules bak en annen topp, Göçükbaşı Tepe på 2304moh. Det går på kryss og tvers nedover. Gjennom skog og langs bratte klippekanter med utspringet til Kemer dalen nedenfor. Stien passerer det som er en byggeplass for noe som virker som en stor herregård, med en moskee. For å komme forbi må man krøke seg forbi langsmed et gjerde.

Utsikt over Kemer dalen.

Ruten ender ut på en skogsbilvei som følges et stykke videre. Veimerkingen gjør en av sine krumspring og peker til venstre, der stien forlater skogsbilveien til høyre. Jeg lar meg ikke lure denne gangen. En kort spasertur gjennom en skog fører meg til den øverste delen av Yayla Kuzdere. Vandrende på veien stopper en turist i en bil meg og spør om jeg vet hvor jeg kan finne noen kjente graver som skal være her. Hvor han fikk tanken om at jeg kunne hjelpe han med det vet jeg ikke, jeg gjør uansett et forsøk på å se om kartet kan hjelpe han på vei. Karter er like lite til hjelp som meg.

Den bratte fjellsiden opp mot Tahtalı Dağı.

Yayla Kuzdere virker som en søvnig liten landsby, men ikke uten sjarm. De fleste husene ligger litt skjult bak poppel- og valnøtt-trærne. Moskeen er kritthvit. Vinterstid forlates landsbyen. Nærmeste butikk er i tidligere nevnte Gedelme, 10km unna. Offentlig transport finnes ikke. Landsbyen vil være mitt sted for natten.

Gjestespill på en skogsbilvei ovenfor Yayla Kuzdere, Teke Dağı i bakgrunnen.

Jeg avtalte med Melike at vi ville gå til Suleyman sitt gjestehus og at jeg skulle ordne plass til henne og. På gjestehuset er det hektisk aktivitet, som også innbefatter naboene, det jobbes med dagens innhøsting. En kort stund kan jeg sitte rolig og slappe av utenfor. Så ankommer en stor gruppe med ungdommer fra Hong Kong på tur og stillhet er en saga blott. Litt liv og røre får en dog leve med. Senere ankommer Melike og det blir klart at de har misforstått meg, og plassert Melike i samme rom som meg. Det er ikke noe annet rom ledig, så vertskapet flytter inn til naboene og overlater rommet sitt til Melike. Middagen er en smakfull vegetarrett.

Yayla Kuzdere Miraç Camii, den hvite moskeen i Yayla Kuzdere med Olympos i bakgrunnen.

Rykter har kommet for mitt øre at en stor seksjon av ruten senere vil være ufremkommelig, da det skal ha vært et stort skred eller skogbrann. På det punktet var ryktene vage. Den ene guiden til gruppen som er her, kan likevel roe oss ned med at bare er snakk om en liten del og at det ikke vil være et problem. Han tegner og forklarer på et kart. Mer urovekkende er det at han forteller at han jobber med å lage en alternativ rute av Likya Yolu fra Antalya. Jeg ser for meg at jeg plutselig bli avledet til å følge den ruten istedet.

Blomster i Suleyman's Pansyion.

Jeg fikk god tid til å slappe av her i Yayla Kuzdere, men både plassen og vertskapet her er hyggelig. I tillegg begynner jeg å bli vant til at dette har blitt en rolig vandring. Dagen i seg selv har vært bra, klatringen opp til toppen av Tahtalı Dağı / Mount Olympos har vært et av høydepunktene på vandringen så langt.

<- Tahtalı Dağı / Mount OlymposGölbastığı ->