onsdag 7. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 24: Adrasan - Olympos

Lengde: 16.0km (386.8km), tid brukt: 6:53 (148:46).
Høyde (start / slutt / høyeste): 21moh / 14moh / 762moh.
Vær: Klart, noen skyer.


Idag går ruten over Moses-fjellet (Musa Dağı), dog ikke over selve toppunktet. Jeg regner uansett å få litt utsikt over landskapet på turen og helst kunne ta Olympos-fjellet (Tahtalı Dağı) i øyensikt. I motsetning til igår så vil jeg idag ikke få noe hodebry når jeg er framme i Olympos (ruinene, ikke nevnte fjell). Jeg har allerede bestemt meg for å overnatte i ett av trehusene (hus bygget oppe i trær, ikke bare av trær) der, istedet for å gå til Çıralı (etter Çıralı er det et godt stykke før neste sted med overnattingsmuligheter, Beycik).

Etter Adrasan beveger Den Lykiske Veien seg i skyggen av Musa Dağı.

Kanskje jeg burde ha tatt en nærmere titt på kartet igår, med så god tid til rådighet som jeg hadde burde jeg kanskje ha tatt turen opp til Kız kalesi. Ut fra Adrasan passerer jeg et skilt som reklamerer for turen opp til ruinene. Idag blir det nok av ruiner, så jeg lar disse ligge forlatt nå. Det er bare en kort stund man befinner seg på et jevnt underlag, med Musa Dağı tronende ved siden av, før stien tar en brattere vending. En får følelsen av å gå gjennom en port til fjellet når ruten passerer gjennom en tunnel laget av enorme kampesteiner.

Etter å ha gått gjennom en naturlig tunnel mellom kampesteiner.

Oppover i Moses-fjellet går ruten gjennom den skyggefulle og delvis trange dalen Akçabelen Dere. Kort tid etter å ha startet klatringen opp i dalen kommer jeg til en kösk. Det er en fin plass for å telte, men nå er det bare en pause som er aktuelt, jeg svetter som en sil selv om det ikke er så varmt som før. Det hjelper ikke å dukke inn under de skyggefulle trærne heller. Jeg vandrer forundret forbi de ville jordbærtrærne, som forlengst har kvittet seg med barken sin, stammene på trærne minner om hud.

En kösk (plattform med sitteplasser) ved inngangen til Akçabelen-dalen, en fin teltplass.

Oppe ved passet mellom toppene Bakacak Tepe og Eren Tepe (nok en Eren Tepe, også det høyeste punktet på Moses-fjellet på 983moh), baner en åpen plass vei for utsikt utover. Det er mere skyer på himmelen nå, de seig innover fjellet på vei opp, i horisonten ligger Tahtalı Dağı surret inn i dem. Ruten herfra er åpen og fin.

I enden av Akçabelen-dalen opp mot passet mellom Bakacak Tepe og Eren Tepe går jeg forbi flere jordbærtre.

I ett tidligere seterhus selger eieren av Aşik Pansiyon sterkt overprisete forfriskninger og varme gözlemer (pannekaker). Jeg betaler 7.3 tyrkiske lira for en sprite (og lurer fælt på de 0.3 liraene). Så til tross for at jeg ikke har sett noen andre vandrere her før nå (to stykker forlot hytten rett før jeg kom), må det være en populær rute for vandrere. Jeg møter på flere dagsturister kort tid etter å ha forlatt stedet.

Utsikt i retning Tahtalı Dağı (innhyllet i skyer) på ruten etter passet mellom Bakacak Tepe og Eren Tepe.

Ruinene av Øvre Olympos / Phoenikus ligger på en åskam ovenfor ruten. Disse ruinene er som Apollonia i ferd med å gjenerobres av naturen og det er lite som minner om en eventuell tidligere storhetstid her nå. I tillegg må det ha vært en skogsbrann her tidligere, midt i restene av murer, bygninger, agoraer og templer står det små forkullede trestammer. Å gå her når det er mørkt kan og være småskummelt. Ikke fordi det spøker her, men midt i ruinene er det rester av fire store sisterner og det er ingen sikring rundt dem. De ligger som åpne gapende sår i bakken, faller man nedi er man ille ute.

I ruinene av Phoenikus, hull i bakken der det har vært en stor sisterne. Fort gjort å falle ned i disse hvis man går her i mørket.

Fra Phoenikus bærer det nedover igjen, dypt inn i skogen igjen. Det er også innunder skogens, trærnes og bladenes favntak at jeg inntar lunsj. Stillheten bare brutt av to tyske vandrere som går en liten del av Likya Yolu, men stemmene deres forsvinner som alle andres også. Stien ned går gjennom områder med falne trær, i tillegg til flere forkullede trær etter skogbrann. Tunneler av vegetasjon.

Den Lykiske Veien kaster deg rett ut i midten av ruinene av Olympos. Først kan man se restene av bygningene gjennom trærne, så dukker det opp graver langs stien, små vinduer åpner seg opp. Og så går man blant bygninger merket av tidens favntak. For å komme inn i området ellers må man betale en inngangsbillet, men er man villig til å gå i noen timer først trenger man ikke det.

Ruiner av en kirke i Olympos.

Olympos er desidert de mest imponerende ruinene jeg har sett på vandringen så langt. Ruinene sprer seg utover et stort område og bygninger finnes både på utilgjengelige og lett tilgjengelige steder. Små gjengrodde stier fører deg til fordums rester. Noen stier fører og bare til ett gitter som blokkerer veien videre ut mot stranden. Jeg går under en steinbue og kommer ut til de overgrodde restene av et amfiteater. Ute i elven står restene av en bro, nå krysser man den på en litt mindre imponerende treplanke.

Mozaikli Yapı, hus med mosaikk.

Ruten til stranden går gjennom ruinene, så det er en overflod av mennesker her, men mange går bare rett igjennom for å bade. Små kanaler med vann i leder inn i ruinene på nordsiden, til flere graver og bygninger, i en lettere skjult bygning ligger det rester av mosaikk på gulvet (Mozaikli Yapı). Å se alt Olympos har å by på vil ta tid, for ikke å snakke om å finne alt. Ruinene holder meg betatt for en god stund, før jeg hviler føttene i en liten kafé.

Olympos. Nok en ruin etter en kirke.

Utenfor ruinene begynner jeg å se etter et sted å overnatte, kriteriet mitt er at det skal være et trehus. Noe som burde være lett å finne, da mesteparten av overnattingsstedene her tilbyr enten overnatting i små trehytter eller hus i trærne (lettere overdrevet såklart). Når Melike dukker opp langs veien kan jeg ikke gjøre annet enn å le. Et hyggelig lykketreff er det, hun bor i Kadir's Tree Houses og stedet er akkurat hva jeg ser etter.

For 60 tyrkiske lira får jeg et rom i andre etasje i en av trehyttene, som har fått navnet Vegemite House, prisen inkluderer middag og frokost. I en stor bygning er det spiseplasser og kjøkken nede og en stor bar i andre etasje. Utenfor er det en bålplass med flere sitteplasser og plattformer man kan slappe i rundt. Midt i området står det et tre med en enslig hytte i toppen, forbehold damer (Prenses Kösk). Jeg kan se for meg at det kan bli ganske så livlig her i høysesongen. Nå er det noen folk her, med en stille og fredelig atmosfære.

Prinsesse-hytta i Kadir's Tree Houses.

Melike forteller meg at hun kom til Andriake samme dag som jeg forlot campingplassen, hun droppet å gå over fjellet mellom Demre og Finike. Istedet reiste hun direkte til Karaöz og har gått derfra. Igår ble hun overrasket av tordenværet oppe i fjellet jeg gikk over idag. I Kadir's Tree Houses møter jeg og endelig på mystiske Chris. En tysk vandrer som jeg lenge har hørt om, men aldri har møtt. Vi snakker lenge og løst om ruten, jeg lærer at han bar med seg hele 9 kilo med vann over fjellet (Demre til Finike), men har nå gått lei og vil gi seg etter å ha besøkt flammene i Chimaera.

Ikke den lengste vandringen idag heller, men besøket i Olympos gjorde opp for det. I tillegg er kanskje dette stedet den beste overnattingsplassen jeg har vært på etter Özlen's Pansiyon i Pydnai.

<- AdrasanUlupınar ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar