lørdag 10. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 27: Erenkolu Gediği - Yayla Kuzdere

Lengde: 9.5km (432.8km), tid brukt: 2:30 (166:51).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1815moh / 901moh / 1815moh.
Vær: Fint.


En stille vind blåser ned fra toppen av Tahtalı Dağı over oss, de forbløffende sedertrærne rundt er uanfektet. Når vi har pakket sammen teltene og forlater Erenkolu Gediği står solen allerede høyt på himmelen. Bortenfor fordypningen vi teltet i beveger stien seg ned blant trærne, og oss med den, i uvisshet om hvor langt jeg vil gå. Etter å ha vært på toppen av Olympos, ser Melike seg fornøyd med å gå til Yayla Kuzdere. Selv føler jeg at jeg burde gå lengre, det er ikke lange strekningen å gå dit.

Erenkolu Gediği, det høyeste punktet på The Lycian Way.

Vi forlater det høyeste punktet man når på den Lykiske vandringen gjennom Tyrkia, og siden Tahtalı Dağı er situert der den er på ruten, føles det også som det første steget på avslutningen av ruten. Du har vært til topps, nå er det på tide å tenke på hjemturen igjen. Jeg har likevel noen dager igjen. De første dagene på turen føles nå faktisk en stund unna og nå er jeg glad for at jeg ikke valgte å gi meg. At jeg ikke lot mage- og søvn-problemene få overtaket, den morgenen i Pydnai.

Sedertrær, stien til venstre i bildet.

Å tre nedover er å ta steget inn under sedertrærne, under bladene og grenene som fordeler seg lagvis oppover i trærne. Disse trærne, som meg, trives best høyere oppe. Skulle likt å ha holdt høyden videre, om ikke annet bare for fortsatt å kunne gå under disse trærne. Etter en begeistret vandring ned ender vi opp på den store sletten som bærer navnet Çukur Yayla. Ovenfor kunne vi se et stor flokk av geiter. I den ene enden av sletten, men ikke den vi vil passere forbi, er det en inngjerdet seter. På et skur arbeides det med å fikse på taket.

Mount Olympos voktende over en på veien ned mot Çukur Yayla.

Sletten er tørr, men gresset er fortsatt grønt. Grå besynderlige skjær stikker opp av den, som haifinner opp av bakken. Det er flere fine plasser å sette opp et telt her og det skal være en vannkilde i nærheten. Man risikerer derimot å ofte få besøk av geiter og det er usikkert om de som driver seteren vil være så fornøyde om man camper her.

Ovenfor Çukur Yayla. I bakgrunnen Teke Dağı ovenfor Kemer dalen.

Jeg ser at jeg går ifra Melike her. Vi vil uansett møtes senere, jeg har bestemt meg for bare å gå til Yayla Kuzdere jeg med. Selv om Gedelme ville ha vært en mer logisk terminus for dagen. Melike har vært et hyggelig bekjentskap og jeg trives i hennes selskap. Hadde jeg fortsatt videre, ville nok dette vært vår siste dag sammen på ruten. Få steder å 'jukse' seg videre på ruten her.

Melike på vei over Çukur Yayla.

Fra flate Çukur Yayla bikker ruten over kanten og går stødig nedover. Hele tiden med Tahtalı Dağı voktende over meg, fjellsiden som vender oppover dit blir brattere og brattere. Selve toppen skjules bak en annen topp, Göçükbaşı Tepe på 2304moh. Det går på kryss og tvers nedover. Gjennom skog og langs bratte klippekanter med utspringet til Kemer dalen nedenfor. Stien passerer det som er en byggeplass for noe som virker som en stor herregård, med en moskee. For å komme forbi må man krøke seg forbi langsmed et gjerde.

Utsikt over Kemer dalen.

Ruten ender ut på en skogsbilvei som følges et stykke videre. Veimerkingen gjør en av sine krumspring og peker til venstre, der stien forlater skogsbilveien til høyre. Jeg lar meg ikke lure denne gangen. En kort spasertur gjennom en skog fører meg til den øverste delen av Yayla Kuzdere. Vandrende på veien stopper en turist i en bil meg og spør om jeg vet hvor jeg kan finne noen kjente graver som skal være her. Hvor han fikk tanken om at jeg kunne hjelpe han med det vet jeg ikke, jeg gjør uansett et forsøk på å se om kartet kan hjelpe han på vei. Karter er like lite til hjelp som meg.

Den bratte fjellsiden opp mot Tahtalı Dağı.

Yayla Kuzdere virker som en søvnig liten landsby, men ikke uten sjarm. De fleste husene ligger litt skjult bak poppel- og valnøtt-trærne. Moskeen er kritthvit. Vinterstid forlates landsbyen. Nærmeste butikk er i tidligere nevnte Gedelme, 10km unna. Offentlig transport finnes ikke. Landsbyen vil være mitt sted for natten.

Gjestespill på en skogsbilvei ovenfor Yayla Kuzdere, Teke Dağı i bakgrunnen.

Jeg avtalte med Melike at vi ville gå til Suleyman sitt gjestehus og at jeg skulle ordne plass til henne og. På gjestehuset er det hektisk aktivitet, som også innbefatter naboene, det jobbes med dagens innhøsting. En kort stund kan jeg sitte rolig og slappe av utenfor. Så ankommer en stor gruppe med ungdommer fra Hong Kong på tur og stillhet er en saga blott. Litt liv og røre får en dog leve med. Senere ankommer Melike og det blir klart at de har misforstått meg, og plassert Melike i samme rom som meg. Det er ikke noe annet rom ledig, så vertskapet flytter inn til naboene og overlater rommet sitt til Melike. Middagen er en smakfull vegetarrett.

Yayla Kuzdere Miraç Camii, den hvite moskeen i Yayla Kuzdere med Olympos i bakgrunnen.

Rykter har kommet for mitt øre at en stor seksjon av ruten senere vil være ufremkommelig, da det skal ha vært et stort skred eller skogbrann. På det punktet var ryktene vage. Den ene guiden til gruppen som er her, kan likevel roe oss ned med at bare er snakk om en liten del og at det ikke vil være et problem. Han tegner og forklarer på et kart. Mer urovekkende er det at han forteller at han jobber med å lage en alternativ rute av Likya Yolu fra Antalya. Jeg ser for meg at jeg plutselig bli avledet til å følge den ruten istedet.

Blomster i Suleyman's Pansyion.

Jeg fikk god tid til å slappe av her i Yayla Kuzdere, men både plassen og vertskapet her er hyggelig. I tillegg begynner jeg å bli vant til at dette har blitt en rolig vandring. Dagen i seg selv har vært bra, klatringen opp til toppen av Tahtalı Dağı / Mount Olympos har vært et av høydepunktene på vandringen så langt.

<- Tahtalı Dağı / Mount OlymposGölbastığı ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar