onsdag 14. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 31: Hisarçandir Kale - Geyikbayırı

Lengde: 16.5km (502.8km), tid brukt: 8:58 (199:22).
Høyde (start / slutt / høyeste): 820moh / 390moh / 1400moh.
Vær: Klart og fint vær.


Startet jeg vandringen for tidlig mon tro. I natt var det deilig og kjølig, og det førte til at jeg sov veldig godt. Ingen lyder av dyr eller mennesker, stille, bortsett fra ett skudd i løpet av natten (??). Jeg spiser kake til frokost, det er tross alt siste dag på vandringen. Utenfor teltet er det blå himmel og ruinene av borgen ligger fortsatt der de lå igår.

Ned fra Hisarçandir Kale, gjennom en tunnel i vegetasjonen.

En sti gjennom skogen bringer meg ned til en anleggsvei, som følges ned til dalbunnen og Çandir-elven. På veien kunne jeg ta de bratte klippene i øyemål nedenfra. Ved elven er det anleggsarbeid ved en liten dam, det føles litt som et åpent sår i landskapet. For å komme over elven bruker jeg restene av en betongstruktur. Selv om jeg går forbi flere greie plasser å sette opp teltet, tror jeg at det var greit å gi meg ved den lille klarningen jeg fant igår. Hadde jeg fortsatt, så hadde jeg og gått glipp av den fine kveldsturen opp til borgen.

Oppover mot Çitdibi er det passe bratt og utsikten tilbake gir ett godt overblikk over klippene som Hisarçandir Kale ligger på toppen av. Utover selve ruinene og området rundt, så er ikke seksjonen mellom Hisarçandir og Çitdibi den mest spennende. Det er mulig jeg hadde rukket å gå dit igår. Ovenfor landsbyen er det et populært sted for klatring, fra ruten kan jeg se en vertikal hylle langsmed fjellet.

Çitdibi med den 2km lange fjellhyllen bak som er et populært klatremål.

Jeg ankommer Çitdibi og det er lite som tilsier at det er noe sted å overnatte her heller, nå er det jo uansett ikke aktuelt. En liten pause tar jeg meg derimot, etter å ha fylt på vann ved siden av moskeen, det virker søvnig her. En hund som ser ut til enten å ha vært i en slåsskamp eller lider av en sykdom kommer luntende forbi, det er ikke et veldig pent syn og jeg føler en blanding av vemmelse og medynk av synet. Hunden gjør ingen tegn til å bry seg nevneverdig om meg.

Utsikt tilbake mot Hisarçandir (synlig i den venstre delen av bildet) ovenfor Çitdibi. De prominente klippene som huser Hisarçandir Kale er godt synlige.

Fra Çitdibi bærer det videre oppover og nå begynner ruten å bli mer interessant. På andre siden av dalen kan jeg se husene i Hisarçandir nedenfor fjellet jeg kom ned fra, de bratte klippene ved den gamle borgen er godt synlige. Lengre bak et stykke til høyre er toppen av Teke Dağı en klar kontur mot den blå himmelen. Antalya er nå enda tydeligere til øst for meg.

Ruinene av Typalia ligger ved det første passet man kommer til etter Çitdibi. Sarkofager og graver er de mest prominente restene som er igjen etter bosettingen og festningen. Utsikten fra ruinene skal være fantastisk, så jeg regner med at det er flere rester på toppen av den ene klippen ved siden av ruten, men jeg velger uansett å ikke klatre opp dit. Jeg så meg fornøyd med utsikten på veien opp. Ellers er det meste jeg ser her nå overgrodd og ikke like spennende som andre ruiner jeg nå har sett her nede.

Stigningen opp mot ruinene av Typalia bød på god utsikt i retning Antalya.

Før den siste stigningen på ruten, som går opp mot Karabel-passet, må jeg bratt ned igjen. Bratt ned over et parti med løs stein og jord, jeg sklir nesten mer enn å gå. Nedstigningen ender nede ved en liten elv, hvor det er noen innbydende små kulper. Som lokker meg uti. Jeg tviler sterkt på at jeg møter noen som helst, møtte ingen igår, så jeg kler på meg keiserens nye klær og hopper uti vannet. Etterpå sitter jeg på en av steinene og varmer meg på solstrålene som slippes gjennom bladene på trærne rundt meg.

Sarkofager i ruinene av Typalia.

Karabel ligger en lang og seig stigning opp fra elven. Området er relativt øde, men på veien opp befinner jeg meg midt i et heftig kultivert lite område. Vannslanger går på kryss og tvers. En fyr titter opp fra en av de små åkerlappene, guideboken nevnte at det er en bonde som heter Halil som driver på her. Vi fortsetter videre med hvert vår arbeid, han med å dyrke bønnene og valnøtt-trærne sine, jeg med å vandre oppover mot det siste passet på den Lykiske Veien.

Etter Typalia går ruten ned over et parti med løs jord og stein, med tydelige tegn at det har vært flere små skred her.

Med unntak av noen få ekskursjoner gjennom skogspartier går ruten for det meste over fjellsletter. Gresset på slettene er tørt og gul-farget. Vandringen er fin, men den tapper på kreftene mine, på et punkt lurer jeg litt på om jeg kommer opp til toppen av passet i det hele tatt. Alt har såklart en ende, også oppstigninger, så opp kommer jeg til slutt.

Dette eventyret går mot slutten, fra nå av det ingen stigninger igjen, bare en eneste lang nedstigning. Det føles rett å sette seg ned ved passet. Ikke bare av den grunn at jeg trenger det etter klatringen opp, men også for å kunne stille tenke over dagene som har gått siden jeg satte ut ifra Fethiye for en måned siden. Og mens jeg gjør det, kan jeg likesågreit koke opp lunsj. I nærheten av der jeg sitter er det noen relativt nye graver og rester av eldre.

En seter på en av slettene man passerer på veien opp til Karabel-passet, tørt og goldt gress.

Ned fra Karabel-passet er humøret på topp i starten, jeg vandrer over noen grønne enger med solstråler som skinner gjennom trærne. Alt burde være bra, men så snur det. For etter den initielle trivelige vandringen, går jeg over i fortvilelse og jeg begynner å forstå hvorfor de fleste enten gir seg i eller starter fra Göynük. Ruten nedover er mer som en vill og målløs ferd gjennom busker og kratt. Stimerkingen virker vilkårlig og jeg må konstant stoppe opp for å finne igjen ruten. Det er heller ingen ting å se, frustrasjonen sprer seg. Selv på en grusvei helt mot slutten virker det tilfeldig merket og jeg går feil, jeg føler at jeg går meg vill en kilometer unna målet.

Rester av bygninger i ruinene av Trebenna, som ligger situert på toppen av klippe ovenfor Geyikbayırı, her med utsikt tilbake mot fjellene og Karabel-passet.

Det eneste lyspunktet på den siste delen av min lykiske ferd er Trebenna. Disse tøffe ruinene ligger på toppen av en klippe med en utsikt som strekker seg helt til Antalya og fjellene bak der igjen. Restene av en fordums kirke er det første som møter en, så ligger Trebenna på klippen bak. Jeg klatrer opp, på feil sted, og må brøyte meg litt gjennom tett vegetasjon før jeg kommer til ruiner av gamle hus og bueganger som ser ned på landskapet i dalen bratt nedenfor. Rett nedenfor er det en inntakt port som fører til en sti som leder ned til kirkeruinene igjen.

Nede bøyer klatrevegger på alle kanter seg over meg, Geyikbayırı er et populært klatrested. Jeg ankommer den offisielle slutten på Likya Yolu, markert med skiltet som viser 509km mellom Antalya og Fethiye, egentlig virker det som at skiltet angir startstedet for ruten (jeg vet at Kate Clow jobber med å snu ruten i neste guidebok). For første gang når jeg når enden av en vandring er jeg ikke i godt humør, nedstigningen har tappet meg psykisk virker det som.

Gammel port i ruinene av Trebenna.

Ved siden av skiltet ligger Jo-si-to, ett overnattingssted mye brukt av klatrere som reiser hit. Jeg merker likevel at jeg fort kommer i bedre humør igjen, etter min initielle frustrasjon. Jeg ordner meg en liten bungalow for natten, i ordets rette forstand, liten (men den dekker alle mine behov).

Og når ettermiddagen og kvelden ankommer er jeg tilbake i godt humør. Bak meg ligger nå fjellene jeg har kommet ned fra og den lykiske veien, 50 mil siden Fethiye. Jo-si-to er et hyggelig sted. Jeg føler jeg fortjener dagens øl. Om kvelden fyres det opp bål ute. Klatrere kommer og går, det snakkes om forskjellige klatreruter. En behagelig stemning hersker over stedet.

Et eventyr er over, et annet begynner. Ved enden av den Lykiske Veien i Geyikbayırı.

Imorgen reiser jeg tilbake til Antalya, eventyret er over for denne gang, et annet begynner.

<- Hisarçandir Kale

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar