torsdag 8. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 25: Olympos - Ulupınar

Lengde: 15.0km (401.8km), tid brukt: 4:37 (153:23).
Høyde (start / slutt / høyeste): 14moh / 250moh / 340moh.
Vær: Klart, noen skyer.


Ingen svaiing i trehuset i løpet av natten, jeg sov godt (treehusene her har aircondition). Frokosten, en stor buffet, serveres i første etasje i hangaren (som de kaller restauranten i det store felles-huset). Jeg setter meg ned sammen med Chris, idag vil han gå til flammene ved Chimaera og campe i nærheten av dem. Imorgen er han ferdig med sin vandring, med mindre han ombestemmer seg. Melike ankom senere og valgte å sitte utenfor.

Kadir's Tree Houses i Olympos, ved inngangen foran restauranten.

Foran meg på ruten idag ligger et viktig valg, i Çıralı deler ruten seg bokstavelig talt i to, og de to rutene forenes ikke igjen før etter en tre dager. Jeg har allerede bestemt meg for å ta ruten som går innover i landet og opp i fjellene, å klatre opp til toppen av Tahtalı Dağı (Mount Olympos) har vært et mål for meg lenge. Den andre ruten følger kysten videre og tar en forbi blant annet ruinene av Phaselis (med god utsikt opp mot Tahtalı Dağı), Tekirova (by hvor det er et DC-3 fly parkert på stranden) og en gammel romersk bro.

Utsikt mot Tahtalı Dağı (Mount Olympos) fra hovedveien til Antalya, på jakt etter en minibank.

Etter å ha spist frokost er det derimot ikke det å løfte på seg ryggsekken og fortsette videre som først skal gjøres. Lommeboken er sulten og trenger påfyll. Igår spurte jeg om det var en bankautomat i nærheten eller i Çıralı og fikk til svar at for å finne nærmeste måtte man komme seg opp til hovedveien til Antalya. Opp til hovedveien er det en snirklete og humpete tur i en dolmuş. Der oppe blir jeg fortalt at minibanken ligger godt over en km videre langs den trafikkerte veien. Det positive i alt er at det er en fin utsikt til Tahtalı Dağı herfra. Etter å ha fått tatt ut pengene, må jeg vente en god stund på dolmuşen ned igjen, fortsatt forundret over at det ikke er en minibank midt blant turistene i Olympos og Çıralı. Uansett, det ble et lite eventyr av det.

Ved Çıralı-stranden.

Siden jeg ikke gikk ut av ruinene av Olympos i den enden den Lykiske Veien går, må jeg starte dagens vandring med å gå igjennom ruinene på nytt. Det betyr og at jeg må betale for meg. Ruinene har ikke blitt mer ruiner siden igår. Etterpå trer Çıralı-stranden frem fra ruinene. Stranden er fire kilometer lang og caretta caretta skilpadder legger egg her. Ruten gjør bare et kort gjestespill i sanden.

Ved ruteskillet i Çıralı dukker Melike opp og vi fortsetter videre i retningen skiltet med Ulupınar på peker mot. Den går først over en bro og så stopper vi død i sporene, og begynner å le (strengt tatt så vet jeg ikke helt om jeg vil le eller gråte). Melike får et lite latteranfall. Det første vi ser på andre siden av broen er to bankautomater, så mye for bevisstheten av hva som finnes i nærheten.

Ornamenter på en mur utenfor et hus i Ulupınar Dere-dalen.

Det har gått noen dager siden sist den Lykiske Veien sendte meg ut på omveier, et lite kryss i taket for det. Nå har derimot ruten sendt meg og Melike på feil kurs igjen. Vi finner det ikke ut før vi har gått rundt tre kilometer. Og en stor del av skylden får jeg legge på egen kappe, skiltet pekte i komplett feil vei (mest sannsynlig er det flyttet på og står på helt feil sted), men en titt på kartet hadde nok ført oss på rett vei. Vi har gått opp Ulupınar Dere og mellom oss og den egentlige ruten ligger Yanar Dağı.

En høne tar flukt fra fruktfatet på en liten kafé ved inngangen til Chimaera Yanartaş.

Av kartet ser vi at det går en sti over Yanar-fjellet til Chimaera-flammene. Melike velger å prøve seg på stien over, puristen i meg tvinger meg tilbake. Heldigvis så får jeg haik tilbake til Çıralı igjen kort tid etterpå. Tilbake møter jeg på Chris, som også var på vei til å ta samme vei som oss. Etter en kort tid i den korrekte retningen kommer jeg til det jeg tror er det egentlige ruteskillet, krysset går igjen på enkelte bilder fra andre blogger.

Når jeg forlater Çıralı er det et delvis goldt og tørt område som venter meg, i bakgrunnen flere av disse røde åsene. Et skilt lyser rødt med følgende advarsel, 'Warning! Flammable area', kanskje være forsiktig med å røyke her. En liten kafé ligger ved inngangen til parken. Jeg tar en pause og kommer i samtale med et tyskt par på besøk. Nok en inngangsbillett kjøpes. En anlagt sti av stein leder opp mot flammene.

Oppbygd sti av stein gjennom skogen opp mot Chimaera-flammene.

Chimaera-flammene er naturlig gass som brenner kontinuerlig. Gass-flammene kommer fram fra sprekker i overflaten, som ellers kjennetegnes av de svidde steinene forårsaket av varmen. Legenden sier at det var her Bellerophon beseiret det mytiske vesenet Chimaera, som skulle være en ildsprutende blanding av løve, geit og slange. Han fikk hjelp av sin like mytiske hjelper, Pegasus, en hest som også frontet ett sett med vinger. Det mest mytiske som skjer ved flammene nå er turistene som griller marshmallows over dem om kvelden og natten.

De kontinuerlig brennende Chimaera-flammene.

En seig eim av metan ligger over området når jeg ankommer. Her og der lyser det opp fra små flammer i bakken, fascinerende. Rester av tempelet til Hephaistos (eller Vulcan, gudesmeden) som også inkluderte et fyrtårn ligger begravd under restene av en bysantisk kirke. Melike sitter ovenfor og vinker ned til meg, godt fornøyd med å ha kommet først hit. Vi har lite med oss som kan grilles over flammene, men jeg benytter for morro skyld tiden til å tørke t-skjorten min.

De fleste turistene griller marshmallows over flammene om kvelden, jeg bruker flammene til å tørke t-skjorten min.

Det finnes flere av disse naturlige ild-forekomstene høyere opp på ruten, nedenfor Çatal Tepe, men de er ikke like distinkte som de første man kommer til. Ruten opp er fin og relativt bratt. Passerer flere grupper gående i motsatt retning. Russere, igjen. På toppen av passet dukker igjen Olympos-fjellet opp i horisonten, det er senere på dagen nå og de sedvanlige skyene har tatt form rundt toppen. Det er fine plasser for et telt i passet, man må bare ikke sette opp teltet oppå der det kan dukke opp flammer, så vi regner med at det er her Chris vil komme til å campe. Møtet i Çıralı ble siste gang jeg møtte han.

Nedstigning mot Kara Dere-dalen nedenfor Ulupınar.

Fra toppen av passet går det nedover gjennom skogen til Kara Dere-dalen, hvor ruten gjør noen krumspring i det uttørkede elveleiet. Ved Havuzbaşı restauranten i Ulupınar, som ser noe slitt ut, må jeg bestemme meg for hva jeg gjør videre. Jeg vil nå fint å komme meg til Beycik, men det vil bety en mye kortere dag imorgen, hvor jeg ønsker å gå til et pass nedenfor Tahtalı Dağı for å campe. Det lønner seg å klatre opp på Olympos om morgenen, som skyene som ligger tett over fjellet nå bærer vitne om.

Selale-restauranten i Ulupınar, bordene og setene står på plattformer oppå en foss.

Melike dukker opp mens jeg venter. Vi finner oss et bord på restauranten ved siden av, Selale. Her står bordene og setene på plattformer oppå en foss. Det blir fort tydelig at vi har gitt oss for dagen. Hvor overnatte er et åpent spørsmål. Ironisk nok ender vi opp med å finne et sted i Beycik, Nara Resort, eieren kommer og henter oss. Spiste gjorde vi på restauranten i Ulupınar, så på hotellet slapper vi bare av en med en kald efes og snakker med eieren av hotellet, Galip. En merkverdig dag på turen idag.

<- OlymposErenkolu Gediği ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar