lørdag 10. oktober 2015

(The Lycian Way) Dag 27: Tahtalı Dağı / Mount Olympos

Lengde: 6.0km (423.3km), tid brukt: 5:10 (164:21).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1815moh / 1815moh / 2365moh.
Vær: Klar blå himmel.


Det er omtrent fristende å klage på at ruten går alt for lavt, så godt som jeg har sovet denne natten. Og ironisk nok kan en ikke nyte det godt nok. Øyelokkene er rimelig tunge når jeg tvinger meg ut av søvnen. Frokost blir litt rullekake som jeg har kjøpt med meg. Jeg hører Melike gå ut av teltet sitt og sette avgårde i mørket. Hun er mer disiplinert enn meg til å komme seg opp om morgenene, noe hun liker godt, samtidig som hun vet at jeg vil ta henne igjen på et punkt.

Om morgenen på vei opp mot toppen av Tahtalı Dağı, solen farger toppene i bakgrunnen.

Mørket ligger like fornøyd over fjellet når jeg setter avgårde en stund senere, stien er såvidt synlig i lyset fra min hodelykt. Teltet blir stående oppslått igjen. Høyere oppe er det et lite lys som beveger seg. Som ventet så tar jeg raskt igjen Melike. På andre siden av fjellet har solen nå stått opp, og gradvis blir det lysere rundt oss. Å ville ha fått med oss soloppgangen fra toppen hadde vært helt fantastisk, men da måtte vi ha kommet oss avgårde vesentlig tidligere enn vi har gjort. Det hadde blitt tungt.

Ruten opp mot toppen av Olympos-fjellet.

Solen farger toppene bak oss røde, hvor Kızlar Sivrisi (Jente-tinden) troner alle høyest. I det tilbakevendende sollyset åpenbarer det golde landskapet seg. Stien er nå en tydelig strek som vi kan følge med øynene oppover det som kort og godt er en stor steinrøys. Langs stien står det små røde flagg, etterlatenskaper etter et terrengsykkelritt ned fra fjellet. Det er småkjølig i luften, solen har jo stått opp på feil side av fjellet for vår del. Uansett så er det to store smil som beveger seg oppover.

Utsikt i retning Cape Gelidonya. Nedenfor kan også husene til Beycik synes.

På toppen av steinrøysa, på 2365moh, står det et stygt, grått og firkantet bygg. Bygget huser endepunktet til en kabelbane som går opp fra Akboyun og en kafé, i tillegg til et adventure-byrå. Utsikten fra toppen er superb og hadde vært enda bedre om man hadde fjernet bygget. Jeg er mest interessert i å se hvor ruten går hen videre, der den går i retning av Antalya, som jeg nå kan se stige fram fra disen i det fjerne.

På toppen av Tahtalı Dağı er det bygget en stor og stygg bygning, som huser endestasjonen for en taubane opp til toppen, i tillegg til en kafé.

Herfra kan jeg og se tilbake mot Cape Gelidonya. Minner fra en tre mil lang vandring på en strand bringer også Tahtalı Dağı fram. Nedenfor blinker det i vannet utenfor Tekirova, Kemer og andre byer langs Middelhavet. Kanskje det er noen vandrere på den Lykiske Veien der nede, som nå står og speider opp mot fjellet. Kanskje ved siden av ruinene av Phaselis.

Utsikt fra toppen av Tahtalı Dağı i retning der Likya Yolu går, husene til Antalya såvidt synlig.

Vi er så tidlig oppe at kaféen ikke er åpen ennå, men en fyr som jobber der slipper oss inn og spanderer te på de to første besøkende på toppen denne dagen. Etterpå hører vi maskineriet begynner å surre og de første reisende med kabelbanen dukker opp. Der det før var stille og rolig på toppen i solskinnet, har det nå blitt langt mer lyd. Vi setter oss ut og bestiller frokost (omelett på meg). Og hver vår øl (den dyreste på turen så langt). På det høyeste punktet jeg vil komme til på min vandring er det helt greit. Nedenfor oss speiler solen seg i Middelhavet.

Solen speiler seg i Middelhavet.

Paragliding er populært fra toppen og blant de vanlige turistene dukker det opp luftige eventyrere med tunge sekker og bager. Fra de bratte fjellsidene kaster de seg ut fra fjellet og glir ned på luftveiene. På toppen står det også en strikk-katapult, slik at en kan bli slengt enda lengre oppi luften, i tilfelle utsikten ikke er god nok til å interessen oppe.

Melike på toppen av Olympos. Nedenfor kan en se stien som snor seg opp mot toppen.

Så ser vi på klokka og bestemmer oss for å ta fatt på nedstigningen igjen. Følger stien ned igjen der den snor seg ned mellom steinene. Blå himmel over oss og når vi litt senere ser opp mot toppen igjen har en liten sky begynt å forme seg ut av intet. Fascinerende. Den grå steinmassen danner en klar kontrast mot den blå bakgrunnen.

Paraglider på vei ned fra toppen.

Langt nede kan vi skimte teltene våre. Rundt dem er det nå en stor flokk med geiter. En gjeter driver dem videre med hjelp av noen hunder. Når vi nærmer oss får de ferten av oss og begynner å ule, vi får likevel gå til teltene våre i fred.

På toppen av Tahtalı Dağı, 2365moh.

Teltet mitt var vått av kondens om morgenen, men er nå tørt. Vi pakker sammen og gjør oss klare for å forlate Olympos. Melike, som først ikke hadde sett for seg at hun ville gå opp til toppen, er såre fornøyd med turen opp. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg er fornøyd jeg med.

Nedstigning fra fjellet, teltene våre såvidt synlige blant en geiteflokk lengre nede.

<- Erenkolu GediğiYayla Kuzdere ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar