søndag 29. november 2015

Kjentmannsmerket: Bli Polfarer Du Også! Ved Grunnmuren Til 'Polen'

Sov meg over opprinnelig plan som trengte litt mer tilgjengelig tid til å kunne gjennomføres, så det ble en sporadisk tur ut i Nordmarka fra Sognsvann istedet. Om morgenen kunne jeg høre regn på vinduene, men når jeg kom meg avgårde var de grå skyene på retrett. I sør var det lys og siden jeg hadde tenkt meg i retning av Rishøgda tenkte jeg at å besøke Vettakollen ville være en bra rute på veien dit. Ett godt valg, ikke det at jeg ikke har vært på Vettakollen før (skal man ha utsikt i Oslo, så er dette virkelig blant de beste stedene for det), men lyset under skyene gjorde ekstra ut av utsikten idag.

Grunnen til at Rishøgda ligger på ruten min, det eneste planlagte elementet igrunn, er at det er en kjentmannspost der. Når Fridtjof Nansen var på sin ekspedisjon over Polhavet var det noen friluftsinteresserte gutter som bygget en hytte her som de kalte for 'Polen' for å hedre Nansen. Hytta ble innviet julaften 1895 og nå er det ikke akkurat så mye igjen av den.

Det er ingen polferd å gå videre til Skjennungsstua, selv om det er vått og til tider isete på stien dit. Etter at skyene tok avskjed har befolkningen i Oslo kommet seg ut, inne i varmen på Skjennungsstua er det en god del besøkende.

Jeg har sikkert nevnt det før, men den fineste skogsbilvei-traséen i Marka er og blir veien mellom Skjennungen og Ullevålseter. Herfra kan man skue innover Nordmarka og sørover mot byen. Over Maridalen ligger det et eget lys. To mer kjente polfarere enn meg med krølltopper er på tur i marka og, jeg passerer dem på veien ned mot Ullevålseter, det passet jo bra siden jeg har vært på 'Polen'.

Tar stien om Lynhytta ned mot Sognsvann og krysser over for å gå der skisporene tar en gjennom skogen siste strekket ned, unngår skogsbilveien ned.

Bånntjern.

Et tynt lag med is har lagt seg under overflaten på Bånntjern.

Utsikt fra Vettakollen.

Trebøyle? Naturlig triumfbue? Snublefelle?

Bli polfarer du også! Ved grunnmuren til 'Polen'.

Lys over Maridalen, fra Skjennungsåsen.

Skogen renner over av vann, mellom Ullevålseter og Lynhytta.

Ishinne.

I myren ved Store Åklungen.

Et tynt lag med is oppå samme myr.

lørdag 14. november 2015

Kjentmannsmerket: NSBs Tidligere Granittbrudd I Styggdalen og Midtvegssteinen (Hvilested)

Det har definitivt blitt kjøligere, godt ute i november og tanker om at vinteren står for dør. Ihvertfall første møte med den, det første gjestespillet. Før den forsvinner igjen for en liten stund. En lager litt tåke i ekstrem miniatyr når man går. Går fra Grua og i realiteten går rett ved siden av der toget også går. På en sti som leder en mot Styggdalen. Går når skyene har begynt å løse seg opp, gjennom Nittedal kjørte toget i ett tykt skylag. Nå puster trærne lettere.

Sti ved Styggdalen.

Skjult i skogen ligger det en gammel skinnegang, som forsvinner opp i åsen, svillene dekket av mose, trær stikkende opp mellom skinnene. Opp til der NSB tok ut granitt for å bygge infrastruktur, for banen jeg akkurat har kjørt med, Gjøvikbanen. I omlag ti år holdt de på, fra rundt 1895 til 1905. Blokker på blokker med Gruagranitt, som den heter, og firte dem ned den 300 meter lange skinnegangen. Lengre nede passerte jeg et hus bygget av sviller, inni var det en jernkasse, en gang i tiden inneholdt den kassen dynamitten.

Romeriksåsene venter ovenfor. Returnerer ikke til Grua, en sti forsvinner videre inn i skogen fra granittbrudet. En anelse utydelig, jeg følger den, men vet at jeg skal følge ovenfor der granittblokkene gjør nytten for seg. Hvis jeg har gått rett vil jeg komme til noen hus ikke så langt unna Bjørgeseter, fra der går det en sti opp i åsene.

Skinnegangen som leder opp til granittbruddet i Styggdalen.

Jeg finner stien, men dette må ha vært en gammel kjerrevei eller noe i eldre tider. Lengre oppe skinner det hvitt mellom trærne, en myr har fått en kappe av frost. Skogsveien som går langs Korsvatnet har og fått et lag med rimfrost. Og der veien deler vannet, ligger det et tynt lag med is.

Det har ikke vært en sjel å se i skogen så langt, ikke før jeg er nesten oppe ved Snellingen. En eldre mann pakker ut fra Nedre Snellingen, som han har leid en god stund. Han har anene sine fra bygda og husker godt turene opp i området med faren sin. Det er alltid interessant å høre historier fra kjentfolk. Vi står og snakker i en skog, som ikke var en skog når han var ung. Fra den tid det var et lite samfunn omtrent som holdt til her.

NSBs tidligere granittbrudd i Styggdalen.

Ved Snellingen er det igjen folk, andre kjentmannspost-jegere. De har kommet fra posten jeg går mot nå, skal spise lunsj i solveggen på DNT sin hytte. Jeg går til hvilesteinen og tar min pause der, eller Midtvegssteinen som den kalles. Her satt dem og hvilte seg mens de bar kornsekken bort til møllen ved Snellingen når hesten var på beite. Steinen lå vel midtveis og passende til for en hvil. Som for meg idag. Jeg bærer derimot ikke på noen kornsekk. Bare en enkel, men nymotens, tursekk som inneholder termos med te og lunsj.

Skyer over marka.

Det blir noen siste metere på sti fra Snellingen og så blir det skogsbilvei resten. På Sølvtjernet ligger det et tynt lag med is over hele vannet. Solen forsvinner ned bak Nordmarka. Det mørkner sakte på vei ned. Harestua er endemålet for denne gang. Igjen sitter jeg i en vogn som triller over granittblokkene fra Grua.

Rimfrost på myr nedenfor Korsvatnet.

Iskrystaller på skogsbilvei.

Korsvatnet.

Solen skinner på et tynt lag med is på Korsvatnet.

Midtvegssteinen (hvilested).

Sølvtjernet med et tynt lag med is.

Frostvei.

lørdag 7. november 2015

Kjentmannsmerket: Hengebroen Over Fyllingselven og Lukasvika I Hakkloa Ved Atthaldsdammen

Den lykiske veien er tilbakelagt og jeg er tilbake i gamlelandet, men vandringene fortsetter videre. Lenge siden jeg har vært på kjentmannspostjakt og med det som påskudd ligger Nordmarka igjen foran meg, jeg vet, jeg har vært her før. Mange ganger, og vil returnere hit igjen utallige ganger. Det er som mitt andre hjem, jeg finner sikkert fram i marka fortere enn jeg finner fram til ting jeg har lagt på såkalte 'smarte plasser' hjemme.

Høst-vannspeil.

Tåke-solglimt.

Dagens tur starter fra Hammeren, som den har startet fra så mange ganger før. Landskapet ligger synlig under ett lag av skyer, et tåkelag som befinner seg litt over bakken, men ikke høyt oppe som vanlig. Det er fuktig i marka, og likevel har det ikke vært mye regn i det siste. Det renner bekker på tvers av stien og langsmed stien. Opp mot Fagervann er det høyt nok til at jeg kommer opp i tåkehavet, selv om solen gjør utfall mot å trenge gjennom skyene.

Fagervann.

Eventyrskog.

Når jeg kommer til Fagervann er vannet dekket av tåke, odder og trær er bare konturer i landskapet, men solen presser på. Når jeg har kommet til den andre siden av vannet, er det en klar blå himmel over meg.

Balansegang.

Jeg går over Kamphaug og over skogsbilveien mot Kikut. På stien mot Bjørnholt. Og tar stien som følger kraftlednings-traseen der skisporet går om vinteren i retning Kikut. Det er vått, ekstremt vått. Skoene blir våte. Jeg lurer på hvor all vannet kommer fra, det skal liksom ha vært den tørreste oktober på lang tid.

Høst, sol og farger.

Hengebroen over Fyllingselven (en av fire i Marka).

Det kraftledningen leder meg mot, er en hengebro jeg ikke har hørt om. Hengebroen i Bjørnsjøhelvete er jo egentlig kjent, men likefullt litt ukjent og hemmelig for de fleste. Og hengebroer er gøy, fascinerende på sitt vis. Hengebroen over Fyllingselven er dog ikke den som gir ett stort sug i magen, det er ikke mange metrene ned til vannet. Den vaier likefullt fint når man går over den.

Bjørnsjøen.

Lukasvika i Hakkloa ved Atthaldsdammen.

Det ble ikke Deledalen på meg, istedet velger jeg å gå til Hakkloa. Å gå til Lukasvika. Det er få steder i marka det er satt opp rekkverk, spesielt rekkverk av metall, men på stien til Hakkloa dam finner man dette. Ved Lukasvika er det en atthaldsdam, for å regulere vannføringen. Jeg har kunne sett over mot dammen før, men har aldri sett den. Den er godt skjult, og begynner å bli overgrodd.

Smalstrømmen.

Jeg velger å gå rett gjennom skogen istedet for stien tilbake. Det mørkner og skogen inntar en dystrere form. Stillhet.

Hodeskalle i skogen.

Hjemover går jeg mellom Rådalshøda og Myrtjernhøgda, igjen der skisporet går. Mørket har kommet for godt og det er bare meg og lyset fra hodelykten som beveger seg. Alt annet er usett, men hørt. Kvister som brekker. Stillhet. Følelsen av at noe iakttar en. Skogsbilveien ned igjen, til Hammeren. Buss hjem.

Kutangen. Mørket har senket seg.

søndag 1. november 2015

Landskap i tåke: Hattefjell og Finndalen

Tåken ligger tungt utenfor vinduene, men likevel må en ut. Å vandre, selv om en ikke kan se. Jeg er på besøk i Seljord, så jeg legger turen opp mot stødige Hattefjell og forsvinner inn i skyene. Før skyene omslynger meg for godt kan jeg fra stien se skyene som river gjennom trærne og fjellsidene. Så dempes lydene, ting blir også dempet i tåken, som landskapet dukker de først fram igjen når det sakte kommer til syne igjen.

Oppe på Hattefjell er alt grått, jeg kan bare se lydene nedenfra. Noen har hengt opp bønneflagg på toppen, de henger der våte av dugg, små perler stille i den fraværende vinden. Intet å se. Grått.

Av ren tilfeldighet velger jeg å gå videre til Hattfjelltjørn. Det er helt stille, ikke noe vind. Skodden ligger tett. Jeg kan ikke skille vannet fra skyene, de glir i ett, glir sammen. Man kunne like gjerne ha gått ut i et tåkehav, som i vann. Når jeg nærmet meg vannet så det ut som kanten på en klippe. Vingeslagene fra en orrfugl bryter stillheten, jeg kan ikke se den, den er som et sagavesen.

Neste dag ligger det fortsatt et tykt lag med skyer over Seljord og vannet til Ørmen. Jeg og min far kjører opp i Kivledalen, ved Heimkleiv kommer vi over skyene og solen skinner. Inne i skogen beveger vi oss blant trærne som er kledd i høstens farger, flere lag med tre-klær ligger langs bakken. Vi går mot Høna, ved inngangen til Finndalen, det er en nydelig sti opp. Høyere oppe kan vi se skyhavet som strekker seg så langt vi kan se i horisonten, Bjørgefjellet stiger bratt opp av skyene.

Oppe ved Høna blåser det friskt. Over Seljordsvannet gjør skyene et forsøk på å flykte, men blir raskt blåst ned på plass igjen. Vi er ovenfor tåken, her oppe kan vi se solen, selv om det er sløret på himmelhvelvingen. Titter inn i mystiske Finndalen, dalen har også kledd seg i årstidens farger, uberørt av skodden lengre nede.

Landskap i tåke...