lørdag 17. desember 2016

Kjentmannsmerket: Gamle Steinsvollen. Drap, Eventyr Og Dikterstue?

Desember har falt ned med sitt mørke, sitt julestress, jeg må ut.....vekk. Ut i skogen, der roen rår. Noe lysere vil det ikke være der, men det vil være stillere, mindre stress. Ikke noe kjøpepress. Muligens bare meg.

Øvre Johnsrud.

Jeg dro til Lommedalen, tok fatt på den Gamle Bergenske Kongeveien. Ble litt skuffet i starten. Over Steinshøgda til Bærums Verk hadde det vært så fint. Hvit, knitrende og sprø rim på trærne. Steinstjernet lå der melankolsk med is på vannet og is på trærne bak. Lett tåke. Som også lå over kongeveien, men den samme rimen lå ikke like skjørt og vakkert over trærne der.

Rimete gammel Kongevei.

Selv om det var rim. Rim og is som fjernet fargene, dannet en verden i sort og hvitt. Som dannet lyd under føttene, det knitrer når jeg går. Gjennom trærne blåser vinden. Det er likevel ett fravær her, ett fravær av snø. Julen nærmer seg, blir ikke helt det samme uten snø.

Gamle Steinsvollen. Drap, eventyr og dikterstue?

Etter Almsbrua er det lyden av to føtter og fire poter som slipper vekk fra grusveien. Har fått en følgesvenn, en hund, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg så så tiltaksløs ut, sa en bilist i det han kjørte forbi meg, lurte på om jeg skulle gjøre noe med hunden som sniffet i vei foran bilen og ville slippe han forbi. Ikke min hund, svarte jeg, kan ikke røre den heller, allergisk.

Hunden fulgte meg til Gamle Steinsvollen, etter det ble den borte. Lurer på hva jeg hadde gjort om den hadde fulgt etter meg hele turen?

Kjaglidalen, fra Kjaglia.

Steinsvollen var en gang en av de to setrene til Stein Gård på Ringerike. Det opprinnelige gamle størhuset og låven ligger der fortsatt, men er flyttet til østsiden av kongeveien. Gamlesetra som jeg skulle besøke lå på vestsiden, eller restene av den. Der skulle det ha fantes spøkelser. Ingen ville bo der en stund. Tilbake i 1804 var setra gjenstand for et dobbeltdrap. Det ulte litt ekstra fra vinden idet jeg stemplet i heftet.

En verden i svart og hvitt, fra Kjaglidalen.

Jeg bega meg ned i Kjaglidalen. Gradvis nedover. Verden hadde ikke blitt noe mindre svart og hvitt, snarere motsatt. Rim ble til hard tettpakket snø og is. Elven nærmet seg mer og mer, både vann og lyd. Jeg måtte komme meg over elven. Der nede lå det bare opprevet is over den, ellers fløt vannet fritt uten tak. Også ved Kjaglia, der blåstien krysser elven, ikke verdt å prøve seg. Selve bygningene på gården sto stille og bivånte det hele. Måtte gå et stykke ned før en bro fant det for godt å vise sitt åsyn.

En ensom koie i skauen.

Så kunne jeg bevege meg oppover igjen. På andre siden. Oppover. Trærne forsvant gradvis inn i tåken, linjer og konturer ble vage, fortsatt en verden uten farger. Jeg spiser lunsj utenfor en låst og stille Mustadkroken. Mer snø her, nærmere Sollihøgda. Harde spor på Toresplassrunden, spor av ski. Det lir mot kveld, som nå fortsatt kommer tidlig. Det blir enda gråere, enda dusere. Følger skisporet forbi Toresplassen. Grunnen harvet opp av skogsmaskiner. Sporene frosset, store dype spor. Trær forsvinner trollsk i skodden, i gråheten.

Rim, sopp og isspindelvev.

Hvor er alle andre?

På shopping? De siste julegavene?

Skoddetre.

Går til Kleivstua. De første fargene kommer i lysløypa ved Kleivstua. Når mørket har kommet. Lilla. Blå. Oransj. Lysende tåke. Fortsatt stille. Ingen i skisporene, ikke ideelle forhold heller.

Trær i skodden.

På brodder ned Klevahjelet. Pigger opp isen. Står fjellstøtt. Gode brodder. Kommer akkurat ned til bussen tilbake til Oslo. Havner midt i julestria. Overgang. Vil tilbake.

Billys i mørket på veien mot Kleivstua.






Fra lysløypa ved Kleivstua.

søndag 27. november 2016

Kjentmannsmerket: Ekeberg Basis A, Post 60m V For Granittsøtten

På en dag der det ikke skjedde så mye, hvor ingen planer var lagt, hvor et avslappende, men dog noe kjedelig sinnelag seig inn. På en dag hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, sånne dager som bare oppstår innimellom. Til slutt brøt jeg stillheten og lediggangen og kom meg ut. Jeg dro ikke langt. Hadde aldri vært i Ekebergparken før, selv etter all viraken og skriveriene rundt statuene som Christian Ringnes satte opp førte til. Jeg dro ikke dit for parken sin skyld opprinnelig, rett ovenfor ligger det en kjentmannspost. En veldig sentrumsnær en.

Ekeberg basis A.

Når jeg nå vandrer mellom trærne her, alle skulpturene og folk som er ute omtrent i samme ærend som meg, lurer jeg fortsatt på hva all viraken var om. En ting er skulpturene, som jeg finner det ganske så artig å vandre blant. En annen ting er protestene rundt det å ødelegge denne lille grønne lommen. Jeg vet ikke helt jeg. Det føles ikke veldig ødelagt her. På den andre siden, vi er bortskjemt med grønne lommer her, den finnes rett utenfor stuedøren vår. Og sånn bør det forebli, men at en liten del av dem alle får noen skulpturer og flere stier føles ikke som noe stort innhogg i dem.


Ute på Ekebergsletta står det en granittstøtte, litt for seg selv. Denne granittstøtten er derimot ikke en del av skulpturparken, ei heller er den en skulptur. Den er satt opp der for å markere en nøyaktig målt grunnlinje. Dette ble brukt til å bestemme jordens form og størrelse, veldig kort forklart. En basis er en nøyaktig avstandsmålt linje, som danner grunnlag for målestokken i en triangulering. Når Norge ble kartlagt og oppmålt, ble de første av disse linjene anlagt på islagt vann, dette var på 1800-tallet. Fra 1850 ble disse anlagt i flatt lende på land. Totalt var det 17 basiser som var brukt ved trianguleringen av Norge, hvorav den siste ble målt i 1937. Det er to basiser som er bevart idag, den ene ved Rinnleiret i Verdal og denne her i Ekeberg.


Med posten stemplet kunne jeg gå og se på solnedgangen, gjort dramatisk under åsynet av en engel hvis anatomi er gjort åpenbart for alle. På en dag hvor hva som skjedde var åpen, var det greit å stå og se de siste røde strålene på himmelen. Hvor skulpturene skjulte seg under en mer og mer lilla himmel. En fin tur rett ved kjernen av Oslo.









lørdag 26. november 2016

Østre Fyllingen en novemberdag


På løpetur fra Sørkedalen til Hammeren forbi Kikut. Vakkert når solen gikk ned bak åsene ovenfor Østre Fyllingen.

torsdag 27. oktober 2016

(GR1 Sendero Histórico) Dag 49: Orriols - Sant Marti de Empuries

Lengde: 25.0km (1429.4km), tid brukt: 7:50.
Veimerking: God, med ett stygt unntak.
Vær: Flott.


Av alle vandringene mine, så er dette den mest spesielle siste dags morgen av dem alle. Når man har gått så langt, så er det enda rarere å vite at man har gjort det. Jeg spiser en god frokost, og gjør meg klar til å ta taxi tilbake til Orriols. Med en signifikant forskjell. Siden ruten vil ta meg tilbake til Camallera kan jeg la sekken bli værende igjen og vertinnen er glad for å kunne hjelpe til. Noe som betyr at jeg kan gå de første syv kilometerne med lett sekk. Føttene mine bør juble av den grunn. Slutten på denne vandringen passer ellers bra til navnet på ruten, når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries vil alle opplevelsene mine underveis ha gått over i historien. De vil dvele rundt alle de forlatte landsbyene og fordums tårn, borger og broer som tidløse tråder vandrere etterlater seg.

Rødrosa himmel over Pyreneene i nord om morgenen i Camallera.

Lettere på ryggen er jeg tilbake i Orriols. Ruten går ut av landsbyen under en liten undergang, det er merker av en Camino her og. Nok en ukjent en, det går Caminoer over alt i Spania, nesten som om at enhver anstendig landsby her skal ha en av dem gående gjennom seg. Ruten fortsetter videre i et landslig landskap, som også her blir brutt av en motorvei, men denne gangen kan man gå under den. En mindre vei krysses så, hvor skiltingen sier at GR1 følger veien sørover, men jeg aner ugler i mosen og etter å ha sett i guideboken følger jeg i stedet grusveien vestover. At det viser seg å være korrekt blir jeg likevel overrasket over. Til Camallera er ruten lignende som gårsdagen, men er nå mer lettere og lysere til sinns. Landsbyen er større enn det jeg først trodde.

Ruten ut fra Orriols.

Etter å ha hentet sekken min og tatt en pause med noe å drikke, samt litt enkel mat, legger jeg ut på den siste strekningen på turen med alt av oppakning på ryggen igjen. Jeg synes det er rart hvor forskjellig landskapet fortoner seg her i henhold til hva det gjorde på gårsdagens vandring fra Banyoles. Det har ikke endret seg på noen spektakulær måte, utsikten byr ikke på noen nye overraskelser. Fortsatt et skog- og slette-landskap. Bare hyggeligere muligens. Den knøttlille grenden med navn Pins er knapt merkbar når man går gjennom den.

En gjeter med sin saueflokk utenfor Camallera, klokketårnet til kirken i landsbyen i bakgrunnen.

I lavlandet blir selv små åser høye og fra en åsrygg danner horisontene en spesiell utsikt. I nord kan jeg nå se Pyreneene igjen, gradvis synkende nedover. I øst, ligger havet, Middelhavet. Målet er i sikte, et eller annet sted der ved breddene til havet ligger Sant Martí d'Empúries. Jeg er oppspent på den korte vandringen over den lille åsryggen, før ruten kryper videre mot ett kort innslag av kjente feiltak på ruten.

Jeg går feil, ser ikke at veimerkingen angir en mer unnselig sti som forlater skogsveien, mulig det egentlig heller ikke er noe veimerke som gjør det. Det er ikke noe ukjent fenomen på GR1. Resultatet er uansett likt som før. Kart, rutebeskrivelse og det jeg ser stemmer ikke overens. Skogsveien danner ett kryss, og det er ikke noe som angir hvilken utvei jeg skal gå. Frem og tilbake er like langt, flere ganger. Jeg får hjelp i baren til en skytebane i enden av den ene utveien. Den stillheten som er, brytes av smellene på vei tilbake til GR1.

Kirken i Camallera, legg merke til tegningen av en kirke utenfor dørene til kirken.

Siste dagen på en langtur er alltid litt av et paradoks, spesielt på en av denne lengden, på den ene siden er man glad for å være ferdig. På den andre siden, så ønsker man egentlig å fortsette å gå, å fortsette eventyret, ikke komme ut av rytmen og livet man har vendt seg til. Ønsket om å se hva som venter en rundt neste sving. Oppdage det nære ukjente. En ting som ikke er ukjent derimot, er at jeg nærmer meg slutten. Selv åsene flater ut etter hvert. Vegetasjonen skifter gradvis til å ligne på det vi forbinder med landskapet rundt Middelhavet. Lukten av det endres også. Gårsdagen kan i så måte sies å være i ingenmannslandet mellom høylandet og lavlandet. Pyreneene blir mer og mer synlige der horisonten flater ut nord for meg.

På ruten på den siste dagen, her på feil vei.

Viladamat er det siste stedet jeg kommer til før jeg vil være i Sant Martí d'Empúries. Det er ingen andre landsbyer, grender eller småbyer å gå gjennom før jeg står ved bølgene. Det er relativt stille, i motsetning til veien som farer hurtig forbi utenfor. Jeg bestiller en bocadillo i en bar, men må belage meg på å vente litt, brødet var ikke klart. En stor cerveza con limon føler jeg at jeg kan påkoste meg nå. Fire kilometer igjen, adskillig flere bak meg. Faren min, Jan, er nå allerede framme, men han har sluppet å gå omtrent over hele Spania for å komme dit.

Havet til slutt. Fra toppen av en liten åsrygg kunne jeg for første gang skue det blå vannet til Middelhavet.

Flatt er ordet på det siste landskapet jeg går gjennom, men det er ikke kjedelig flatt. Jeg vandrer forbi store sletter med hvite blomster, med fjellene der GR11, HRP og GR10 også går inn i sine siste spor i bakgrunnen. En liten slange snor seg over ruten. I dag har ikke føttene plaget meg, heldigvis, men så har jeg jo og sluppet å bære å sekken så veldig lenge på min siste dag. Litt lengselsfullt ser jeg likevel tilbake, når jeg går inn på veien ned mot Rose-bukten.

Malte fliser på en vegg i Viladamat.

Her virker trærne og vegetasjonen nesten fremmede når jeg ankommer, så forskjellig som de er fra de landskapet jeg har passert gjennom. Fra kalksteins-fjellene i Picos de Europa til de blå bølgetoppene til Middelhavet. En annen verden. Jeg er framme ved veis ende. Foran meg ligger havet og det er ikke lenger noen vei videre. Lydet av bølgene slår mot stranden. 49 dager tok det meg å gå GR1. Det har vært 49 dager med slit, smerter, glede, kjedsomhet, følelser, store opplevelser, forlatte opplevelser, spøkelser, små opplevelser, irritasjon, stolthet, glede. Det har vært et eventyr, men nå er det over. Og et annet begynner.

På de flate slettene langs kysten av Spania. Store sletter med hvite blomster og Pyreneene i bakgrunnen.

Det er likevel noe rart å gå så lenge, uten å møte veldig mange andre, for så at den første man møter når man er framme er sin egen far. På den andre siden, merkverdig naturlig. Jan sto nede på stranden, mens han ventet på meg, når jeg tok mine siste skritt bort til kanten av Middelhavet.

I Sant Martí d'Empúries.

Jeg har ikke gått i nesten to måneder og over 1400 kilometer til Middelhavet og en strand, for så ikke å bade. Det får bli det siste jeg gjør på GR1, å svømme i havet der ruten ender på sin ferd gjennom det nordlige Spania til den lille landsbyen og ruinene, Sant Martí d'Empúries. Etterpå kaster jeg buksen som så trofast har blitt brukt på alle mine lange vandringer, nå har den gjort jobben sin, er slitt ut. Det hadde kanskje vært mer passende å gjøre som det blir gjort ved Finisterre etter endt Camino, å brenne buksen opp i et symbolsk bål, men jeg tror ikke det blir like godt mottatt her (det gjør det ikke helt der heller). Buksen blir borte uten større seremonier.

Etterpå tar vi en runde i den lille landsbyen og ser på ruinene. Så setter vi oss ned og en tar en drink, for deretter å forlate GR1 og kjøre til Cadaques. Nå har jeg noen rolige dager i Spania sammen med faren min foran meg, men det er en annen historie enn Sendero Histórico.

En sliten vandrer framme ved målet i Sant Martí d'Empúries og Middelhavet, 49 dager etter å ha satt ut ifra Purto de Tarna. Et eventyr er over...et annet begynner.

<- Orriols

onsdag 26. oktober 2016

(GR1 Sendero Histórico) Dag 48: Besalú - Orriols

Lengde: 37.5km (1404.4km), tid brukt: 9:51.
Veimerking: Totalt sett dårlig.
Vær: Fint, med lette slør av skyer.


Det er litt rart å stå opp og vite at en bare har en overnatting igjen før en er framme. Til kysten er det fortfarende litt over 6 mil, men jeg er likevel bestemt på å gjøre en innsats på vonde føtter for å klare det på to dager. Årsaken til at jeg har presset meg litt mer mot slutten av turen er at min far hadde bestemt seg for å reise ned og møte meg når jeg er framme i Sant Martí d'Empúries, noe jeg ser veldig fram til. Hvor jeg vil gå til er dog et spørsmålstegn. Banyoles er for kort, til Camallera i overkant langt, ikke et sted tilgjengelig i mellom. Og jeg sliter fortsatt med å sette opp teltet mitt for nære folk og. Mine planer om å telte mest mulig langs ruten har blitt en litt pinlig affære.

Besalú, om morgenen på nest siste dag.

Det fine med å starte tidlig er at jeg får Besalú for meg selv, både gatene og broen. Når turistene sover går det en enslig vandrer med en ryggsekk på gjennom de trange gatene, mens lyset på himmelen blir klarere og klarere. Det er en majestetisk start på turen å gå over broen, med Middelalderens bygninger i ryggen. For så å gå feil, da merkingen virker like gammel og ikke har tålt tidens tann. Den dårlige veimerkingen skal forfølge meg på denne dagen og.

En gård som forbipasseres mellom Besalú og Serinyà.

Behagelig nok kan det sies om de første minuttene en går ut ifra Besalú, hvis en ikke tok feil vei som jeg gjorde og fulgte GR2 i stedet. Forvirret blir man i hvert fall når man ved et kryss ser de røde og hvite stripene ved siden av de to andre mulighetene man kan velge mellom ved krysset. Ikke uventet tar jeg det gale valget, igjen, og følger trofast merkene til ingenting leder videre fra en gård med sinte hunder, heldigvis i løpestrenger. Etter å ha snudd viskes sporene til ruten ut nede ved veien, som jeg følger til jeg kommer til en enda mer traffikert vei. Jeg så for meg at jeg måtte følge den veien rundt omrent til Serinyà, men med tanke på hvor stor trafikk det er på veien, er det en veldig dårlig idé. Igjen, hva nå?

En liten akvedukt av et slag som ruten passerer under på vei ut av Serinyà.

Nå går jeg tilbake igjen og gjør en sertifisert gjetning på hvor ruten går. Og treffer heldigvis rett. Ikke mye kan sies om ruten fram til Serinyà, det er mer spenning fortonet med å finne fram enn det en ser ved siden av det en prøver å finne fram til. Det er en spenning jeg kan være meg foruten. Serinyà har noen bygninger med nevneverdig arkitektur, ellers lite. Utenfor derimot passerer jeg forbi et område som skal huse noen prehistoriske huler.

Ruiner rett utenfor Banyoles, Patro de Banyoles står det under statuen.

Ruten videre til Banyoles er om mulig enda mer pregløs. Flate jorder, langs traffikerte eller støvete veier. Men fra noen ruiner før nedfarten til byen er det en fin utsikt over Estany de Banyoles. I turist-byen har jeg ikke lyst til å være lenge, men kaster likevel bort for mye tid på å sjekke opp hvor jeg kan finne et sted for å overnatte senere. Får hjelp i det lokale turistkontoret, men ender opp med å ordne det selv. Markedsdag i byen, så det er fullt av folk i sentrum. Før jeg går, spiser jeg lunsj på en kafé på samme plass som markedet holdes. Det er bursdagen til hun som jobber i kaféen, så da blir det litt ekstra snacks på meg.

Estany de Banyoles i høstlige farger, vannet ble brukt til ro-konkurransene under OL i Barcelona.

Ruten ut av Banyoles tar en svingete kurs gjennom byen, forbi et kort besøk i Santa Maria Turers kirken (14-hundre tallet) og St Stephen klosteret. Som er stengt, men jeg føler at jeg har hatt min andel av klostere nå, så jeg blir ikke veldig skuffet av det. Forstadene passeres, så er jeg ute, som føles godt. Banyoles ble for travel for min smak. Å finne veien ut gikk derimot merkvedig uproblematisk, noe jeg ikke hadde ventet meg. Forhåpentligvis er de to milene til Orriols som ligger foran meg mer stille og rolige. Man trenger ikke å gå ned til Banyoles egentlig hvis man ikke vil, ved Melianta går ikke ruten langt unna der GR1 går ned til Banyoles. Melianta byr på en påminnelse om Banyoles, er nærmest for en søvnig forstad å regne, men nå venter skogene meg.

Glassmalerier i Santa Maria Turers kirken.

Etappen til Orriols er ingen stor etappe på GR1, men bedre enn den forrige etappen fra Besalú. Etter landskapet tidligere på ruten er dette noe av en nedtur. Verst er det at føttene mine nå gjør vondt hele tiden. Skarpe stikk i sidene. Kombinert med det noe kjedelige vandringen gjør det denne dagen til en liten minnesverdig opplevelse. Veimerkingen er til tider og lite å stole på. En trio av skuffelser med andre ord. Hva som har forårsaket at jeg har vondt i beina har jeg ikke kommet til bunns i. Jeg har gått langt og noen ganger lengre enn ønsket, men det er ikke nok til at jeg opplever disse smertene. Heller mer mot at jeg ikke har vært flink nok til å holde skoene mine vedlike og at de har stivnet litt for mye her nede. For mye press mot sidene av føttene.

Litt mer utsikt enn vanlig på denne etappen, mellom Banyoles og Orriols.

Turen går dessverre på mer asfalt enn det jeg hadde blitt forespeilet. Innimellom lukter det fjøs av en annen verden. Jeg kunne nok ha unngått mye av dette, ved ikke å ha lagt ut på en etappe på over 3 mil. Dagen har likevel ikke vært helt uten lyspunkter. Deler av ruten gjennom skogen etter Centenys var beroligende for sansene. Innimellom, komponerte behagende skogs- og ås-landskap. Mot slutten er det ett flott lys. Ruten krysser en traffikert motorvei, med trailere brølende forbi. En vond passering, løpende over, for en med vonde bein. Orriols er ikke store stedet, likefull er det trange porter man må gjennom for å komme inn i landsbyen. Det er en fin kirke her, San Ginés, og et gammelt slott, nå konvertert til et fasjonabelt hotell, L’Odissea de l’Empordà. Stengt for øyeblikket. Jeg skal uansett ikke overnatte her. Utenfor kirken setter jeg meg ned og slapper av, lar de verkende føttene få hvile.

Sopp langs ruten.

7km videre på ruten ligger Camallera, der har jeg fått ordnet med et rom på Pension L’Avi Pep. Jeg har ikke tenkt å gå dit, nå. De sa jeg bare kunne ringe å si ifra, så ville de ordne taxi for meg. Etter en kort stund, ruller den så vidt inn mellom de trange portene til Orriols. I Pension L’Avi Pep møtes jeg av en vennlig og gjestmild vertinne, jeg føler meg velkommen. Om ettermiddagen og kvelden gjør jeg ikke stort annet enn å slapp av i den tilhørende baren og restauranten. Fotball på tv’n (Real Madrid), burger, øl. Bare å slappe av føles bra. Det er en noe merkelig stemning i sinnet mitt nå. I morgen er jeg ferdig, det har vært en lang vandring og nå er det altså bare en dag igjen. Jeg var usikker på om jeg ville holde ut hele veien.

Ruten, som går på en skogsbilvei, snor seg på sin vei over lavlandet, på vei til Orriols.

Litt trist at den nest siste dagen på vandringen ble den verste. Dette har vært en veldig kjedelig tur, med føttene skrikende hele tiden og en tur hvor deler av ruten er så dårlig merket at en konstant går og lurer på om en er på rett vei. Uansett, jeg er glad, Middelhavet venter.

I Orriols, San Ginés kirken.

<- BesalúSant Martí d'Empúries ->

tirsdag 25. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 47: Oix - Besalú

Lengde: 24.4km (1366.9km), tid brukt: 6:55.
Veimerking: Veldig god fram til Tortellà, ekstremt dårlig etterpå.
Vær: Overskyet, noe regn, så litt lettere etterhvert.


Klokken tikker og går mot slutten av turen, nå er det ikke mange mil igjen til bølgene til Middelhavet møter meg. Idag sto det ikke den lengste vandringen foran meg, da jeg var adamant på at jeg ville få med meg Middelalderen i form av Besalú på veien, og ikke bare som en stopover underveis. Jeg ville ha kvelden og natten på stedet. Årsaken var at Besalú konkurrerer med Sos del Rey Católico om tittelen den best bevarte byen fra Middelalderen på GR1. Jeg bryr meg ikke så om hvilke av de to som er den best bevarte, men når jeg leser det sier det meg mye om hva jeg kan vente meg når jeg kommer til byen, jeg gleder meg mye. Underveis tok ruten meg på en berg- og dalbane av følelser, hvor høydepunktene kom i starten, og bunnen ble nådd senere.

De kjegleformede fjellene i L'Alta Garrotxa.

Morgenen starter som kvelden sluttet igår, med regn utenfor dørene til overnattingsstedet. Frokosten bringer med seg rikelig med mat. Japaneren vil reise med taxi til Olot og så videre derfra til Camporodon, minner fra GR11 (ruten står på listen min). Noen vil kalle været jeg begir meg ut i for depressivt, de kan ha rett i det, men denne typen vær appellerer en god del til den melankolske romantikeren i meg. Jeg kan nå klarere se de koniske fjellene rundt meg, med drivende lavtliggende skyer rundt seg. Mindre regn når jeg er på vei, men skyene og idéen om regn henger igjen.

Oix sett fra åsene ovenfor.

Det er likevel regn i luften når jeg forlater veien ut ifra Oix, forbi der stien går til Pont Romá d’Oix, som jeg for et kort øyeblikk vurderer å besøke igjen. De kjegleformede toppene bak meg, grået ut bak et slør av skyer og regn. I dag skal jeg si farvel til fjellene og begi meg ned mot de lavere slettene rundt kysten, men først går ruten opp i skogkledte åser med triste skyer vandrende hvileløst mellom dalene. Himmelen er ikke i et så veldig godt humør, men jeg er det. Liker denne vandringen gjennom de dempede omgivelsene. Alltid en egen stillhet i denne typen vær.

Ett grått og melankolsk landskap og himmel, på vei fra Oix til Pont del Llierca.

Langs ruten dukker det opp flere av disse alterne eller helgenidolene. Jeg blir oppmerksom på de røde bærene som jeg smakte på i går, bær jeg nok bare hadde registrert i forbifarten ellers, mens nå blir jeg stående og studere dem mer. Høyere oppe fra kan jeg i den grå utsikten se at landskapet sakte synker. Lavlandet venter.

En av flere helgenidoler langs ruten.

Etter en fin vandring over åsene kommer jeg til Pont del Llierca, nok en imponerende bro. Her har broene overtatt rollen de forlatte landsbyene hadde tidligere på ruten. Ett klarere skille mellom fjellene og lavlandet mot Middelhavet finner man ikke på denne ruten. Pont del Llierca er en slank bro med bare en bue som strekker seg 28 meter over el Llierca elven, tre meter bred og 52 meter lang. Det er en nydelig bro, bygget på 14-hundre tallet. Jeg krysser over på brosteinene og omtrent øyeblikket skifter ruten til å gå i et flatt terreng. Solen titter fram bortimot samtidig.

Pont del Llierca sett nedefra el Llierca elven, 28 meter opp til broens spenn.

Jeg er glad for at jeg tok meg en pause i Tortellà, i en lokal bar med gamle plakater på veggene. For uten påfyll av energi er jeg usikker på hvordan jeg hadde taklet den elendige veimerkingen og ruten videre. Her forsvinner GR1 ned i ett rotete terreng hvor veimerkene er regelrett fraværende. At jeg skulle ta av på en nesten gjengrodd sti i stedet for den litt mer tydeligere stien jeg fulgte gikk meg hus forbi og jeg går ett stykke før jeg tror jeg må snu. På den gjengrodde stien er det ett falmet veimerke lengre inn, det siste veimerket jeg skal komme til å se på en god stund. For stien blir nå mer og mer ufremkommelig og ille, med hogst rundt som gjør det enda verre. Å gå er et slit, å finne fram enda verre. Jeg lurer på hva de tenkte når de la stien nedi her. Til slutt gir jeg opp og brøyter meg vei tilbake til utkanten av Tortellà, hvor jeg finner ut at jeg har brukt en god del tid på å komme meg veldig kort av gårde. Hva nå?

Pont del Llierca.

Av kartet i guideboken ser jeg at det går en vei nordøst for Tortellà hvor jeg kan finne en annen vei som går nedover i retning Besalú og som ruten vil komme inn på senere. Jeg bestemmer meg for å prøve å finne den, noe som gjør at jeg ender opp feil igjen, i Sales de Llierca og kirken Sant Marti de Llierca. Hvor det er et kart på en oppslagstavle med en pil som viser hvor jeg er, ut ifra den finner jeg rett vei og etter en lengre omvei og tid er jeg endelig tilbake på GR1. GPS er nødvendig for å gå ruten skikkelig dessverre. Innrømmer lett at jeg er noe forbannet på dette tidspunktet.

Nede i lavlandet før Tortellà.

Og når jeg er det, biter jeg gjerne tenna ekstra godt sammen og setter opp tempoet. Det er uansett lite spennende å se på den siste delen inn til Besalú. Ruten går ett godt stykke langs en motorvei, før den gjør flere dårlige forsøk på å lede meg på korrekt vei sør for veien. Veimerkingen her er omtrent like mye i ruiner som Can Guell, som må ha vært et hotell og restaurant en gang. Stedet har blitt vandalisert både av naturen og av folk. Ikke et hyggelig sted om kvelden og natten vil jeg tro.

Den fabelaktige broen i Besalú, Pont de Besalú som går over Río Fluvià.

Humøret kommer heldigvis fort tilbake når jeg er framme i Besalú, selv om jeg ankom en god del senere enn ønsket. Jeg har ikke noe sted å sove, så det første jeg gjør, iblant undringen over bygningene jeg passerer, er å vandre rundt for å finne et overnattingssted. Bruker litt tid på det og, er flere hoteller her (dette er et turist-sted), men de fleste jeg prøver på er for dyre (turist-sted som sagt) og det billige jeg visste om er stengt av en eller annen grunn, men det ordner seg for trøtte bein til slutt (Hotel3Arcs). Dette stemte ikke helt, for det første jeg egentlig gjorde, var å gå inn i klosteret fra år 977 i byen, Monasteri de San Pedro. Tenkte at jeg måtte benytte sjansen når det var åpent.

Inne i Besalú om kvelden.

Besalú er som Sos del Rey Católico, en småby med en overdose av bygninger fra Middelalderen. Den største forskjellen mellom de to er at det er særdeles flere turister her, og dermed også noen flere butikker som selger suvenirer. Det er muligens det eneste negative jeg finner med stedet, men siden det ikke er snakk om den mest prangende turist-tilstedeværelsen, så gjør det lite. Utenom den største turist-sesongen er det vel og.

San Pedro klosteret.

Å gå igjennom alt det er å se her, har jeg ikke tid til. Nedenfor de trange gatene som går mellom de gamle bygningene renner Río Fluvià, med en liten park og grøntareale mellom husene og elven. Den andre store forskjellen er at Besalú er i besittelse av en helt fantastisk bro, komplett med tårn som ruten over broen passerer gjennom. Å spasere over broen er obligatorisk og viser deg byen fra en annen side. En kan gå seg vill i de trange gatene, som i en labyrint, men jeg er og fornøyd bare med å sitte og slappe av på en av de flere kaféene. Foran San Pedro klosteret er det en stor åpen plass med flere restauranter og inne i smågatene finnes det flere trivelige småkaféer og barer.

Ettermiddagen og kvelden i Besalú bøter stort på den begredelige opplevelsen etter Tortellà. Turen fra Oix var av det atmosfæriske slaget og helt etter min smak. To dager igjen til havet.

<- OixOrriols ->