søndag 3. januar 2016

Kjentmannsmerket: Deledalen

Det hender titt og ofte at jeg bryter ut av grensene stiene lager, noe jeg ikke er alene om heller. Poenget er at jeg som oftest ender opp med å karre meg opp, ned eller gjennom ugjennomtrengelige kratt eller åssider (morroa ligger i å ikke alltid ta fornuften fatt når man velger retning). På en av disse utbruddene valgte jeg å gå i så rett linje som mulig mellom toppen av Kobberhaugene og Vindernhøgda. Mellom disse to høydene går det et meget distinkt og bratt dalføre som jeg måtte krysse, Deledalen.

Snøhimmel.

Her gikk det før en skiløype og liten sti gjennom, faktisk så gikk den klassiske femmila til Holmenkollen gjennom denne krappe dalen. Det er nå lenge siden stien gikk der og skiløperene suste forbi. Ett stykke opp i dalen har det nå blitt satt opp en kjentmannspost for å minnes villheten som eksisterer i dalen nå og tidligere bruk. Når jeg egentlig burde legge på vei ut i marka på skiene, gikk istedet turen opp til denne kronglete dalen igjen på beina.

En bro av snø, på blåstien mellom Nordseter og Ullevålseter.

Jeg har ikke tenkt å si så veldig mye om hvordan jeg kom meg til der dalen starter. Bortsett fra at jeg startet fra Hammeren og la veien gjennom skogen hvor de blå stripene og fotspor i snøen ledet meg opp i retning Ullevålseter. Det første som slo meg var at det var overraskende mer snø enn jeg hadde ventet. Jeg fulgte der skisporet går gjennom Bjørnsjøhelvete, hørte suset fra tidligere skiturer der. Ett skispor hadde brutt opp nysnøen. Godt å ha gode sko på beina. Ved Bjørnholt stamper en elg stolt på en ås ovenfor meg (jeg rakk ikke ta fram kameraet i tide og bildet ville nok ikke blitt bra uansett). Og det er også ved Bjørnholt jeg ikke forteller hvor veien gikk videre.

Vinterland.

I Deledalen henger all snøen rimelig tungt på trærne og de bøyer seg ned mot meg, jeg må noen ganger gå lutrygget oppover. Terrenget er kronglete nok fra før, snøen gjør det ikke noe lettere. Jeg fascineres av restene av spindelvev som det har festet seg iskrystaller på, de henger som små uroer ned mot bakken. Følger bekken oppover, håper å ikke sette foten gjennom isen, det klukker under snøen. Jeg finner posten og stempler av, stopper for en pause med en kopp varm te. Stillhet.

Ovenfor Auretjern, der skiløypene fortsetter gjennom Bjørnsjøhelvete mot Kikut.

Istedet for å følge sporene tilbake og ned igjen fortsetter jeg videre opp dalen. Søkket dalen ligger i er så markant at det burde være enkelt navigasjonsmessig å finne fram, å bevege seg framover ikke like enkelt. Jeg har for øvrig bare en time på meg til solen sier farvel på himmelen, selv om man ikke ser den der oppe nå uansett. Ett grått skylag ligger over meg, små snøfnugg danser i luften.

Deledalen.

Gjennom dalen må jeg bøye meg under grener dekket av snø, som drysser lett ned i halsen på meg. Jeg må brøyte meg vei gjennom fastlåste trær i snøen. Dalen åpner seg opp og lukker seg igjen, vilt, vakkert og stygt. Snøen og steinene danner et forræderisk underlag, små feller som beina kan settes fast i. Noen ganger krysser grener og trær over den smale dalen og danner sperringer.

På vei gjennom Deledalen.

Nede fra dalen kan jeg innimellom se opp på klippene på Vindernhøgda, midt i alt det hvite lyser de nesten rødt. Store klippeblokker ligger fastlåst nede i dalen. Bekken renner konstant ned gjennom dalen, det sikreste navigasjonskortet, i tillegg til den relativt bratte åssiden på min venstre side. Bekken gjør det og kronglete, jeg må til tider krysse fra den ene siden til den andre siden av dalen. Under snøen er det ofte vått.

Ett kratt av snø.

Tiden går i Deledalen. Og jeg begynner å lure om jeg virkelig har gått feil? Slik skjer når man føler at man burde ha vært framme alt, mens det bare fortsetter videre uten stopp. Burde ha nådd den lille broen over bekken der blåstien ovenfor Lørenseter går. Tenker for meg selv at, jaja, finner jeg ikke fram så får jeg bare følge sporene mine med hodelykten tilbake. Vil bli en lang tur. Lurer litt, men jeg når frem. Den lille broen dukker opp med sin lille blå strek på nærmeste tre.

Klippene på Vindernhøgda lyser rødbrune midt i alt det hvite.

Så mens det mørkner, følger jeg blåstien tilbake igjen. Også her er det spor i snøen. Marka ligger dekket av tynt lag med snø, snø som limer seg til trærne. Noen ganger faller de ned, lager små drønn i skogen.

Nedenfor Ullevålseter er lyset på, folk på ski, folk som jogger, folk som går. Hendene er kalde, vottene er våte etter kavingen gjennom Deledalen. Skoene veier litt mer, der har det festet seg litt is og snø. En fin vassetur i skogen. På tide å ta skiene fatt...

Den lille broen ovenfor Lørenseter.

Snømønster i tre.

Vintermarka.

Ved lysløypa ved Store Åklungen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar