søndag 3. april 2016

Troll I Eske: Grand Hotel

El Club av Pablo Larrain var nå mitt store tips til kveldens troll, for meg lå det liksom i kortene at den skulle vises. Premiere neste helg, typisk festival-film som kommer på kino og dermed helt sikkert i sikte for programkomiteen på Cinemateket. Jeg håpet ikke at det var den som ville bli vist. Så den i Tromsø, god film, men jeg vet ikke helt om jeg har behov for å se den igjen med det første.

Heldigvis, for meg, så slo ikke mitt tips til. Noe som blir fort klart da kveldens vert introduserer filmen med at han trudde det skulle være en komedie før han så filmen. Etterpå var han ikke så sikker. Hovedrolleinnehaveren i filmen skulle ellers ha gjort en fantastisk morsom rolle som julenisse i en liten sett kortfilm. Et lys begynte å demre for meg. Eneste jeg kunne tenke på var Atle Antonsen og dermed kom fort Grand Hotel på banen.

Grand Hotel.

Når det kom norske rulletekster så var jeg sikker i min sak. Filmen fikk for øvrig sin premiere på et fly og helt riktig, trollet var Grand Hotel av Arild Frölich. Det betød at jeg gikk til filmen uten å ha noen formening om hva jeg ville få se, jeg har ikke hørt så mye om filmen på forhånd.

Premissene til filmen er noe vi både har sett og hørt før. Axel Farstad, gestaltet av Atle Antonsen som jeg aner rollen må være spesialskrevet for, våkner opp med et alvorlig tilfelle av skrumplever og får beskjed om at hvis han ikke slutter og drikke, samt starter behandling vil han dø innen to til fire måneder. Den pompøse og selvhøytidelige forfatteren velger det siste. Ny bok skal skrives, så han tar inn på tårnsuiten på Grand Hotel til 11 000 kr døgnet, det er bare der han får roen til å skrive. Enter ung gutt med tourettes og adhd...

Så dette er som sagt ikke noe nytt, gretten og selvopptatt mann møter en person som i starten er et irritasjonsmoment, men som han åpner seg opp for ettersom handlingen går sin gang. Det å møte seg selv i døren. Det fungerer her også. Filmen er nok som annonsert ikke en ren komedie, men det er jo ikke til å skjule at man drar på smilebåndene underveis. Kanskje vanskelig å la være, det er tross alt Atle Antonsen som bærer showet på sine skuldre og mimikker.

Grand Hotel spiller og sin rolle greit, man får se litt mer av hotellet enn det man vanligvis gjør (får man tro).

Filmen lar seg heller ikke lure til å gi oss den mest lettvinte slutten, den slutter akkurat der den bør slutte. Kudos for det. En god film. Så for det heller være at jeg fant den lille bi-historien med kokken noe meningsløs.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar