mandag 16. mai 2016

Kjentmannsmerket: Høgaaskleiva og Vampire ZK-B Som Sto På Toppen Av Ringkollen og Uglahaugåsen 618

Nasjonaldagen ankommer og tradisjonen tro så rømmer jeg til skogs, feiringen i hovedstaden blir for mye kjas og mas for meg, jeg søker heller roen ute i det fri. Jeg bestiller sengeplass på Sinnerdammen-hytta i Nordmarka, dnt-nøkkelen ligger igjen hjemme, men jeg tar sjansen på at den personen som har bestilt før meg har med sin. Og så legger jeg i vei fra Sundvollen hvor solen steker på vei opp Krokkleiva.

Utsikt tilbake mot Kleivstua fra Bukkehøgda, høyden ligger på blåstien mellom Retthellasetra og Fjellsetra.

Det første målet for dagen ligger rett ovenfor Damtjern, Høgaaskleiva. Å komme dit vil ta en liten stund, det er et lite stykke å gå, men solen skinner og koser seg over marka. Jeg går fort på skogsbilveien til Retthellasetra, så tar jeg stien til Fjellsetra (selv om fjell er noe overdrevent). Sist jeg gikk her føltes stien rotete, nå virker den mer tilbakelent, kan være det er fordi hogstfeltet den går igjennom har begynt å gro igjen og ikke er så fremtredent lengre.

Nedenfor Klantefjell går blåstien på noe som minner om en gammel oppbygd kjerrevei.

Stien fortsetter videre mot Løvlia, men jeg bryter av ved skogsbilveien som tar meg forbi Gyrihaugen og opp til Hukensetra. Her har jeg aldri gått før, og blåstien videre mot Stubdal og Damtjern er en aldri så liten åpenbaring. Først gjennom et hyggelig skogsparti og så går stien ned en liten kløft nedenfor Klantefjellet. Ute av kløften får man fin utsikt mot Ringerike gjennom trærne og stien videre går på noe som ligner en gammel oppbygd kjerrevei, gjennom mer hyggelig skog og mer utsikt mot vest.

Etter en hyggelig vandring gjennom skog, hvor man gikk og tenkte på at her burde man hogget for å få en flott utsikt mens man gikk, dukket man ut til denne utsikten over Ringerike.

Ovenfor Damtjern skal vi følge i Jørgen Moe sine fotspor, ihvertfall ifølge kjentmannsheftet. Som tiåring fikk dikteren og biskopen være med til Vikseter på Krokskogen, men som tiden visker ut spor, visker den også bort stier. Hvilken rute han gikk, har dermed vært gjenstand for flere spekulasjoner. Svaret ifølge heftet er Høgaaskleiva nedenfor Høgåsen, her går det en bratt bakke eller kleiv opp mot toppen av åsen. Fra Purvollen, en rød koie som nå har sett sine beste dager, finnes det en sti som nesten har forsvunnet i tidens tåke.

Inne i den lille koia ved Purvollen, døren lå på bakken.

I boken angis det hvor Jørgen Moe skal ha fortsatt videre fra kleiva over Høgåsen mot Vikseter, jeg velger å følge i fotsporene videre istedet for å gå ned og tilbake igjen. Når jeg kommer til grusveien som fører bilene til hytteområdet, lar jeg den lede meg videre til jeg kan ta av på en blåsti igjen. Gjennom trærne kan jeg se tilbake mot Gyrihaugen og Sundvollen, avstanden føles.

Høgaaskleiva.

Klokken har alt rukket å bli halv seks når stigningen opp mot Ringkollen tar til. Det fine med Ringkollen er at toppen bærer en følelse av at man befinner seg i overgangen rett før vegetasjonen gir seg. På toppen sto det engang en Vampire ZK-B, riktignok bare skallet, men likefullt et fly. Flyet var en gave til gjengen som kalte seg for '337-klubben', en samling av flyoffiserer som hadde bemannet og vedlikeholdt disse flyene. De fikk fraktet det opp til toppen av Ringkollen og det står der den dag idag skulle en si, men det gjør dessverre ikke det.

Tregang over myr på Høgåsen.

Tilbakeblikk mot Gyrihaugen, Krokkleiva og Sundvollen fra stien opp mot Ringkollen.

Utsikten tar man ikke skade av, med unntak av hvis man ikke har smørt seg, solen steker fortsatt. Å kalle det lunsj, når man spiser klokken 18, er kanskje å ta litt i. Jeg har fortsatt et godt stykke å gå før jeg kan gi meg for dagen ved Sinnerdammen, og jeg trenger den energien jeg kan få. Fra Ringkollen følges skisporene ned til Øyangen, så fem-seks kilometer på veien rundt vannet til Ugla. Hvor valget står mellom å ta en post til eller gå rett til Sinnerdammen.

Vampire ZK-B som sto på toppen av Ringkollen.

Jeg ser på klokken, men bestemmer meg for å klatre opp til toppen som på kartene ikke er navngitt. Kort etter bestrider jeg beslutningen min, den ene siden av toppen er stupbratt. Usikker på hvor det er best å gå opp, blir ruten min til en surretur med klyving over og forbi store steiner. Tenker at dette var ikke så smart. Finner en sti som går opp, rett før jeg kommer til toppen. Utsikten er verdt det, på kanten av Uglahaugåsen ser en bratt ned under seg og lengre i horisonten. Stien jeg fant går beleilig ned igjen, hvor jeg finner ut at jeg har mistet kartet mitt, må ha falt ut da jeg surret i uren.

Et forlatt hus med Øyangen i bakgrunnen.

En lang og veldig flott tur gjennom Krokskogen går mot sin naturlig slutt, det er bare de siste kilometrene gjennom skogen på blåstien fra Ugla som gjenstår. Det skal bli godt å komme fram, solen er på hell og jeg ønsker å få litt tid på hytta før jeg tar kvelden. Rundt hytta er det vått, snøen er akkurat smeltet ser det ut til, det ryker fra pipa. Utenfor sitter det tre stykker, flere enn forventet. Og jeg slapp å gå videre til Katnosdammen, som var plan b hvis det viste seg at ingen var der.

Uglahaugåsen 618.

Jeg blir sittende og snakke med de andre gjestene i en time utenfor. En har med hund og skal sove i telt utenfor. Klokken ti føler de seg derimot trøtte og går og legger seg. Jeg trekker inn i det lille kjøkkenet. Lager meg mat, ikke noe avanserte greier, fjordland torskefilet med tomatsaus, poteter og gulrøtter. Fungerer utmerket på tur. Så sitter jeg og leser mens stearinlysene blafrer i mørket.

Ugla.

Middag på Sinnerdammen.

Etter en fantastisk dag i marka kryper jeg til sengs. Imorgen bærer det på ny ut på mitt enmanns-tog på nasjonaldagen i det fri.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar