søndag 29. mai 2016

Kjentmannsmerket: Syd I Søndre Ryggevann (og Gapahuken Ved Rundetjern)

Værmeldingen holdt det den lovet, det ble en våt tur i Romeriksåsene idag. Og været sa likesågodt ifra med engang jeg begynte å gå fra Nittedal Kirke at det hadde alle intensjoner om å gjøre meg våt. Årsaken til at jeg la ut i Romeriksåsene for å få vasket kroppen, var å krysse ut den siste kjentmannsposten jeg manglet fra den delen av Oslomarka.

Syd i Søndre Ryggevann.

Når jeg kommer til Søndre Ryggevann og posten som hadde sluppet unna mitt grep tidligere, gir skoene mine fine surklelyder allerede. Noe som ikke var så rart kanskje, da jeg hadde fulgt en umerket sti opp mot vannet. Avmerket på kartet da, men den var jo ikke den eneste stien her. Den jeg fulgte ble etterhvert bare mindre og mindre, og til slutt så forsvant den helt når føttene mine sto plantet i en våt myr. Så var det unnagjort, likesågodt først som sist. Jeg befant meg i en liten kløft, med en bekk rennende gjennom, som nok stammet fra Ryggevann lengre opp. Den rette stien fant jeg når jeg klatret opp av kløften.

Dystert vær over Romeriksåsene, utsikt ned mot Søndre Ryggevann.

Gapahuken ved Rundetjern.

Og så kom jeg altså til den tidligere drikkevannskilden for Skedsmo og Nittedal med våte sko. Vannet ble demmet opp rundt 1920, damhuset og broen over blir jevnlig vedlikeholdt, men det er ikke lengre drikkevannsrestriksjoner her. Vannet virker idyllisk, men idag er det en grå og trist himmel over det.

Busterudvangen i tåke.

Stien jeg gikk ned til vannet på, var blåmerket av et slag, men ikke likt som de vanlige blåstiene. Merkingen fortsetter videre på en sti etter dammen, men jeg har ingen anelse om hvor den leder meg. Så jeg tar istedet sjansen på at stien som er merket på kartet finnes. Den leder meg til Rundetjern, hvor jeg snubler over en kjentmannspost fra forrige hefte som jeg ikke tok, Gapahuken ved Rundetjern. En bonuspost. Gapahuken er fin og med hyggelig utsikt mot tjernet, men noen har lagt igjen en pose med søppel ser det ut til (oppgitt, hvor vanskelig er det egentlig å bære med seg det søppelet en tar med seg tilbake).

Stødig står en i den trollske tåken.

Siden skoene allerede er våte, gjør det ikke så mye at stien videre tar en over en rekke med småmyrer og bløte partier. Det surkler som bare rakkern. Og så smetter blåstien fram, frem fra glemselen, opp fra Ringdalskoia kommer den og tar meg opp til Busterudvangen. Hvor tåken ligger trollsk rundt hytta, regnet har gitt seg nå.

Mot Henivangen.

Ny bro på stien langs Buvannet.

Og så må jeg ha tatt feil sti, men den var da vitterlig blåmerket? Selv om blåmerkene ble mer og mer utydelige, sugd opp av trærne de var malt på. Jeg kastes ut på en skogsbilvei, og finner ingen sti eller merker videre derfra. Denne delen av kartet mitt mangler, løsnet fra den lefsa av et kart det har blitt til. Så jeg har ingen anelse om hvor jeg egentlig er. Ingen fare egentlig, kan jo bare gå tilbake til der jeg kom fra, men jeg vil jo egentlig bevege meg fremover.

Speiling.

En jogger som kommer løpende kan ikke hjelpe meg, han aner ikke hvor han er heller. Blindvei, sier han om veien jeg valgte å ta, han er ikke kjent her. Det virker lovende tenker jeg. Finner et skispor og velger å følge det. Møter på en syklist som tror han vet hvor jeg må gå for å komme meg til Spikertjernet. Så kommer det en løper til, hun vet akkurat hvor jeg skal. Det er rett oppi gata, rett rundt hjørnet. Etter å ha gått 100 meter, ser jeg parkeringsplassen hun refererte til. Jeg kjenner meg igjen nå, vært der før.

Buvannet, fra en drikkevannskilde til en annen, denne er i bruk.

Ved Henivangen og Buvannet er det tide for lunsj, det har vært på tide med det lenge, det fristet bare ikke å sette seg ned ved siden av en skogsbilvei å spise. Hyggeligere å se ut over et vann, de grå skyene driver nådeløst over åsryggen. Broene som forsvant på stien mot Myrgruvefossen er nå på plass igjen, har vel kanskje vært det en stund nå og. Jeg ser på klokken og antar at dette er så langt nord jeg rekker idag.

Våtområde øst for Buvannet.

Setter foten på vestsiden av Buvannet og mot Spikertjernshytta, hvor det ikke ser ut til å være noen nå. Hadde vel rykt fra pipa. Søndag, og hverdag imorgen, nok ikke så ofte besøk der da.

Hva som hadde vært på besøk i den lille hytta jeg gikk forbi på vei ned igjen vites ikke, det så ut som at det var hulken som hadde vært på besøk der. Halve hytta var revet åpen og falt sammen. Møbler lå slengt et stykke unna. Lurer litt på hva som har hendt. Fantasien ble satt i sving, mye som kan ha skjedd, kanskje et hjemmebrentsapparat som gikk åt skogen.

Ikke inviter hulken hjem på besøk...hva som har skjedd her vites ikke. Trist ser det ut uansett.

Mitt besøk i Romeriksåsene er også over, det ender i Rotnes hvor bussen inn til Oslo venter meg igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar