torsdag 30. juni 2016

(Camino Inglés) Dag 2: Pontedeume - Betanzos

Lengde: 25.5km (54,5km), tid brukt: 8:41 (17:22).
Vær: Overskyet om dagen, sol om ettermiddagen og kvelden.


Etappen mellom Pontedeume og Betanzos er den korteste på Camino Ingles (hvis man går ut ifra de vanligste etappene folk går samt guidebøkene), på snaue 20 kilometer. Gårsdagen viste at både jeg og fetteren min var klare for å gå lange etapper og i så måte ville avstanden på bare 2 mil muligens føles noe kort. For å bøte på det tenkte vi å legge turen innom San Miguel de Breamo, som ut ifra min Cicerone guidebok høres ut som en anbefalt severdighet. Dette ville legge til om lag 6 kilometer til dagen.

Utsikt over Pontedeume fra Caminoen på vei opp fra den lille byen.

Om morgenen er det grått vær og overskyet utenfor herberget. Jeg har sovet relativt godt og synes egentlig at det lille herberget har sin sjarm. Vi har handlet inn mat til frokost og lunsj, som igår, og setter oss på benken utenfor for å spise. Dette gir oss en betydelig bedre og større frokost enn den vi vil få på en bar. Solvor har allerede gått.

Fra herberget går Caminoen bratt opp gjennom de smale gatene i Pontedeume, dette er kanskje den bratteste seksjonen av to på den Engelske ruten, ellers er ruten relativ flat. Vimplene hengende over hodene våre vinker oss avgårde. Stigningen leder oss til en fin utsikt over byen, elven nedenfor og over mot der vi gikk ned fra igår.

På veien til San Miguel de Breamo. Nedenfor ligger ruinene av et tidligere stort hus. Praia de Magdalena nedenfor til venstre. Broen som leder over til Pontedeume såvidt synlig til høyre.

Vi kommer til der veien inn til San Miguel de Breamo går fra, den leder oss på asfalt hele veien til den lille kirken under et ørlite slør av duskregn. På veien passerer vi utsiktspunkter over Pontedeume og elven, samt en stor forlatt gård i ruiner. En mann lufter eller trener hunden sin ved å kjøre ved siden av den med bil.

San Miguel de Breamo, kirken fra det 12. århundre er omringet av stille skog.

Den lille kirken ligger nydelig isolert til i enden av veien, omringet av stille skog og et grøntareale som bærer spor av å være lite brukt. Kirken er fra det 12. århundret. Vi er de eneste her. Stille lyder fra skogen rundt oss, grå skyer som driver over trærne. Fruktpause. Turen anbefales. På kartet finner vi ut at vi kan ta en sti gjennom skogen tilbake, som leder oss ned på veien igjen (ved starten av stien er det en gul pil på et tre), slik at vi fikk en rundtur.

Camino under ett drue-arboret, bladene og grenene danner et tak som pilegrimene går under.

Tilbake på Caminoen fortsetter ruten gjennom mer landlige omgivelser. Vi passerer eldre folk som sitter langs veien og venter på at matbilene kommer kjørende, restene av tomme hus forlengst forlatt som jeg har blitt vant til å se i Spania og partier der eukalyptus trærne dominerer skogen, men også hvor det er innslag av gran. På et punkt går ruten rett under et drue-arboret, med druebladene og grenene hengende som et tak over ruten. Underveis til Mino møter vi på de første andre pilegrimene vi har sett så langt, en familie på tre som jeg drar kjensel på fra middagen igår (de gikk forbi og ankom kanskje Pontedeume for sent til å få overnatte i herberget der).

Pont Baxoi, vi hadde en pause ved ett av piknik-bordene som sto ved siden av denne skjønne gamle broen.

I Miño går vi ned til strandkanten og promenaden som følger den, her spiser vi lunsj og slapper av, skylaget viser antydninger til å sprekke opp. Miño ellers er ikke så veldig spennende, så jeg står ved mitt at det var bra å gi oss i Pontedeume igår. Før vi fortsetter tar vi oss en kaffe (jeg har savnet cafe con leche'ne som de serverer her nede), og jeg sper på med en kald øl i tillegg.

Innenfor en port i en avlukket hage står ett gedigen eukalyptus-tre som vi her ser stammen til.

Utløpet til Rio Lambre som man kommer til kort tid etter å ha forlatt Miño er ett trivelig lite område. Inne i en innestengt og nesten igjengrodd hage står et gedigent eukalyptus tre, kanskje det største jeg har sett noensinne. Muren ved siden av hagen, som ruten går ved siden av, bærer preg å ha vært av staselig prakt engang. Ved innløpet er det en liten park med plankeganger som leder ut til stranden (Praia do Pedrido), en mann ror en liten seilbåt med røde seil inn nedover elven. Elven krysses over Ponte do Porco før den forsvinner oppover i skogen. Jeg klarer å miste kameraet mitt i bakken og aner nok en kamera-krise, men den ser ut til å bli avverget.

Det lille av blå himmel som kom over Miño er forduftet nå, og etter kirken San Pantaleon das Vinas søker vi ly for regnet i en liten bar i Trasmil. Ikke så mye for å komme i ly for regnet igrunn, som er ubetydelig, men vi har god tid og det er fristende med en kald cerveza. Resten av vandringen til Betanzos er trivelig nok, vekslende mellom landlige grender og skogspartier med utsikt over Ria de Betanzos innimellom.

Rio Lambre utenfor Miño, en mann ror en liten seilbåt med røde seil innover elven.

Vi ankommer Betanzos på omtrent samme tid som vi ankom Pontedeume igår og har brukt om lag like langt tid, vi har tatt oss god tid idag med andre ord. Herberget her er flott og helt nytt, innredet i en gammel bygning hvor både vegger og gammel innredning som peisen er inntakt. Antallet pilegrimer har økt betraktelig på et vis, ved enden av dagen er det vel en rundt 13 pilegrimer her. Solvor er på plass, hun hadde ankommet Betanzos allerede for noen timer siden.

Camino veimerke langs en av skogspartiene på Caminoen mellom Miño og Betanzos.

Husene i Betanzos ligger ikke som Pontedeume oppover i en ås, men brer seg istedet over en liten kolle. Selve bygningene er relativt like som i Pontedeume, med gamle, smale og trange gater med trivelige bygninger rundt. I midten av byen er det en stor åpen plass. Jeg trivdes momentant i det øyeblikket jeg satte mine føtter i byen, det hviler en rolig og behagelig atmosfære over den lille byen.

Kjetil hadde spurt noen om tips til spisesteder og fått en god del, men de anbefalte stedene er ikke åpne når vi går dit. Så vi går en tur i byen og setter oss ved en bar rett ved den store åpne plassen for en øl først, jeg tror dette er en av de mest trivelige byene jeg har besøkt på noen av Caminoene mine noensinne. Solen bryter fram fra skydekket, et tegn på en perfekt kveld.

Praza de Constitucion i Betanzos, også her var et hengt opp middelalder-bannere.

Når vi prøver oss igjen har restauranten, Casa Miranda, åpnet. Den ligger i en typisk tapas-gate, smal og med små restauranter som man går mellom og smaker på de forskjellige spesialitetene som tilbys. Vi får oss et bord inne og nyter et nydelig tapas-måltid, med serrano-skinke (jamon serrano), husets spesialitet omelett og mer.

En trivelig etappe idag, hvor høydepunktet likevel var San Miguel de Breamo som ikke ligger på selve Caminoen. Betanzos en liten perle av en by.

Iglesia de San Francisco, Betanzos.

<- PontedeumeHospital de Bruma ->

onsdag 29. juni 2016

(Camino Inglés) Dag 1: Ferrol - Pontedeume

Lengde: 29.0km (29.0km), tid brukt: 8:41 (8:41).
Vær: Fint, vekslende skylag.


Det hviler ikke et like stort historisk sus over det å gå til der Camino Ingles starter, som det å stige i land fra båten etter en lang og hard overfart til Ferrol. Som pilegrimer fra det nordlige Europa burde vi jo ha kommet sjøveien, som de gjorde i gamle dager. Moderne pilegrimer som vi er, ble det istedet fly til A Coruna og buss derfra til Ferrol. Bagasjen vår derimot kom ikke fram og nå står vi klare for den Engelske Veien med nyinnkjøpt utstyr på ryggen. Som nok likevel er mer enn hva pilegrimene som her tok sine første steg på landejorden på vei mot Santiago de Compostela bar med seg.

Kjetil og meg ved havnen i Ferrol, stående ved siden av steinen som markerer starten på Camino Ingles.

At det ikke ble noe av min opprinnelige plan om å gå til herberget i Neda er det unødvendig å si. Siden jeg i utgangspunktet hadde tenkt å starte senere på dagen ville det passe fint med en kortere etappe den første dagen, men idag står jeg og Kjetil ved steinen som markerer starten på Camino Ingles tidlig om morgenen. Vi har mere tid til rådighet da vi har dagen foran oss og vil gå til Pontedeume, omlag tre mil fra Ferrol. Det kribler litt i magen igjen ved å være tilbake på en Camino, minnene sitter dypt i.

Ermita de Santa Maria de Caranza, gresset står høyt rundt det lille kapellet, låst som vanlig og baksiden var fullt av stygge grafitti-signaturer.

Gjennom Ferrol vandrer vi i stille gater. Caminoen bruker en liten stund på å bevege seg ut av byen, men løftet opp av å være tilbake på veien igjen føles ikke vandringen forbi de mer industrielle områdene og kjedelige forstads-bebyggelsene så veldig ille. Fra Ferrol følger ruten Ria de Ferrol oppover, før den snur ved elvemunningen hvor man finner herberget ved Neda og fortsetter videre sørover på østsiden av elven. Her kommer de eneste små stigningene av betydning for dagen, før ruten går ned igjen mot Ria de Ares og Pontedeume.

Trivelig tre-promenade langs stranden etter Santa Maria de Caranza-kirken, vi fulgte denne promenaden, men jeg lurte litt om Caminoen egentlig gikk på veien ovenfor. Det er uansett hyggeligere å gå her.

Siden jeg ennå ikke har gått Camino del Norte føles det fint å gå et godt stykke langs vann for en gangs skyld på en Camino. Rundt det lille kapellet Ermita de Santa Maria de Caranza står gresset høyt, etterpå følger ruten stranden på en trivelig promenade av tre. Så langt har vi ikke sett sporet av noen andre pilegrimer. Kamskjellene og de gule pilene leder oss gjennom utkantstrøk og små grønne lunger. Kjetil mener hans knall gule sekk, blå t-skjorte og blå sko står i stil med de blå og gule fargene på kamskjellene. Vi tar en kaffepause på den første baren vi kommer til etter å ha forlatt Ferrol.

San Martin de Xubia, en kirke fra det 12. århundre. Et fint sted å ta en pause hvis man ønsker eller trenger det. I bakgrunnen på andre siden av elven kan man se Fene, som ruten vil gå gjennom senere.

Etter San Martin de Xubia kirken, for øvrig et fint sted å ta en pause ved hvis man trenger det, går man gjennom den første eukalyptus-skogen på turen. Før man kommer to små dammer, avskilt av en naturlig gangbro som Caminoen krysser over på. Vannet ser ikke innbydende ut. Herfra går vanligvis Caminoen gjennom en park langs elvemunningen fram til herberget i Neda, men nå er det bygningsarbeid der og ruten er lagt om til å gå igjennom Xubia istedet. I Ferrol igår kjøpte vi inn brød, baguetter, spekemat og frukt. Til frokost, og til lunsj idag, som det er tid for når vi er ved herberget i Neda. Utenfor den oransje bygningen er det ett grønt-areal med benker, ett fint sted å slappe av om kvelden på.

Mellom Neda herberget og Neda landsbyen går Camino Ingles gjennom et lite naturreservat hvor ruten går på en plankegang.

Til nå har det vært en grei vandring, hvor det beste har vært å føle at man er i gang, selv om det har vært enkelte trivelige deler av ruten. Fra herberget i Neda (som jo ligger nærmere Xubia enn selve Neda egentlig) promenerer vi langs vannet først, før vi kommer til en plankegang som går gjennom et lite naturreservat. Det er tidlig på sommeren, men like fullt er det lite vann i det lille våtmarksområdet, og luften har en ørliten foreldet lukt. Selve Neda er en trivelig liten landsby med trange gater, vi får et stempel i pilegrimspasset vårt av det lokale politiet.

Camino veimerke i fortauet i Neda.

Fra Neda begynner vi så sakte på den første stigningen for dagen, på veien opp kan vi se over elven og til bygningene til Ferrol på den andre siden. Det har blitt varmere og i Fene stopper vi for en cerveza på en lokal bar som vi finner rett ved der Caminoen krysser hovedgaten. Etter kommer en ny og lett stigning opp mot Poligono Industrial Vilar do Colo. På toppen passerer vi forbi nevnte industripark, men veien opp gikk gjennom de lengste skogspartiene på ruten så langt, selv om motorveien ikke ligger langt unna.

Før Cabanas kan vi se husene i Pontedeume på andre siden av Rio de Ares. Caminoen går langs Magdalena-stranden (Praia de Magdalena), noe som lokker Kjetil ut i vannet. Det frister meg og, men akkurat nå føler jeg bare for å sitte rolig på stranden og nyte været. Etter å ha krysset broen over Eume-elven, som er opphavet til navnet på byen, er vi framme i Pontedeume.

Neda, en trivelig landsby med trange gater som ruten går gjennom.

Når vi kommer har ikke herberget åpnet ennå, det ser noe slitt ut, utenfor er det ingen sekker å se. Vi ringer og får vite at de kommer og åpner om ikke lenge, vi setter oss på en av benkene utenfor. Kjetil lufter idèen om å gå videre til Mino, 10 kilometer til. Underveis har vi ikke sett eller møtt på noen andre pilegrimer, men mens vi sitter utenfor herberget dukker den første vi ser for dagen opp. Av alle ting, så er det en norsk dame, selv om hun bor i Kanada. Vi blir de eneste som overnatter på herberget, det er ikke stort, men det er rent og greit inni.

Etter Fene går ruten gjennom de lengste skogspartiene for dagen, hvor luften dufter friskt fra eukalyptus trærne.

At vi valgte å bli er jeg glad for, Pontedeume er en hyggelig liten by med koselige trange gater som går opp i åsen ovenfor. Om noen dager skal det være en middelalder-festival her og det er hengt opp vimpler, bannere og flagg med middelalder-motiver på. Sammen med Solvor går vi en liten runde før vi finner oss et sted å spise. Plassen er hyggelig, men maten er ikke den mest kulinariske jeg har smakt, selv om den var grei nok. Etter en liten runde i byen igjen om kvelden, kommer vi tilbake til herberget, hvor det øves til festivalen med sang og musikk. Kveldsunderholdning, mens skyer sakte siver inn over himmelen.

Over broen til Pontedeume, pilegrims-herberget til høyre i bildet nedenfor Torreon dos Andrade som er alt som er igjen av det visstnok storslagne Pazo dos Condes fra det 14. århundre.

Fornøyd med den første dagen på Camino Ingles er jeg spent på fortsettelsen. Vandringen fra Ferrol var stort sett hyggelig, med en grei nok blanding av asfalt versus grusveier og stier. Jeg er overrasket over hvor få pilegrimer vi har møtt, på herberget er vi bare tre stykker, og hadde forventet å møte flere.

I Pontedeume, en liten plass blant de små trange gatene. Vimpler, bannere og flagg for den kommende middelalder-festivalen blafrer i vinden.

 Betanzos ->

tirsdag 28. juni 2016

Forberedelse til ny langtur: Camino Inglés & Camino Muxia

Planen var enkel, jeg skulle ta med fetteren min, Kjetil, og gå Camino Ingles fra Ferrol til Santiago de Compostela. Fra Santiago skulle vi fortsette videre til Muxia på Camino Muxia (Finisterre). For å komme til Ferrol skulle vi fly til A Coruna med mellomlanding i Barcelona, overnatte en natt der og så ta buss neste dag til Ferrol. Man kan også gå den Engelske veien fra A Coruna, men den ruten kvalifiserer seg ikke til Compostelaen da den bare er på 73km (for å få Compostelaen må man gå minst 100km). Så Ferrol it is.

Kart over ruten vi skal gå, Camino Ingles og Camino Muxia.

Tanken var å utforske Ferrol litt, spise lunsj og så begynne å gå. Siden det ville bli en sen start, var planen bare å gå en kort etappe den første dagen. Det er ikke en overflod av pilegrimsherberger på denne Caminoen, så her hadde jeg lagt opp en plan på forhånd:
  • Neda (14km).
  • Betanzos (35km).
  • Hospital de Bruma (27km).
  • Siguero (24km).
  • Santiago de Compostela (21km).
I de fleste beskrivelsene av ruten så er den siste etappen mellom Hospital de Bruma og Santiago, men jeg liker meg så godt i byen at jeg ønsker å komme tidligere fram. For Camino Muxia var planen:
  • Vilaserio (33km).
  • Dumbria (30km).
  • Muxia (20km).
  • Finisterre (27km).
To ganger har jeg gått ruten til Finisterre, men jeg har ikke gått innenlands-ruten til Muxia, så jeg ønsket å gå den i år. Negreira var jeg ikke så begeistret for, så denne gangen ønsker jeg ikke å overnatte der, men fortsette videre de tolv kilometrene til Vilaserio.

Havnen i A Coruna.

Miniatyr-park med statue ved siden av havnen i A Coruna.

Så er det slik at en del av opplevelsene er å akseptere at alt ikke går helt som planlagt, at skjebnen har tatt andre valg for en. Flyet ned til Barcelona blir rundt en og en halv time forsinket, og vi har bare tre kvarter før flyet videre til Coruna går. Ikke helt optimistisk ser jeg for meg en kveld på ett flyplass-hotell og mye styr for å komme oss videre neste dag. En lærer mens en reiser, det blir nok lenge til neste gang jeg gir meg så kort tid til mellomlandingen. Godt da med litt uhell i uhellet, for flyet til A Coruna var forsinket det og.

Veggmaleri i en gate i A Coruna.

Torre de Hercules.

Vi rakk flyet, kunne spasere fra gate til gate. Bagasjen vår derimot, gjorde ikke det. Og framme i A Coruna kunne vi bare se langt etter å få med oss ryggsekkene med alt turutstyret vårt i (selv om det ikke er veldig mye utstyr som kreves til en Camino). Så vi ble pent nødt til å vente i A Coruna for å sjekke om Iberia / Vueling klarte å finne bagasjen vår og få den ettersendt i tide til vi måtte gå. Vi ga dem to dager på seg, det ville gi oss tid til å gå Camino Ingles og komme oss til Muxia (mens Finisterre måtte utgå).

Kunstverk ved havgapet, Hercules-tårnet i bakgrunnen.

Puerto de A Coruna, kanskje var det herfra for mange mange år siden pilegrimene steg i land for å gå mot Santiago de Compostela.

Da ingen bagasje dukket opp, var det bare å innse at vi trengte nytt ustyr. Etter å ha kontaktet forsikringsselskapene våre og fått godkjent midlertidig tap av bagasje, ble det handling i A Coruna istedet for vandring på Caminoen. Jeg trengte en ny sekk, lakenpose, reisehåndkle, sokker, underbukser, regntøy (poncho), genser, t-skjorte, bukse, lette sko, vannflaske, solhatt, diverse småting, samt toalettsaker. Enkle og greie ting ble prioritert. Mest irriterende var at jeg hadde glemt å ta ut laderen til mobilen i sekken min, så mobilen min vil dø i løpet av turen.

I Ferrol.

Middag i Ferrol.

Det positive i det hele var at vi får tatt en bedre titt på Coruna, en hyggelig by, som i utgangspunktet bare fungerte som en stopover. Slik fikk vi med oss det berømte Torre de Hercules, ett av de eldste eksisterende romerske fyrtårnene som gjenstår. Utenfor tårnet er det en park med havet som nærmeste nabo i tillegg til byen. I Santiago-kirken, hvor ruten fra A Coruna starter fra, fikk vi ordnet pilegrimspassportene våre.

Ny sekk pakket og klar til avgang, denne veide betydelig mindre enn den sekken jeg fløy ned med.

Etter en dag med handling kunne vi endelig ta bussen til Ferrol, selv om våre opprinnelige sekker fortsatt var to store spørsmålstegn. I Ferrol fant vi hotellet vårt for natten, Hospedaxe da Magdalena, hvor vi fikk våre første stempler i pilegrimspassene. Så tok vi en tur i byen, som også virket trivelig, fant et fint sted for middag (La Sidreria) og returnerte til hotellet om kvelden klar for Camino Ingles neste morgen.

Fra havnen i Ferrol, hvor Camino Ingles starter fra.

 Pontedeume ->

søndag 19. juni 2016

Kjentmannsmerket: Skibet, Den Sydligste Delen Av Odden, Nord I Nordre Heggelivann

Dette var ikke planen, det var ikke her jeg skulle være på denne søndagen. Jeg skulle på dette tidspunktet, som er omtrent kl 13, egentlig vært helt nord i Nordmarka og løpt. Etter at gårsdagens plan ikke ble noe av, tenkte jeg å prøve på nytt idag. I morges våknet jeg til alarmen som ringte og følte meg ikke klar for å stå opp så tidlig, så slukøret gikk planene i vasken nok engang.

På vei opp mot Smedmyrkoia fra Skansebakken, utsikt opp mot Otertjernåsene.

Da ble det løping i Krokskogen istedet. I et vær som gikk totalt i oppløsning, fra å være grå og sure skyer som lukket seg over en om morgenen, til blå himmel og en ganske så varm sol iblant. Og det blir man jo ikke sur av. Noen skyer var det likevel på himmelen, men vi glemmer dem. Deltagerne i Marka24 har nok nå forlengst forlatt Nordmarka og Krokskogene, og pleier sine slitne bein hjemme.

Opp fra Smedmyrkoia, skogsbilveien kan sees nedenfor. Ovenfor skogsbilveien kan Hornet sees, det peker seg ut som et turmål, tror det er bra utsikt fra klippene der.

Gjennom Kjagdalen på veldig vått føre, her går skisporene om vinteren, det går ett tråkk langsmed sporene, men vått er det.

Målet for løpeturen er et naturlig skip i enden av det nordligste av Heggelivannene. For å komme meg dit løper jeg forbi Smedmyrkoia, gjennom Kjagdalen nedenfor Oppkuven og ned til broen mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Ved Smedmyrkoia er det ikke noe spor igjen etter Marka24-posten, det er forlatt, stille og rolig her. Gjennom Kjagdalen er det vått føre, ingen reell sti, bare myr, gjørme og vann. Våte sko.

Skibet, den sydligste delen av odden, nord i Nordre Heggelivann.

Skipet det er snakk om er ikke et reelt skip. Istedet er det navnet på en odde helt nord i Nordre Heggelivann, av gammel form Skibet. Årsaken til navnet kan jo være mange, men kjentmannsheftet spekulerer i om det kan ha vært tett tåke da odden fikk tildelt sitt navn. I den begrensede sikten kan Skibet meget vel ha fortont seg som et skip, om man kom over vannet i en liten robåt. Jeg stempler av i skipsloggen som henger på treet og setter meg ned for innta litt mer krefter til siste delen av løpeturen.

Utsikt over Nordre Heggelivann fra Skibet.

Burde jo ha badet egentlig, men føttene mine får ihvertfall badet seg der jeg løper til Løvlia og spesielt på stien derfra forbi Møkkalitjernene til dammen mellom Nordre og Søndre Heggelivann nedenfor steinen til kua. De som har lagt blåstien mellom Løvlia og dammen forbi Møkkalitjernene har gjort seg stor flid med å la stien gå over så mange våte myrpartier som mulig.

Den veien går stien, mellom Nordre Heggelivann og Løvlia.

Kloppen over 'elven Kwai', eller ett bitte lite utløp fra et navnløst tjern mellom Løvlia og Møkkalitjernene.

Ved den gamle dammen mellom Nordre og Søndre Heggelivann står det en boks med Monster Energy, dårligere reklame for en energidrikk finner man kanskje ikke. Drikk en energidrikk og etterpå så har du ikke nok energi til å klare å bære den tomme boksen med deg tilbake.

Ved Møkkalitjernene, det skyer litt til igjen.

Jeg møtte forbausende få folk ute egentlig, gitt det fine været. Kanskje Marka24 hadde tømt marka for vandrere. Ned til Skansebakken igjen løper jeg over Otertjernsåsene. Bussen hadde akkurat gått da jeg kom til Skansebakken, men Sørkedalen Kafé og Landhandleri er som alltid redningen. Mye mer folk der enn i selve marka.

En stor gruppe med jarheads å dømme fylte opp bussen på hjemturen. Neopren-sokkene gjør det ikke så verst å gå med våte sko og sokker. En god løpetur til et skip som ikke er et skip i et flott vær.

Ved den gamle dammen mellom Søndre og Nordre Heggelivann.

På vei ned til Skansebakken og Sørkedalen igjen, utsikt ovenfor Ospeskog.

lørdag 18. juni 2016

Kjentmannsmerket: Gjelleråsen 324 Høyeste Punkt I Gjelleråsmarka

Dette var ikke planen, det var ikke her jeg skulle være på denne lørdagen. Her skulle jeg være etter jobb på en helt annen dag. Jeg skulle på dette tidspunktet, som er omtrent kl 14, egentlig vært helt nord i Nordmarka og løpt. Og nei, jeg snakker dessverre ikke om Marka24, som jeg gjerne skulle vært med på, men som i år forsvant i tåken for meg. I morges våknet jeg til alarmen som ringte og følte meg ikke helt på topp, så slukøret gikk planene i vasken.

På vei opp mot Gjelleråsen.

Man trenger et plaster på såret noen ganger og dette ble mitt på denne dagen, en kort tur ut i Gjelleråsmarka. Her har jeg aldri vært før, så det er jo i seg selv artig. Området er derimot ikke veldig stort, lukket inne av store ferdselsårer omtrent på alle kanter. Min ferdselsåre til Gjelleråsen er t-banen til Stovner.

En liten og frodig myr lå kronglete til nede i ett lite søkk.

Her var det bare snakk om en rolig kosetur. Jeg startet å gå fra Stovnerbakken, der en blåsti leder opp mot der den gamle Oldtidsveien går rett nedenfor det høyeste punktet. Denne veien var i bruk til et godt stykke ut i 1700-årene og var hovedveien når man skulle reise oppover til det som nå går under navnet Oppland. På Oldtidsveien følger jeg pilegrimsleden et kort stykke, før jeg tok av og gikk ned til lille Lukedammen. Fra Lukedammen gikk jeg i retning Stovner igjen hvor jeg krysset mine egne spor.

Diverse variasjoner av merking på dette treet ikke langt unna det høyeste punktet på Gjelleråsen. Her ser vi merking for pilegrimsleden til Nidaros, skispor, et lokalt veimerke, den gule pilen brukt på pilegrimsruter og blåsti.

Gjelleråsens høyeste punkt ligger på formidable 324moh, selv om det på et skilt DNT har satt opp står at det er på 311moh. Der posten er satt opp, i nærheten av der det trigonometriske tårnet en gang sto, er det ikke mye utsikt. Kaller man trær for utsikt derimot...

Ett kulturminne på Gjelleråsen, et klokketårn satt opp av Groruddalen Historelag.

Den østlige leden av de to pilegrimsrutene fra Oslo til Nidaros går over Gjelleråsmarka. For en pilegrim er det mange minner som dukker opp når en gul pil plutselig befinner seg i synsfeltet. Pilegrimsleden til Nidaros er egentlig merket med ett helt annet veimerke, men de gule pilene er så kjent at nok noen har tatt seg bryet med å male disse langs leden. Hvor langt opp man kan følge de gule pilene derimot vet jeg ikke. Jeg fulgte dem bare et kort stykke, selv om faren var stor for at jeg ville følge dem videre.

Gjelleråsen 324 høyeste punkt i Gjelleråsmarka.

Lukedammen, et trivelig nok lite tjern, men også et mygghøl.

Det ble en kort pause ved Lukedammen, som nå er en yngleplass for mygg og insekter. Te, yoghurt, mygg og knøttsmå svarte insekter i en salig blanding. En huggorm soler seg for å få sommerkroppen 2016 i bakkene opp mot Oldtidsveien, uaffisert av at en vandrer kommer brasende forbi.

En uaffisert huggorm på stien.

Jeg ga ikke etter for å ringe i de to klokketårnene som er satt opp. Nede ved Stovner er plasteret gått av. Området er ikke så stort, men for en kort og hyggelig tur trenger man ikke mer.

Nok et tre for et fargerikt fellesskap.

søndag 12. juni 2016

Kjentmannsmerket: Gruve Nordvest For Dalsåsen, I Den Delen Som Lokalt Heter Smedåsen

Gjøre seg ferdig med målet først og så gå en lang tur etterpå, det var planen idag. En venninne hadde hørt om flåten over Svartoren, så da passet det jo greit å sette kursen mot den tidligere kjentmannsposten etterpå. For meg har det blitt noen turer på flåten, men den tåler et gjensyn. Målet er likevel starten på turen, og Skullerud, rett ved inngangsporten til marka i øst.

Gruve nordvest for Dalsåsen, i den delen som lokalt heter Smedåsen.

Så i selskap med Live, som har blitt advart om at en tur med meg ofte innebærer mye gåing, skal vi finne det som engang har vært en gruve. Nordvest for Dalsåsen ble det hentet ut feltspat. De som bor rett ved siden av er kanskje glade for at gruvedriften forlengst har opphørt, og det var nok ikke veldig lenge gruven holdt det gående heller. Til tross for å havne i boligområdet kort unna, fant vi posten ganske så greit. Selve gruven ligger nå skjult bak en plankevegg.

Åpen dag på Dølerud, den nyeste DNT-hytta i Østmarka.

En huggorm på stien mot Askevannet, ikke den eneste ormen vi så i løpet av turen.

Det lille området rundt Dalsåsen visste seg derimot å være litt vanskeligere å finne veien ut av, jeg satset på at en sti i nærheten av gruva ledet ut på grusveien mellom Skullerudstua og Grønmo, men vi endte istedet opp med å følge diverse stier på kryss og tvers inne på området. Kom oss ut til slutt og kunne flykte videre opp mot Rundtjern, hvor vi nå har et godt stykke å gå til krysningspunktet ved Svartoren.

Askevannet, her er jeg vanligvis bare om vinteren da skisporene går over vannet.

På Dølerud, det siste tilskuddet til DNT-hyttene i Østmarka, er det åpen dag og folksomt. DNT skal visstnok ha lagt ned en god del arbeid her, tilstanden til markaplassen var ikke bra, men inne har det nå blitt koselig. Istedet for gå ned til Godlia tar vi av på en tydelig sti som etterhvert følger vinterstien mot Askevannet. Her holder Live nesten på å tråkke på en huggorm, som ikke gjør noen mine til å ville flytte på seg. Ikke lenge etterpå, en buorm.

Stien mellom Skjelbreia og Bysætermåsan går en kort stund oppå noe som ligner en gammel oppbygd kjerrevei.

På Sandbakken klarer vi ikke å dy oss og må kjøpe oss en is, solen varmer godt innimellom. Ved myren rett etter Skjelbreia (vannet) snor nok en huggorm seg inn i gresset, denne gang en liten tølper. Vi ser nå ormer overalt, som stort sett bare er grener på bakken.

Live og jeg på flåteferd over Svartoren.

Vi kommer ned til ferjestedet ved Svartoren fra østsiden, burde ha kjøpt med oss vestlandslefse fra Sandbakken. Så kunne vi ha spist den som på en ekte vestlandsferje når vi krysset over. Det er jo ikke akkurat en lang flåtetur, men den er artig. Vi setter oss ned for lunsj, som føles på tide, på en liten holme på oversiden av flåten.

Svartoren, ovenfor flåtepunktet, før stillheten ble brutt av årets første bad.

En hund forvillet seg ut på flåten over Svartoren, usikker på hvordan den skulle komme seg videre inn på land.

Live vil bade og kommer forberedt, noe jeg ikke er. Det burde kanskje være på tide med årets første bad, jeg er som regel alltid sent ute, men vannet virker ikke så varmt. Uten badeshorts og håndkle er det ikke stort annet å gjøre enn å hoppe uti uten klær og bruke den ekstra genseren jeg har med som erstatning for håndkleet. Forfriskende, men litt kjølig var det. Vinden får gjøre jobben med å tørke etterpå, solen fant det beleilig å gjemme seg bak skyene akkurat når vi skulle bade.

Live på vei opp i tårnet på Kjerringhøgda.

Vi er jo ikke så langt unna. Jeg hadde foreslått å ta en tur opp i tårnet på Kjerringhøgda og, men det betyr jo en god del kilometre til, Live er klar for det. Svartoren krysses på nytt, en hund hopper på flåten idet vi går av og blir etterpå stående på flåten og lure på hva den nå skal gjøre av seg (nå var den ikke alene). Konsekvenstenkning er nok ikke hundenes sterkeste side.

Sånn ser det ut hvis man ser rett ned fra tårnet på Kjerringhøgda.

Oppe i tårnet er det så deilig at vi blir sittende en liten stund, selv om klokken lir mot ettermiddagen og vi nå har enda lengre å gå tilbake enn først planlagt. Etter å ha overnattet i tårnet på Oppkuven burde jeg vel fått meg en overnatting her og, samt på Svarttjernshøgda. Etter å ha klatret ned fra tårnet blir Vangen neste stoppested for turen.

Sånn ser det ut hvis man ser rett ut mot vest fra tårnet på Kjerringhøgda.

Den lille huggormen er ikke å se når vi går forbi Skjelbreia igjen, ikke har den vært og hentet moren og faren sin heller. Fiskerne som campet ved vannet er og nå borte. Å følge samme veien tilbake til Skullerud er ikke like gøy, så retretten går først forbi Eriksvann. Hvor en annen mann også har glemt badetøyet sitt.

Plankemarka. Fint lys over Østmarka mot slutten av dagen.

Nå krysser vi mer morenene i Østmarka på tvers og får merke hvordan det påvirker topografien i marka, det går opp og ned. Et annet kjennetegn er at det er lagt ut mye mer planker til å gå på her enn i Nordmark for eksempel, nesten så en kan kalle Østmarka for Plankemarka istedet. Det er jo likevel tanken bak som gjelder, og den er grei, beskytte vegetasjonen. Østmarka har et annet preg også enn Nordmarka, den føles litt mer åpnere og da ofte lysere. Skogsbunnen er vel magrere her.

Live i kveldsolen.

Solen står lavere på himmelen når vi når kapellet og finner tilbake til flyktningeruten og Rundtjern. Vel nede ved Skullerud når vi akkurat t-banen idet den ruller inn på stasjonen. Vi ser at vi har vært ute i nesten tolv timer, men tiden har lite å si når det har vært en så nydelig dag i Østmarka. Å komme inn på banen derimot etter å ha vært så lenge ute, gjør at man blir sigen og gjespene sitter løst.

Østmarka byr på flere merksnodige skapninger, som denne skogspingvinen oppe i et tre.