søndag 5. juni 2016

Kjentmannsmerket: Store Fidlingen = Store Fyllingen, Ved Dammen

Ofte er det lett å la seg rive med. En ser på kartet og bare tenker at det jo bare er en kort tur ned og tilbake, så får en med seg en post til. Eller et utsiktspunkt, et nydelig tjern, og så videre. Så glemmer man at de hundre meterne fort blir til en kilometer, kilometrene blir til mil, og milene blir til enda flere mil.

På vei inn i Nordmarka ovenfor Nedre Sørli gård.

Det var noe sånt jeg tenkte....før jeg begynte på turen. Skulle jo gå fint å kunne nå bort til Svarttjern, som jo ikke er så langt unna Tverrsjøstallen. Skulle gå fint det, fra Harestua. Og så komme tilbake. Nå et tog for å rekke kveldens troll i eske. All verdens tid. Skulle jeg ta turen ned om Fagerlisetra sørvest for Katnosa og likesågreit? Med denne planen kunne jeg rive med meg fire kjentmannsposter.

Det er tørt i marka, her ved Holoa.

Da burde jeg valgt løpeskoene istedet. Og ikke rotet meg bort i Vestbygda ved Harestua. Der var det jo så optimistisk flere stier som ledet opp i Nordmarka. Kunne jo starte derfra og spare meg den lange omveien om Store Skillingen eller via Grua. Ved første alternativ møtes jeg av en port og noe som ser ut som en veldig privat vei. Neste mulighet var en sti opp fra Gagnumsætra (må ikke forveksles med den mer kjente plassen på Krokskogen). Fant stien, fant også et skogshogstfelt som den lille stien forsvant i. Å lete etter en nesten utydelig sti midt blant dype spor etter skogsmaskiner betyr sannsynligvis å bruke turen min der istedet.

En orm (buorm?) på skogsbilveien ved Holoa.

Så jeg valgte å gå videre mot Nedre Sørli gård, to stier skulle det gå derfra. Jeg møtes av en port igjen, men det er folk på gården og jeg får lov til å tråkke meg over jordet til der den ene stien går over til Holoa (etter anvisning om hvor den går). En kunne såklart tatt kompasskurs, men det spiser opp fryktelig mye tid.

Almedalsputten.

Jeg hadde funnet litt fornuft på toget opp, så jeg hadde begrenset ambisjonene mine med femti prosent. To poster får holde. Milorghytta ved Svarttjern nedenfor Svarttjernshøgda og Fagerlisetra får jeg ha til gode. Været er ihvertfall nydelig og inviterer til mer enn bare vandring. Noen syklister ser ihvertfall ut til å nyte været sittende ute i Gjerdingselva nedenfor broen ved Muttatjernet. Det er ikke så mange blåstier langs sørsiden av Gjerdingen, så langs det store bassenget må en ta til takke med skogsbilveiene.

Utsikt mot den tapte kollen og kjentmannsposten, Grasdalskollen.

Grasdalskollen var første målet for dagen, men når jeg har gått forbi Elgstøa, står jeg og ser på denne kollen som ligger inne i Spålen-Katnosa naturreservat. Jeg kommer på bedre tanker, tiden har løpt fra meg, det var disse ekstra kilometrene da. Opp til toppen leder ingen stier og konturene av kollen antyder en noe kronglete oppstigning. Det er bare å begynne å telle minuttene som renner avgårde i rask hastighet skulle jeg satse på den posten nå.

Store Fyllingen nedenfor Elgstøa.

Jeg tar telling og går mot Store Fidlingen (eller Store Fyllingen) som jeg først valgte bort for å gå til Grasdalskollen. Ett ganske så idyllisk vann, men det er kronglete å komme seg rundt det på stien som leder en mot den gamle og nå rehabiliterte dammen i sydenden. To fiskere prøver lykken. Minuttene tikker og går der jeg må over våte myrdrag, men dammen den går ingen steder. Opprinnelig bygget i 1872. Jeg stempler i heftet og setter meg ned på dammen for lunsj. Hvor jeg kan se opp mot den tapte toppen til Grasdalskollen.

Store Fidlingen = Store Fyllingen, ved dammen.

Ingen anfall av å bare skulle gå kjapt innom et sted nå. Å se tilbake på at en tenkte på å gå til Tverrsjøstallen og muligens også Katnosa. En noe vannvittig tanke kanskje. Prioriteringer. En kunne jo ha droppet trollet for skogen.

Under overflaten, Store Fydlingen.

Fornøyd er jeg ihvertfall med å få sjekket av to blåstier jeg ikke har gått på før. Stien mellom Elgstøa og Båhussætra, samt den lille stien fra Store Daltjuven ned til Nyseterveien er det første gangen jeg setter vandrerføttene mine på. Stien ned fra den store tyven av daler går ned et litt tøft bekkedrag.

På blåstien mellom Elgstøa og Båhussætra, ett blågrønt kontrast-tre.

Å ha en tidsfrist over seg er egentlig ikke så gøy. Er jo nesten ved Stryken, men derfra går det ikke tog nå. Så jeg må opp til Harestua igjen. Forbi Store Skillingen og veien (R4) som bryter stillheten. Langs veien kan man følge en sti. Framme på togstasjonen i Harestua er jeg i god tid før toget kommer. I bagasjen på turen hjem ble det en post. Greit nok det.

Ved Store Skillingen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar