søndag 24. juli 2016

Seteråsen, Stuteskallen, Otertjernsveien og Midtre Lysedammen

Tok turen opp i den krokete skogen for å komme meg ut igjen, samt litt for å teste ut en ny kamerat (Fujifilm X-E2s). Jeg la ut fra Skansebakken og kunne først tre inn på stier og skikkelig skog ved Ospeskog. Det var ingen lang tur det var plan om å gå, men det hindret ikke tiden fra å gå likevel. Snudde ved stikrysset nedenfor Nedre Gråseterhytta og gikk opp mot Otertjernsåsen. På veien dit hadde jeg gått opp på toppen av Seteråsen, en noe ubetydelig topp med lite utsikt, dekket til av trær. Tok turen opp til toppen med det artige navnet Stuteskallen, men skallen er stort sett dekket til av trær den og, selv om utsikten er bedre enn på Seteråsen.

Nedenfor Stuteskallen møtes både skispor, blåsti og skogsbilvei. Skogsbilveien, som er kjent under navnet Otertjernsveien, er av flere regnet som en av de flotteste skogsbilveiene i marka. De fleste av dem er bygget for å frakte tømmer, men ikke denne, istedet ble denne anlagt i 1934 for å bygge Otertjernsrenna. Otertjernsrenna har jeg besøkt tidligere når det var kjentmannspost der (trykk her for å lese om den turen). Renna skulle frakte tømmeret fra Søndre Heggelivann ned til Slora, levetiden ble derimot kort siden tømmeret fikk for mye skade på veien, istedet ble det bygget en annen renne som gikk ned til Skotta mot nord.

Otertjernsveien går herfra og ned til Lysedammene, på veien passerer den ett utmerket utsiktspunkt. Her blinker det fra vannene nedenfor, Nordmarka og Krokskogen skues utover horisonten og man ser langt ned forbi tårnene på Tryvann. Badetøyet ble urutinert glemt igjen hjemme, både badebukse og håndkle, men nede ved Midtre Lysedammen må man ut i vannet. Temperaturen i vannet er deilig. Lar solen tørke kroppen etter badet. Ikke noe å si på denne deilige dagen i marka.

På toppen av Seteråsen.

Utsikt i vestlig retning fra Seteråsen.

På toppen av Stuteskallen.

Utsikt fra Stuteskallen i retning Sørkedalen, Tryvannstårnene og Oslo.

Otertjernsveien.

Klippene og utsikt fra Otertjernsveien.

Utsikt fra Otertjernsveien mot Krokskogen og Nordmarka med Lysedammene nedenfor.

Utsikt fra Otertjernsveien i retning Sørkedalen og tårnene på Tryvannshøgda.

Midtre Lysedammen.

Sommerfugl.

tirsdag 5. juli 2016

(Camino Muxia) Dag 7: Dumbria - Muxia

Lengde: 20.1km (206.7km), tid brukt: 7:16 (60:56).
Vær: Overskyet og grått, så pent vær om ettermiddagen og kvelden.


Utenfor herberget har vinden blåst hele natten og bragt med seg skyene inn fra havet, vi våkner til ett tungt skylag over oss og stengte utgangsdører. Det har altså vært noen her etter at vi la oss igår kveld, ingen her nå, bare pilegrimene som ennå ikke har gått. Til frokost kjøpte vi igår inn en stor pose med små croissanter og små porsjonspakker med syltetøy, en liten etterligning av den spanske frokosten man får på barene her nede. Så går vi ut bakveien og ut under den grå himmelen for vår siste dag på Caminoen.

Dystert landskap i den første delen av vandringen idag, her over jordene mot åsryggene i horisonten, rett før Senande.

Fra Dumbria er det rundt to mil til Muxia, hvor vi vil gå fra det litt avsidesliggende innlandet og ut til havgapet. På veien veksler Caminoen mellom å gå på asfaltveier, skogsbilveier og brede stier. Rundt oss skifter landskapet fra skog, med en en overvekt av eukalyptus trær, til kultiverte åkre og jorder, til rullende åsrygger som er farget grå av været og til små landsbyer, gårder og grender. Vanlige kjennetegn som kirker, kors, forlatte hus og de fascinerende horreoene (de fleste her er bygget i stein) er det ikke mangel på underveis.

Tre sedvanlige landemerker på Caminoen, en horreo, ett kors og ett klokketårn.

Etter seks kilometer har vi gått i en stille verden og ankommet Senande, uten tegn til andre, utenfor de få husene vi passerte lå hundene søvnige og uaffekterte. Åsryggene i horisonten hviler under de grå teppene. Den melankolske stemningen været gir, passer litt til dagen, det er siste dagen på veien og det føles litt trist. Hungeren blir ikke helt stilt etter bare en uke på veien.

En gigantisk horreo utenfor San Martino de Ozon-klosteret, for å holde den oppe trengs det 22 par med ben.

Jeg føler ofte at det er en merkverdig feil i forholdet mellom størrelsen på stedet og antall barer i Spania, en landsby kan være knøttliten men likevel ha tre barer, som her i Senande. Hvordan de klarer å få det til å gå rundt, lurer jeg ofte på (at en Camino går gjennom landsbyen hjelper jo dog på). Vi sper ihvertfall bittelitt på inntekten til eieren av den første baren vi kommer til, Bar A Coxa, han serverer cafe con leche'n sammen med et par jukse-egg. Mens vi sitter og nyter kaffen vår, dukker de første pilegrimene vi ser etter å ha forlatt Dumbria opp. Blant dem er det også noen som ikke overnattet i Dumbria og må ha gått fra Logoso, eller kanskje også helt fra Olveiroa.

Inne i San Martino de Ozon, det er ikke lengre monker som holder til her, dette er stuen til det litt mer alternative mikro-samfunnet som bor på stedet.

Etter Senande er Caminoen lik som den var før Senande. På navneskiltene til de forskjellige små landsbyene vi kommer til er det i tillegg til navnet på landsbyen også et kamskjell. I horisonten i retning havet, under skyene, er det et gløtt hvor vi kan se blå himmel gjennom, det kan bety at vi kanskje vil ankomme til både Muxia og sol.

Bygninger, landskap og en horreo langs Camino Muxia.

Utenfor det gamle klosteret San Martino de Ozon står den største horreoen jeg har sett her nede noensinne, den står på ikke mindre enn imponerende 22 par med ben. Selve klosteret er det lenge siden har blitt brukt til et geistlig formål, selv om de som bebor det nå lever ett liv litt på siden av samfunnet, som munkene gjorde her en gang i tiden. Etter å ha sett litt på verkstedet, baksiden av klosteret og kirken ved siden av går vi videre. Og kommer til inngangen til klosteret.

Mellom Merexo og Moraime gikk vi ned til denne stranden for å slappe av og spise lunsj, bølgene og strømmen var for stor til at vi kunne bade.

Klosteret nå består av et lite alternativt mikro-samfunn. Når vi går inn porten jobbes det i hagen utenfor bygningen. Vi krenker ingens eiendomsrett ved å gå inn, det står et skilt som ønsker folk velkommen og det var reklamert for både stempel til pilegrimspasset, te, vegetarmat og annet utenfor. En av de som holder til på stedet møter oss og viser oss kort rundt inne, vi takker ja til en kopp te. Laget av mynte fra blader de henter fra hagen utenfor. To andre pilegrimer, en franskmann og en amerikaner som også var i Dumbria, kommer også mens vi sitter og slapper av i hagen. Det er avslappende her, men samtidig føler man seg litt på utsiden.

Muxia og enden på vår Camino i sikte.

Fra San Martino de Ozon går vi forbi nok en liten landsby, gjennom skog og så møter synet av havet oss i Merexo. Nå når vi er nærheten av sjøen går vi ned og finner en sandstrand, vi kan se odden som Muxia ligger ute på tuppen av, men vi kan ennå ikke se selve byen. Vi spiser lunsj på stranden, vi har fortsatt mange croissanter igjen. Mens bølgene slår mot sanden, nyter vi en kald øl og Kjetil tar seg en rask lur. Det er for mye bølger og strøm i vannet til at det frister å prøve seg med et bad. Franskmannen dukker opp og vil prøve seg, men også han ser ut til å gi opp forsøket. Vi møter på de to frilynte pilegrimene når vi er tilbake på veien, de lurer på om man kommer seg ned til stranden.

Bølgene slår mot klippene ute ved tuppen av Punta da Barca, nedenfor Santuario de la Virgen de la Barca, bare det store havet igjen å krysse.

Enden er nær, Muxia er nær, og med det det store havet også. Der jeg trodde at Caminoen følger odden rundt, klatrer den istedet opp i åsen etter Moraime og den tøffe kirken som befinner seg der. Oppe i åsen passerer vi et lite kapell og det første synet av husene i Muxia. Nede ved havet blåser det bra, man kan velge å gå langs vannet eller å ta en landsbyvei rundt, vi velger plankegangen langs vannet med utsikt mot Muxia og havet. Det blåser faktisk så mye at sanden stikker i øynene når vi kommer inn på bilveien inn til småbyen, over veien ligger det små sanddyner. Vi er framme ved veis ende, over oss er det nå blå himmel med noen skyer.

Muxia sett fra Monte Corpiño under solnedgangen. Muxia er en mer roligere og stille småby enn Finisterre og jeg liker meg nok litt bedre her.

Strengt tatt er vi ikke helt ferdige før vi står ute på odden med den siste veimerke-steinen og synet av Santuario de la Virgen de la Barca med havgapet i bakgrunnen, men før vi går ut dit ordner vi oss plass på herberget Bela Muxia og slapper av. Jeg er veldig fornøyd med å få tilbringe resten av dagen og kvelden her i Muxia, jeg hadde ønsket det ifjor og. Ut mot havet går vi over Monte Corpiño, fra toppen kan vi se ut over Muxia på den ene siden og havet på den andre. Muxia ligger mye mer værhardt til enn Finisterre, noe husene som ligger vendt ut mot sjøen bærer preg av (jeg har sett et bilde av havet som slår inn over kirkedørene til Santuario de la Virgen de la Barca).

Solnedgang fra Muxia.

En gledelig ting er at kirken er åpen når vi kommer ut til tuppen av odden og kan se hvordan den ser ut innvendig, vi får til og med et stempel i pilegrimspassene våre. Nede ved havet slår bølgene inn over klippesteinene, vi klatrer ut på en av de ytterste klippene og får smake saltvannet i kjeften når en stor bølge slår opp over oss. Lettere våte i klærne setter vi oss ved det lille fyret og nyter været og at vi er framme, enkel feiring med en kald øl og chips.

Muxiellaen, som i Finisterre kan man her og få et bevis på at man har gått til Muxia.

Om ettermiddagen spiser vi bacalao på en lokal restaurant som ligger nede på kaien i Muxia etter tips av hospitaleroene i Bela Muxia (ikke mange steder der som serverer bacalao). Den smaker veldig godt, men er også veldig forskjellig fra den bacalaoen jeg er vant med hjemmefra, her fikk vi bare fisken sammen med poteter (begge deler godt saltet). Stort sett bare lokale folk på stedet. Etterpå løper vi opp på toppen av Monte Corpiño igjen for å få med oss solnedgangen, vi når den akkurat. Havet står i flammer og vi kan se tilbake på en fin Camino fra hav til hav (Ferrol til Muxia).

De forskjellige stemplene i pilegrimspasset mitt for vandringen fra Santiago de Compostela og hit til Muxia.

<- Dumbria

mandag 4. juli 2016

(Camino Muxia) Dag 6: Vilaserio - Dumbria

Lengde: 30.8km (186.6km), tid brukt: 9:18 (53:40).
Vær: Sol, enkelte skyer etterhvert.


Å følge i sine egne fotspor er enkelt, en vet hvor en skal gå og hva en vil komme til å se. Heldigvis så slutter vi å følge i mine fotspor i løpet av dagen, slik er jeg igjen tilbake til det jeg liker, å alltid være spent på hva som venter rundt neste sving. Når vi kommer til Hospital senere idag, vil vi ta til høyre mot Muxia der jeg før har blitt ledet mot venstre under en grå og kontrastløs himmel. Mellom Hospital og Muxia er det bare et herberge, i Dumbria, så vi vi går dit idag.

En naturskjønn plassering av en Camino veimerker-stein mellom Cornado og Maronas.

Ifjor virket området man går gjennom etter Vilaserio øde og avsidesliggende, årsaken var åpenbart været, det visste jeg da og. Nå som været er fint, himmelen er blå og solen lyser, så er inntrykket noe helt annet. Grønne åkre og jorder, kulturlandskap, og synlige gårder og små landsbyer. De var der sist gang og, men i det øde været gjorde de omtrent et forsvinningsnummer av seg. Det er nesten som å oppleve to forskjellige steder, selv om de er de samme.

Veien opp mot Vilar do Castro, ett slitt informasjonspanel viste at det lå en gammel borg eller festning på toppen av åsen bak landsbyen. Vi prøvde å komme opp, men ble vinket ned igjen av de lokale.

Vi er avgårde igjen klokken åtte om morgenen, frokost spiste jeg i restauranten, mens Kjetil valgte å vente. Vandring på asfalt i starten, før solen gjør sin fulle entré, så skifter underlaget til skogsbilveier smått på kryss og tvers mot Santa Mariña. Vi undrer oss over bildet på et våpenskjold som vi ser på et skilt, hvor en bro splittes av stråler fra en rød stjerne, på den ene siden av broen står en svart ridder, på den andre siden ett rødt kors. Det er en behagelig vandring i morgentimene. Fra fontenen i Cornado renner det ustanselig.

Under frokosten gikk det en jente forbi baren i Vilaserio, nå passerer vi henne mens hun har en pause i solskinnet. Hun var tidlig oppe, men likte den tiden hun fikk gå alene. Utsikten fra plassen hun valgte å sette seg ned på er et trivelig kulturlandskap. Ifjor grått, nå grønt. Det største problemet med vandringen nå, er egentlig min egen følelse av at jeg tar for mye bilder. Kjetil må vente på meg der jeg tar bilder av alt, livet gjennom en linse, mens jeg latterlig nok små-irriterer meg over hele tiden å få en gul ryggsekk i bildet. Det å ta bilder av rutene jeg går, har likevel blitt en stor del av vandringene mine og noe jeg sliter med å tone ned på.

Mirador do Corzón, utsikt tilbake mot åsryggen som Caminoen går rundt (på andre siden av åsen for Vilar do Castro). For å komme opp hit må man gå vekk fra Caminoen etter å ha passert gjennom landsbyen Lago. Det er en fin utsikt i alle retninger fra utsiktspunktet.

I Santa Mariña må jeg overtale Kjetil til å spise frokost, så vi går ned til Casa Pepa for mat til han og kaffe til meg. Etter Santa Mariña er det ikke noe sted å få mat før man kommer til Ponte Olveira (det finnes flere steder her enn Casa Pepa, men herberget ligger roligere til enn de to andre stedene som ligger langs veien). I Vilar de Castro ser vi at det må ha vært en gammel bygdeborg eller liknende på åsen ovenfor landsbyen, vi gjør et forsøk på å komme oss opp, men blir møtt av to lokale som gjeter oss ned igjen og insisterer på at man ikke kommer opp herfra. Denne delen av ruten er fin og hyggelig, men vi skulle gjerne ha sett at den gikk over åsryggen (utsikt).

San Cristovo de Corzón.

Vi gjør et nytt forsøk på å komme oss opp i høyden etterpå, men gir oss når vi ser at veien vi prøvde å ta begynner å helle nedover istedet, etterpå ser vi at vi ga oss ikke langt unna før en skogsbilvei ledet opp mot klippene på toppen av åsen. Som plaster på såret, går vi opp på samme høyde som jeg tok turen opp på ifjor. Skyer har begynt å befolke himmelen nå, og det føles litt det samme som ifjor, med unntak av at det ikke er noe regn i horisonten. Vi er likevel begge fornøyd med denne utflukten til Mirador de Corzón. Jeg lurer egentlig på om det flere andre pilegrimer som tar turen opp hit, de fleste virker for opptatt med bare å følge der der gule pilene leder. Har nok med det, om ekstra omveier krever for mye kanskje.

I Olveiroa tar vi en pause, tid for lunsj. Neste gang jeg går Camino Finisterre må jeg overnatte her, det er en trivelig liten landsby og det offentlige herberget virker fint. Jeg stortrivdes på den lille turen mellom Olveiroa og Logoso ifjor, da var det grått og en følelse av å vandre i en ødemark. Lysere vær idag, vandringen er annerledes, men fortsatt trivelig. Kjetil har derimot fått opp farten og jeg sliter med å holde følge, han haster forbi vindmøllene, elven nedenfor og den moderne broen, og så med ett er vi i Logoso.

Veimerke utenfor Olveiroa.

Utenfor det trivelige lille herberget sitter det allerede flere pilegrimer og slapper av, deriblant en fra Østerrike som vi snakket litt med i Vilaserio og. Det blir til at vi ikke lar sjansen til å nyte solen og noen kalde pils la gå fra oss. Nå kan jeg se åsryggen med vindmøllene på toppene herfra, der det ifjor bare var en grå vegg. Vi snakker en del sammen med østerrikeren, før vi igjen legger på vei videre, vi har fortsatt en snau mil igjen å gå.

Veggmaleri i Olveiroa.

Det er mer spennende å gå her nå, nå kan jeg se lengre i horisonten og oppe ved Hospital legger jeg merke til en ganske så distinkt fjellrygg som skiller seg klart ut sør for oss. Med bedre sikt dukker også noen stygge bygninger fra en fabrikk av ett slag opp og skjemmer vandringen litt. Så kommer vi til der rutene skiller lag og vi skal gå mot høyre og Muxia. Gjør jeg helomvending nå og velger å gå mot Finisterre, mot vi gå helt til Cee, men da ville jeg fått med meg utsikten over havet som jeg ikke fikk ifjor.

Turen til Dumbria følger veien i starten, gjennom et hei-landskap med mindre vegetasjon, før en veimerke-stein leder oss av veien og ned i underskogen. Nå er jeg tilbake til det å lure på hva som venter meg rundt neste sving. Stien er en behagelig vandring fram til As Carizas, hvor vi går forbi to stykker som tydelig har funnet tonen sammen på Caminoen. De var i Vilaserio og når vi kom dit igår, men gikk videre. Jeg antar at de er litt mer frilynte i henhold til hvor de overnatter, ikke noe galt i det. Jeg lurer litt på om vi ikke burde komme til Dumbria snart og så står vi plutselig der.

Ved Hospital kommer man til et mer åpent landskap, i bakgrunnen kan man se en distinkt fjellrygg som skiller seg ut fra landskapet rundt.

Herberget er den første bygningen man kommer til i Dumbria og jeg forsto med engang at vi var framme når jeg så bygningen, ikke bare på utseendet, klesvasken utenfor røper mye. Bygningen er av en sånn arkitektur som ser friskt og moderne ut når det er ferdigbygget, men som føles slitt etter noen år med bruk, med forskjellige farge på de forskjellige delene av bygget. Når vi går inn er det ingen hospitalero der, utenfor henger det en notis om at vi bare skal finne oss en seng, og ordne formalitetene senere. Det er flere pilegrimer her enn ventet, men ikke noe problem å få seg en seng for natten, vi deler rom med en mor og sønn fra Korea. Herberget ser ellers fint og moderne ut innvendig.

Veimerkesteinen som angir hvor Camino Finisterre splittes og rutene videre til enten Finisterre eller Muxia går. Merkverdig nok så vises kamskjellet likt for begge alternativene. Vi går nå til høyre mot Dumbria og Muxia.

Når vi senere går igjennom Dumbria for å sjekke mat, virker landsbyen nesten folketom. I gatene (mer den ene gaten) er det helt stille. Alle barene vi ser og går forbi er stengte. En merkelig stemning. Er landsbyen i ferd med å bli fraflyttet? Skjuler landsbybeboerne seg for skumle pilegrimer? Utenfor skolen er gjerdestolpene farget i regnbuens farger, barn av regnbuen og det er ingen der (men så er det jo skolefri). Vi finner til slutt den lokale butikken, tenker at vi da kan lage mat på herberget, men sliter med å finne noe passende og greit å lage.

Caminoen mot Dumbria og Muxia.

Det viser seg at det også er en restaurant tilknyttet butikken (Meson O'Argentino) og etter å ha spurt om middag blir vi geleidet inn i en liten og skjult del av stedet. Her får vi svar på hvor de pilegrimene vi ikke kunne gjøre rede for på herberget var, de er her. Middagen vi blir servert er faktisk ikke så verst, den er igrunn ganske så god, og det er mye. To store koteletter til hver med mye chips, etter at vi har spist en stor porsjon med sopa de gallego.

I Dumbria, Santa Eulalia kirken i landsbyen.

Skyer har ubemerket overtatt himmelen. Tilbake på herberget er det forsatt ingen spor etter hospitaleroen. Vi setter oss ute på en av terrassene til herberget og slapper av med noen øl. Det har begynt å blåse, vinden uler halvhjertet forbi. Det har vært en bra tur fra Vilaserio idag. Dumbria føles litt merkverdig, men det er også kanskje hvorfor jeg liker meg her igrunn, disse små merkelige stedene vandringene tar en til. Mens trærne svaier i vinden, går vi mot siste natt på Caminoen. Når vi kryper til sengs har fortsatt ingen dukket opp.

<- VilaserioMuxia->

søndag 3. juli 2016

(Camino Muxia) Dag 5: Santiago de Compostela - Vilaserio

Lengde: 32.6km (155.8km), tid brukt: 9:11 (44:22).
Vær: Pent.


Over Santiago de Compostela begynner himmelen å bli lysere, selv om det er tidlig om morgenen har allerede de første pilegrimene for dagen tatt sine siste skritt på Caminoen og ankommet Praza do Obraidoiro. Vi kunne høre klikkingen av vandrestavene mot brosteinene utenfor om morgenen. For dem er kanskje vandringen over, for oss så markerer denne dagen starten på en ny rute, Camino Muxia. Jeg har to ganger gått Camino Finisterre fra Cee, så denne gangen har jeg lyst til å ta ruten som går direkte til Muxia etter Hospital. Negreira var ikke helt mitt sted, nå har jeg tenkt at vi fortsetter videre mot Vilaserio istedet.

Om morgenen strømmer sollyset gjennom gatene i Santiago de Compostela.

Å krysse Praza do Obraidoiro om morgenen er den rake motsetningen til igår, på den store plassen er det helt tomt for folk og det er helt stille. Noen pilegrimer finner vi i en liten kafé i gaten rett nedenfor katedralen (samme gate som pilegrims-kontoret nå ligger i), de spiser frokost etter å ha fullført sin Camino, vi spiser frokost for å starte på vår andre del. Når vi går gjennom de siste gatene i Santiago strømmer sollyset ned gjennom dem.

Rett utenfor Santiago kan vi se tilbake og se på spirene til katedralen og kirkene i Santiago som stiger opp mot himmelen.

Camino Finisterre har jeg jo gått før og vet hva som venter meg, ihvertfall fram til Hospital. Jeg husker at turen fram til Negreira var trivelig fram til man krysser motorveien rett før byen, derfra var det ikke like spennende, heldigvis er det da ikke langt å gå før man er framme i Negreira. Det har ikke skjedd noen endringer som jeg kan se siden ifjor, bortsett fra at hotellet ved Ponte Maceira (som har en fantastisk sello, og god burger) ikke er åpent ennå når vi kommer dit. Et lite telt som sto rett i utkanten av Santiago har nå fått ett nytt telt som nabo.

Kjetil vandrer over den gamle og flotte broen i Ponte Maceira.

Ruten er fortsatt like trivelig, den største forskjellen fra ifjor er at vi nå møter på flere pilegrimer enn det jeg gjorde ifjor, spesielt gjelder det for pilegrimer som går i motsatt retning. En av dem vi møter som går i retning Santiago, er en pilegrim med lyst og blondt, delvis flettet hår. Med tunge og distinkte steg troner han fremover, ansiktet morskt og anspent, som en viking. Kjetil hilser idet han passerer oss, og vi blir møtt med ett kontant og harskt 'ssssssshhh', noen har en dårlig dag tydelig. Resten av turen blir hysjet en kilde til mye latter, jeg vurderer nesten å svare det samme til en tilfeldig pilegrim vi møter, bare for å se hvordan reaksjonen blir. Turens morsomste møte.

En litt sjenert Camino veimerke-stein som prøver å gjemme seg bak et tre, etter Ponte Maceira. Noen har fått nok av skoene sine og lagt dem igjen, ett typisk Camino kjennetegn.

Som ifjor blir det en pause i Augapesada, baren ser lik ut siden sist, pilegrimene forskjellige. Jeg legger mer merke til milesteinene som angir antall kilometer igjen til Muxia nå. Denne gangen får jeg faktisk et stempel i pilegrimspasset i baren i Trasmonte (Casa Pancho), noe jeg ikke fikk ifjor. At det ikke er et pilegrimsherberge i Ponte Maceira er synd, så vakker den lille landsbyen med den flotte bruen er. Å sitte her om kvelden tror jeg at ville ha likt veldig mye.

Etter Negreira går man forbi denne kirken.

I Negreira er det mer liv og røre enn det var sist, kanskje det er markedsdag her på søndager. Det er et svare leven når vi sitter og spiser lunsj, så mange biler at det lokale politiet må ut for å dirigere, politifløyten er noe enerverende. Den store bocadilloen med lomo (svin) og en stor og kald cerveza con lemon derimot bøter mer en nok på det. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor jeg valgte å bli her og ikke gikk videre ifjor, men været er flott og jeg får nå oppleve vandringen over til Vilaserio i pent vær i motsetning til forrige Camino.

I denne baren i Zas har tiden stått stille en stund.

Der jeg ifjor vandret over åsryggen mot Vilaserio i et grått vær, var det flere steder liten sikt, idag kunne jeg se små gårder og veier dukke opp som jeg ikke hadde sett da. Skogen er også lysere, ikke så nedtynget, mer liv, men ikke så melankolsk. Jeg har nevnt at jeg liker å gå i en melankolsk stemning og, jeg trivdes på vei over sist gang.

End of ze world zis way.

Baren i Zas var ikke åpen ifjor, eller så gikk den hus forbi meg i tåken, men den er det nå. Ett klassisk eksempel på et sted hvor tiden virker å ha stått stille, artig, cola-pause. I guideboken sto det at det skulle være en pilegrimsvennlig bar i A Peña, den fant jeg ikke ifjor, nå har de tatt konsekvensene av det og tegnet gule piler på bakken, samt skilt for å vise vei. Vi følger pilene opp, tar en øl i varmen, følger pilene ned igjen og fortsetter videre på Caminoen mot Vilaserio.

Disse høye trærne som ser ut som overvokste grønnsaker (som dill) slutter aldri å fascinere meg.

Vi ankommer Vilaserio, eneste synet av andre pilegrimer etter Negreira var en annen som vi kunne se gående et lite stykke foran oss. Å få plass i herberget der, O Rueiro, er ikke vanskelig, det er ikke så mange andre der, de fleste stopper i Negreira. Vilaserio er ikke stort, men det har alt vi trenger, rent, pent og med en restaurant og bar for mat og drikke. Jeg benytter meg av muligheten til å vaske og tørke klærne mine i vaskemaskinen og tørketrommelen.

Utsikt over et kulturlandskap fra vandringen over åsryggen mot Vilaserio.

I utkanten av den lille landsbyen, grenden, er det også et veldig spartansk offentlig herberge, noen av de som overnatter der er her for øl og mat. Det varmt og vi slapper en del av utenfor herberget, tar en tur om ettermiddagen, idet de lokale henter inn kuene. Negreira er større, men det er hyggeligere her.

O Rueiro herberget i Vilaserio.

I morgentimene idag fikk jeg den gledelige meldingen om at flyselskapet hadde funnet ryggsekkene og at de nå var på flyplassen i A Coruna. Problemet er, vi befinner jo oss ikke der lengre, og ikke vil vi komme dit senere i løpet av reisen vår. Ved å ringe til Vueling får jeg, etter å ha ventet en lang stund, ordnet det slik at de vil sende dem til flyplassen i Santiago de Compostela. Da gjenstår det bare å se om det stemmer, når vi reiser hjem igjen.

Vi spiser middag inne, etterhvert vises Frankrike mot Island på tv'n, det går ikke Island sin vei. Dagen idag bar mange likheter med fjorårets første dag på Camino Finisterre, pent vær og en hyggelig vandring, men å gå videre til Vilaserio var et bedre valg. Fornøyd med å ha gått over fra Negreira i pent vær, da har jeg fått opplevd denne ruten i begge typer vær.

<- Santiago de CompostelaDumbria ->

lørdag 2. juli 2016

(Camino Inglés) Dag 4: Hospital de Bruma - Santiago de Compostela

Lengde: 40.0km (123.2km), tid brukt: 9:52 (35:11).
Vær: Regn om morgenen, så penere og penere utover dagen.


Om morgenen på den fjerde og siste dagen på Camino Inglés er det enda gråere ute enn om morgenen igår, det regner og idag venter kirkespirene i Santiago de Compostela i den mørke horisonten. En lang tur foran oss idag, på fire mil, men siden vi mistet noen dager grunnet den forsinka bagasjen så ønsker vi ikke å splitte opp denne etappen i to korte.

Vi forlater Hospital de Bruma i lett regn om morgenen, utenfor kirken står lyset fortsatt på.

Etter frokost bærer det ut i regnet, som gir oss en sjanse til å teste ponchoene vi har kjøpt, det er likevel ikke snakk om det tyngste regnværet. Rundt oss ligger skylaget tungt om det galisiske landskapet, som legger til en viss melankolsk atmosfære til omgivelsene. Stille på landeveiene, vi kan høre dråpene falle på bakken. Det er en viss fare for at jeg trives i melankolske omgivelser, for selv om været er grått liker jeg meg der vi går.

Grått og melankolsk galisisk landskap om morgenen.

Været har begynt å lette så smått idet vi vandrer inn mellom de første husene i Cabeza de Lobo, hvor jeg kommer på at det er noe jeg erindrer å ha glemt. Jeg kommer på det rett før vi står rett foran den, av andre som har gått denne Caminoen har jeg sett bilder av en stor, nesten i full skala, dinosaur langs ruten. Selv om den nå ikke står på samme sted som i bildene, men mer stuet ut ved siden av en lagerbygning nå. Dinosauren er ikke alene om å være et merkverdig innslag langs Caminoen i denne landsbyen, utallige snodige skulpturer står plassert langs veien, blant annet en traktor på en bøylet skinnegang.

Kjetil vandrende på stille landsbyveier i regnet etter Hospital de Bruma.

I A Rúa / Buscas viser klokken at det er tid for kaffe, Solvor sitter allerede på den første baren vi kommer til (Bar Novo). Været har lettet og skyene ser ut til å være i et hastverk vekk fra oss. Denne delen av Caminoen er hyggeligere enn det jeg hadde forventet. Vi veksler mellom å gå på små og lite traffikerte bilveier, og stille skogsveier. Bebyggelsen er aldri langt unna, både gårder, kirker og ofte, de forlatte og forfalne minnene av tidligere hjem.

I Cabeza de Lobo møter pilegrimene på denne dinosauren (eller dinogrimen), usikker på om det er en diplodocus, brontosaurus eller brachiosaurus. I tillegg til dinosauren sto det utallige merkverdige andre skulpturer rundt omkring i denne landsbyen.

Så krysser vi motorveien og Caminoen endrer karakter, den flater seg ut og danner omtrent en rett linje, rundt seks kilometer med relativ kjedelig vandring. Foran oss vandrer det en enslig skikkelse. Vi tar henne igjen, en eldre fransk kvinne, smilende, har gått fra Le Puy tidligere, tar det roligere nå. Et lite vennlig møte på Caminoen. Sigüero velkommer oss med en liten park, hvor vi sitter ned og spiser melonen som Kjetil har bært på en stund (på tide, den hadde knapt holdt lengre).

Selv om vi nå nærmer oss Santiago de Compostela går ruten fortsatt gjennom flere skogspartier, her på en sti gjennom en tunnel av vegetasjon.

Sigüero gir ikke noe inntrykk av å være spesielt spennende, hvor ruten går gjennom byen er vi og litt usikre på, men det er tid for lunsj. På Miras bestiller vi oss noen retter som fort viste seg å være større enn ventet, croquetas, tortilla og jamon serrano på ristet brød. Solvor dukker plutselig og vi vinker henne bort til bordet. En lokal mann kommer bort, begynner å snakke på engelsk, hinter om at vi bør overnatte her og han jo bare kan kjøre oss den da korte bilturen til Santiago imorgen, og vil betale for cerveza'ne vi har drukket. Vi sier nei, men finner ut at han har betalt for dem når jeg betaler. Dette er så langt Solvor skal gå idag og vi sier med det farvel til hverandre.

Lunsj i Sigüero, Kjetil og Solvor. På bordet foran oss, et større måltid enn forventet.

Nå er det bare rundt to mil igjen til Santiago, de går gjennom overraskende mye skogspartier. Lyden av ett haglegevær smeller av to ganger når vi beveger oss opp fra Sigüero. Jeg lager et kongledyr som jeg plasserer på en veimerke-stein. Fra å være mørkt og regnfullt om morgenen har det nå endret seg til å være en skyfri himmel og varmt.

Igrexa de Barciela utenfor Sigüero.

Den aller siste strekningen inn mot Santiago blir litt merkverdig, vi kommer til et lite veikryss hvor det er en gul pil som sier at Camino oficial går den ene veien, mens det er en gul pil som peker den andre veien mot en veimerke-stein. Boken sier vi skal til å høyre, men det er ikke den offisielle ruten ifølge asfalten. En bil stopper og sier at det er oficial som er rett vei. I slike situasjoner skriker puristen i meg og ett godt stykke så går jeg med en følelse av at jeg går på en rute som de lokale har merket for å lede pilegrimene til sine virksomheter (minner fra Tyrkia og the Lycian Way).

Omveien, eller den offisielle veien, går først gjennom et kjedelig stykke langs veien, men etter en stund begir den seg ut i et ganske så hyggelig skogsparti med solen lysende gjennom de luftige trærne. Så dumpes vi ut langs en traffikert motorvei som leder inn mot Santiago og jeg frykter at denne ruten følger den veien inn. Cola-pause på hotell/restaurant ved siden av veien. Vandring langs motorveien, heldigvis tar merkingen av ikke så lenge etterpå og fører oss tilbake til en velkjent veimerke-stein. Jeg føler meg fortsatt usikker om dette egentlig var den rette veien.

Veien til Santiago, den hyggeligste delen av siste del av Camino Inglés, gjennom et hyggelig og lyst skogsparti på ruten merket som camino oficial.

Vi nærmer oss Praza do Obraidoiro med stormskritt, Camino Inglés går inn i Santiago på en annen rute enn det Camino Frances / Primitivo / Norte gjør. Den er fortrinnsvis trivelig, men ikke merket i byen, så vi bruker litt tid på å finne ut hvor den egentlig går. Jeg merker at det er en viss spenning i kroppen ved å ankomme byen igjen, jeg er usikker på hva Kjetil egentlig føler. Fra øyeblikket vi er inne i bykjernen er det jo en markant endring i antall folk, og pilegrimer (samt mye turister).

Framme i Santiago de Compostela, på Praza do Obreidoiro, katedralen som det fortsatt jobbes med i bakgrunnen.

Når vi ankommer plassen foran katedralen er det bare å sette seg ned, smile og tenke at nå er det gjort...igjen. Framme ved målet, men eventyret er jo ikke over ennå, knapt halvveis. Fullt liv og røre, pilegrimmer over alt, til fots, til sykkel og med padleårer. Vi deler en øl og bare ser på folkelivet, pilegrimshavet og katedralen som fortsatt ikke er ferdig med vedlikeholds-arbeidet.

Om kvelden i Santiago, lysene fra Praza do Obreidoiro lyser opp fronten på katedralen.

Så går vi til hotellet, A Casa do Peregrino, får dusjet og tatt en kort pause før vi begir oss ut i byen. Henter Compostelaene, tar likesågodt med oss den personaliserte versjonen som angir antall kilometer man har gått og hvor man har gått fra i tillegg. Sjekker statusen på baggasjen vår, ingen endring der. Tar noen øl i solen. Spiser middag på Taberna do Bispo, vet fortsatt ikke om noen bedre tapas (jeg gjentar fra ifjor, deres friterte brie-tapas med blåbærsaus er kanskje den aller beste tapasen jeg har smakt noensinne).

Compostelaen for Camino Inglés.

Vi avslutter kvelden på Cafe Casino med en kaffe-likør. Em-kampen mellom Tyskland og Italia vises, straffe-konkurransen må inneholde den dårligste samlingen av straffer noensinne, men spenning var det. Imorgen er det på nytt ut på landeveien, vi setter kursen videre mot Muxia.

Den personaliserte Compostelaen man kan få for 3€, den vil i tillegg vise antall kilometer man har gått, hvilken rute og hvor man har startet fra.

Camino Inglés er nok ikke den mest spennende Caminoen, men likefullt en kort og trivelig vandring. Forventningene mine var ikke høye, men jeg har hatt en fin tur fra Ferrol. Hvis man har mindre tid til rådighet og ønsker å få gått en full Camino er denne i likhet med Camino Finisterre da ett godt alternativ. Og det er færre pilegrimer langs denne ruten om sommeren enn det er på den langt mer overbefolkete Camino Frances fra Sarria. Buen Camino!

De forskjellige stemplene i pilegrimspasset mitt for Camino Inglés fra Ferrol til Santiago de Compostela.

<- Hospital de BrumaVilaserio ->