søndag 3. juli 2016

(Camino Muxia) Dag 5: Santiago de Compostela - Vilaserio

Lengde: 32.6km (155.8km), tid brukt: 9:11 (44:22).
Vær: Pent.


Over Santiago de Compostela begynner himmelen å bli lysere, selv om det er tidlig om morgenen har allerede de første pilegrimene for dagen tatt sine siste skritt på Caminoen og ankommet Praza do Obraidoiro. Vi kunne høre klikkingen av vandrestavene mot brosteinene utenfor om morgenen. For dem er kanskje vandringen over, for oss så markerer denne dagen starten på en ny rute, Camino Muxia. Jeg har to ganger gått Camino Finisterre fra Cee, så denne gangen har jeg lyst til å ta ruten som går direkte til Muxia etter Hospital. Negreira var ikke helt mitt sted, nå har jeg tenkt at vi fortsetter videre mot Vilaserio istedet.

Om morgenen strømmer sollyset gjennom gatene i Santiago de Compostela.

Å krysse Praza do Obraidoiro om morgenen er den rake motsetningen til igår, på den store plassen er det helt tomt for folk og det er helt stille. Noen pilegrimer finner vi i en liten kafé i gaten rett nedenfor katedralen (samme gate som pilegrims-kontoret nå ligger i), de spiser frokost etter å ha fullført sin Camino, vi spiser frokost for å starte på vår andre del. Når vi går gjennom de siste gatene i Santiago strømmer sollyset ned gjennom dem.

Rett utenfor Santiago kan vi se tilbake og se på spirene til katedralen og kirkene i Santiago som stiger opp mot himmelen.

Camino Finisterre har jeg jo gått før og vet hva som venter meg, ihvertfall fram til Hospital. Jeg husker at turen fram til Negreira var trivelig fram til man krysser motorveien rett før byen, derfra var det ikke like spennende, heldigvis er det da ikke langt å gå før man er framme i Negreira. Det har ikke skjedd noen endringer som jeg kan se siden ifjor, bortsett fra at hotellet ved Ponte Maceira (som har en fantastisk sello, og god burger) ikke er åpent ennå når vi kommer dit. Et lite telt som sto rett i utkanten av Santiago har nå fått ett nytt telt som nabo.

Kjetil vandrer over den gamle og flotte broen i Ponte Maceira.

Ruten er fortsatt like trivelig, den største forskjellen fra ifjor er at vi nå møter på flere pilegrimer enn det jeg gjorde ifjor, spesielt gjelder det for pilegrimer som går i motsatt retning. En av dem vi møter som går i retning Santiago, er en pilegrim med lyst og blondt, delvis flettet hår. Med tunge og distinkte steg troner han fremover, ansiktet morskt og anspent, som en viking. Kjetil hilser idet han passerer oss, og vi blir møtt med ett kontant og harskt 'ssssssshhh', noen har en dårlig dag tydelig. Resten av turen blir hysjet en kilde til mye latter, jeg vurderer nesten å svare det samme til en tilfeldig pilegrim vi møter, bare for å se hvordan reaksjonen blir. Turens morsomste møte.

En litt sjenert Camino veimerke-stein som prøver å gjemme seg bak et tre, etter Ponte Maceira. Noen har fått nok av skoene sine og lagt dem igjen, ett typisk Camino kjennetegn.

Som ifjor blir det en pause i Augapesada, baren ser lik ut siden sist, pilegrimene forskjellige. Jeg legger mer merke til milesteinene som angir antall kilometer igjen til Muxia nå. Denne gangen får jeg faktisk et stempel i pilegrimspasset i baren i Trasmonte (Casa Pancho), noe jeg ikke fikk ifjor. At det ikke er et pilegrimsherberge i Ponte Maceira er synd, så vakker den lille landsbyen med den flotte bruen er. Å sitte her om kvelden tror jeg at ville ha likt veldig mye.

Etter Negreira går man forbi denne kirken.

I Negreira er det mer liv og røre enn det var sist, kanskje det er markedsdag her på søndager. Det er et svare leven når vi sitter og spiser lunsj, så mange biler at det lokale politiet må ut for å dirigere, politifløyten er noe enerverende. Den store bocadilloen med lomo (svin) og en stor og kald cerveza con lemon derimot bøter mer en nok på det. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor jeg valgte å bli her og ikke gikk videre ifjor, men været er flott og jeg får nå oppleve vandringen over til Vilaserio i pent vær i motsetning til forrige Camino.

I denne baren i Zas har tiden stått stille en stund.

Der jeg ifjor vandret over åsryggen mot Vilaserio i et grått vær, var det flere steder liten sikt, idag kunne jeg se små gårder og veier dukke opp som jeg ikke hadde sett da. Skogen er også lysere, ikke så nedtynget, mer liv, men ikke så melankolsk. Jeg har nevnt at jeg liker å gå i en melankolsk stemning og, jeg trivdes på vei over sist gang.

End of ze world zis way.

Baren i Zas var ikke åpen ifjor, eller så gikk den hus forbi meg i tåken, men den er det nå. Ett klassisk eksempel på et sted hvor tiden virker å ha stått stille, artig, cola-pause. I guideboken sto det at det skulle være en pilegrimsvennlig bar i A Peña, den fant jeg ikke ifjor, nå har de tatt konsekvensene av det og tegnet gule piler på bakken, samt skilt for å vise vei. Vi følger pilene opp, tar en øl i varmen, følger pilene ned igjen og fortsetter videre på Caminoen mot Vilaserio.

Disse høye trærne som ser ut som overvokste grønnsaker (som dill) slutter aldri å fascinere meg.

Vi ankommer Vilaserio, eneste synet av andre pilegrimer etter Negreira var en annen som vi kunne se gående et lite stykke foran oss. Å få plass i herberget der, O Rueiro, er ikke vanskelig, det er ikke så mange andre der, de fleste stopper i Negreira. Vilaserio er ikke stort, men det har alt vi trenger, rent, pent og med en restaurant og bar for mat og drikke. Jeg benytter meg av muligheten til å vaske og tørke klærne mine i vaskemaskinen og tørketrommelen.

Utsikt over et kulturlandskap fra vandringen over åsryggen mot Vilaserio.

I utkanten av den lille landsbyen, grenden, er det også et veldig spartansk offentlig herberge, noen av de som overnatter der er her for øl og mat. Det varmt og vi slapper en del av utenfor herberget, tar en tur om ettermiddagen, idet de lokale henter inn kuene. Negreira er større, men det er hyggeligere her.

O Rueiro herberget i Vilaserio.

I morgentimene idag fikk jeg den gledelige meldingen om at flyselskapet hadde funnet ryggsekkene og at de nå var på flyplassen i A Coruna. Problemet er, vi befinner jo oss ikke der lengre, og ikke vil vi komme dit senere i løpet av reisen vår. Ved å ringe til Vueling får jeg, etter å ha ventet en lang stund, ordnet det slik at de vil sende dem til flyplassen i Santiago de Compostela. Da gjenstår det bare å se om det stemmer, når vi reiser hjem igjen.

Vi spiser middag inne, etterhvert vises Frankrike mot Island på tv'n, det går ikke Island sin vei. Dagen idag bar mange likheter med fjorårets første dag på Camino Finisterre, pent vær og en hyggelig vandring, men å gå videre til Vilaserio var et bedre valg. Fornøyd med å ha gått over fra Negreira i pent vær, da har jeg fått opplevd denne ruten i begge typer vær.

<- Santiago de CompostelaDumbria ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar