fredag 30. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 22: Gallipienzo Antiguo - Sos del Rey Católico

Lengde: 26.1km (640.2km), tid brukt: 6:25.
Veimerking: Middels, deler av ruten er dårlig merket.
Vær: Flott.


Frokosten på hotellet sto ikke i stil med middagen, som faktisk besto av rikelig med mat. Så da kan jeg i det minste starte dagen god og mett på både mat og sol, landsbyens beliggenhet gjør at jeg får med meg den rødglødende soloppgangen i øst.

Soloppgang fra Gallipienzo Antiguo.

Dessverre er ikke etappen fra spøkelsesbyen Gallipienzo Antiguo til middelalderbyen Sos del Rey Católico av den spennende sorten. Forhåpningene jeg fikk etter gårsdagens lovende løslatelse fra de flate slettene og det brede landskapet i Navarre ble nå endret til en ørliten skuffelse. Istedet for å fortsette i det mer drivende sporet fra igår, føltes det nå bare noe intetsigende.

En forlatt gård i Gallipienzo Antiguo, her har selv taket blitt overtatt av vegetasjonen. I bakgrunnen til venstre ser vi Ermita de la Conception o de la Virgen de la Peña.

Spenningen la man fra seg etter Gallipienzo Antiguo, til gjengjeld får man føle fraflyttingen tettere på kroppen på vei ned fra landsbyen, tomme skall av forlatte hus sto stille ved siden av stien. Tak dekket av planter. Du ser på et av husene og tenker at en gang i tiden bodde det en familie der. Spørsmål om hvem de var, hvordan de så ut, hvordan de levde, hvordan de hadde det begynner å forme seg i tankene. Men der og da er tiden og historien stille og gir ingen svar.

Gallipienzo Antiguo sett fra dalen nedenfor.

Når de forlatte husene til Gallipienzo Antiguo ligger over meg og jeg har krysset den ellers fine broen over rio Aragón, er det ellers lite som vekker interessen. Caseda byr på lite annet enn muligheten til å få seg noe å drikke eller noe å spise, samt noe usikkerhet på hvor ruten egentlig forlater landsbyen. Jeg lurer litt på hvor lite det hadde kostet å bare påspandert seg ett veimerke der usikkerheten tydeligst vil være størst, jeg finner ett godt skjult ett bak et kratt av torner litt senere.

Ermita de San Zoilo.

Føttene tar meg likevel videre og jeg kommer til Ermita de San Zoilo, som er et valfartssted for pilegrimer. På veien til og fra beitemarker i Pyreneene var dette et viktig overnattingssted for gjetere. Vandrere på GR1 Sendero Historico ser nok det lille og slitne kapellet færre av, men det er en fredelig liten plass. Deler av bygningene rundt har sett sine beste dager. To av de andre gjestene på hotellet i Gallipienzo var her også, men de hadde ikke kommet til fots som meg.

Canal de las Bardenas. Hit kommer du bare hvis du har gått feil på GR1.

Litt etter San Zoilo hadde jeg lest at det skulle være vanskelig å finne ruten, men at det skulle ha blitt utbedret nå. Dette viste seg å ikke stemme, selv om det var antydning etter nyere merking (ikke for GR1). Jeg mistet spor av ruten og befant meg plutselig på et helt annet sted. Ved siden av en ny kanal, som her lå på toppen av en større akvedukt, Canal de las Bardenas. Istedet for å gå tilbake og prøve å gjenfinne ruten, valgte jeg å følge veien langs kanalen og derfra opp til El Caserio de Goyo ved siden av GR1 igjen (hvor også GR13 gikk). Kanskje var vandringen langs kanalen et bedre alternativ, men vannet i denne var ikke like klart som i Canal de Navarra.

Torre Añués.

Jeg spiser lunsj ved siden av Torre Añués, de ikke så veldig imponerende restene av en gammel borg.

Sos del Rey Católico.

Sos del Rey Católico derimot er verdt det å gå gjennom et mindre interessant landskap for. Som Olite er dette en juvel av en småby. Liggende på toppen av en liten ås består småbyen av en rekke med imponerende gjenlevende bygninger fra Middelalderen. Med enda flere trange og smale gater enn Olite, pakket sammen som en labyrint innenfor de gamle bymurene. Og det er faktisk flere reelle blindveier her, små gater som leder ingensteds hen. Innenfor murene ligger også San Esteban kirken, Castillo de Sos de Aragón, Palacio de los Sada, Loncha Medieval (marked), samt Santa María del Perdón kirken og krypten, for å nevne noe av hva man finner her. Skulle man ønske seg en hviledag er ikke Sos et dårlig sted for det.

Utsikt over Sos del Rey Católico fra toppen av Castillo de Sos de Aragón.

På meg blir det ingen hviledag, men jeg ankommer heldigvis såpass tidlig at jeg får god tid til å utforske småbyen. Lokalisert rimelig midt i smørøyet, rett ved det gamle middelalder-markedet Loncha Medieval og Plaza de la Villa, ligger hostellet jeg har kuppet 'tårn-suiten' i, Hostal Las Coronas. Det er få turister her, noe det burde ha vært, og heller ingen glorete suvenir-butikker å se, fraværet av begge føles befriende. Utsikten fra toppen av Sos er fin, både over byen og landskapet rundt, men vær-utsiktene for morgendagen er ikke like god. Ryktene går om regn.

Skulptur av film-regissøren A Luis Garcia Berlanga. Det var flere av disse skulpturene rundt omkring i småbyen, både med og uten person i.

Som perler på en snor ligger disse landsbyene og småbyene, Olite, Ujué, Gallipienzo Antiguo og Sos del Rey Católico. Og flott er det, når ikke landskapet rundt hele tiden er like spennende, det må kanskje finnes en balanse der og. Jeg spiser middag i restauranten til hostellet, under buegangene utenfor, det er et fint sted. Idag er siste dag i september, imorgen står oktober for døren, hva venter langs ruten i den måneden. Denne måneden ble ihvertfall avsluttet med et fabelaktig opphold i Sos del Rey Católico.

Typisk gatebilde fra Sos.

<- Gallipienzo AntiguoPozo Pígalo ->

torsdag 29. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 21: Olite - Gallipienzo Antiguo

Lengde: 31.1km (614.1km), tid brukt: 9:25.
Veimerking: Omtrent fraværende fram til Ujué, noe bedre etterpå men fortsatt mangelfull.
Vær: Nydelig.


Dette var dagen hvor jeg gjorde meg ferdig med det flate landskapet i Navarre. Og i lag med at ruten beveget seg inn i et mer kupert landskap begynte veimerkene også så smått å komme tilbake. Både det å forlate en flat horisont og utsiktene til å lettere kunne finne fram var etterlengtet. Så fort jeg lot den lavere delen av Navarre bak meg og tjente høydemetere ble det en fin vandring, hvor det likevel var de absolutt nydelige landsbyene jeg kom til som var de største gevinstene av dagen.

Åkrene og slettene mellom Olite og Sierra de Ujué i horisonten. På toppen av åsen er Santa Maria kirken i Ujué et tydelig landemerke.

Det tok likevel litt tid å gjøre seg ferdig med lavlandet, som var lite spennende. Noen andre har også tydelig vært irritert over den manglende merkingen og gjort det selv. Jeg kunne følge pilene merket med Ujué som hadde blitt laget ved omtrent hvert kryss. Utover det, så føltes det nok en gang som å gå i blinde. Å gå seg vill kunne jeg likevel se bort ifra, med solen skinnende på himmelen var kirken i Ujué godt synlig, et tydeligere navigeringspunkt fantes omtrent ikke. Snur jeg meg kan jeg fortsatt se tårnene og spirene til kongepalasset i Olite, som med litt vemod blir mindre og mindre.

Canal de Navarra, en 177km lang irrigasjonskanal som en blå elv gjennom landskapet.

Ved Canal de Navarra krysser jeg en egendefinert grense til åsene som danner skillet mellom det flate landskapet nord i Navarre og reisen videre, først gjennom Sierra de Ujué. Kanalen, som er menneskeskapt, renner gjennom det tørre landskapet som en forfriskende blå elv. En 177km lang irrigasjonskanal, både elsket og hatet. Det er fristende å hoppe uti vannet for å bade, men både forbudsskilt og en klar og tydelig strøm taler det imot.

Sierra de Ujué bringer med seg utsikt og ett avbrekk fra grusveiene og skogsbilveiene, oppover åsen går ruten på en sti, hvis man finner den vel og merke. I dalen nedenfor ligger det forglemte og forlatte rester av gårder, men også enkelte hus som tviholder på sin eksistens. Canal de Navarre bryter opp landskapet nedenfor som en blåfarget bilvei.

Utsikt mot Ujué fra toppen av åsryggen.

På toppen av åsryggen kan jeg se utover et landskap som er markant forskjellig fra det flate landskapet i de siste dagene. Opp etter åssidene er det lag på lag med terrasser. På toppen av en av disse terraserte bakketoppene ligger Ujué, en landsby som ble bygget i Middelalderen som et forsvar mot maurerne. Dominerende midt i landsbyen og synlig fra nesten alle kantene ligger Santa Maria kirken, som nå er et nasjonalt monument. Ujué er en usedvanlig vakker landsby.

Santa Maria kirken i Ujué, et nasjonal monument som dominerer landsbyen.

Og det er nesten for galt å ikke tilbringe resten av dagen her, jeg må nøye meg med noen ekstra timer. Forbausende nok er kirken åpen og ved en runde inne i den virker det nesten som at det er en kirke innenfor kirken. En kan heller ikke legge merke til kontrasten mellom størrelsen på kirken og størrelsen på landsbyen. Å la seg gå vill i de smale gatene som bukter seg rundt nedenfor kirken er bare trivelig. I en liten plass finner jeg en gjestmild bar (El Villal (?)), hvor jeg inntar lunsj ute på terrassen. De spanderer en karamell pudding på meg. Etterpå besøker jeg kirken en gang til.

I Ujué.

Der GR1 forlater Ujué, ligger ruinene av en annen kirke, San Miguel. Bare skallet av kirken gjenstår. Gjennom det tomme klokketårnet kan jeg se Santa Maria kirken. Ett minnesmerke står oppført bak restene, ved siden av noe som ligner på en rad med romerske kolonner. Videre fortsetter ruten inn i et område som nesten virker forlatt og kan føles øde for enkelte. Jeg går kort tid etter feil og blir jagd av imaginære hunder, før jeg blir klar over feilen og returnerer.

Ruinene av San Miguel kirken, tårnet til Santa Maria kan sees gjennom det manglende vinduet i kirken.

Noen områder har det med å virke øde, selv om de relativt sett ikke kan klassifiseres som det, ofte med en beliggenhet ganske nært en vei eller et sted. Som området man går i mellom Ujué og Gallipienzo Antiguo. Igjen så er det kanskje restene av gårder som underbygger følelsen, som husene som naturen er i ferd med å ta tilbake, der trærne stikker opp i midten av rommene og vegetasjonen overtar bekledningen både utvendig og innvendig. At det er ingen andre jeg møter, ilegger bare påstanden mer vekt.

Landskapet ruten går gjennom mellom Ujué og Gallipienzo Antiguo, som ligger i enden av fjellryggen som strekker seg fra venstre mot høyre i bildet.

Jeg ankommer Gallipienzo Antiguo fra oven og det første som møter meg er kirken dedikert til frelseren, man kan se toppen av kirken lenge før man kommer dit. Det er eneste tegn på at landsbyen ligger der den ligger, høyt oppe på en side av en kløft ovenfor Aragón elven. Gallipienzo Antiguo var en gang en signifikant landsby, men nå er det et sted som nesten er forlatt. Å ankomme fra oven gir en annen opplevelse, man ser landsbyen fra et fugleperspektiv. Ned gjennom gatene passerer jeg hus og bygninger hvis tidligere eiere har etterlatt seg dem til historien.

Om kvelden forsvinner solen ned bak kirken i Ujué og farger dalen nedenfor fugleobservatoriet rød, ved siden av ligger ruinene av Ermita de la Conception o de la Virgen de la Peña.

En forlatt landsby, Gallipienzo Antiguo sett fra åsen ovenfor landsbyen og kirken dedikert til frelseren.

At jeg ikke er den eneste som vil synes det er spennende å overnatte i en nesten fraflyttet landsby er nok noe av årsaken til at det har dukket opp et hotell her, Heredad Berugu. Hotellet ser nok på seg som litt eksklusivt, dette blir den desidert dyreste overnattingen på vandringen. Uansett pris, så er hotellet fint. Mer eksklusivt er middagen, som er god, men som ikke forsvarer prisen. Over 30 euro for to små quiche med laks og løk, to posjerte egg med asparges og dessert.

Gallipienzo Antiguo om kvelden, sett fra stien ut mot et fugleobservatorie og ruinene av Ermita de la Conception o de la Virgen de la Peña. Hotellet, Heredad Berugu, kan sees nederst til høyre i bildet.

Etter middagen, når mørket har senket seg, tar jeg turen opp i landsbyen. Det er nå den lettere uhyggelige stemningen som inntar Gallipienzo Antiguo tar form. Med så få innbyggere igjen er det ingen å se i de små gatene, nærmest for trange alléer å regne. Bare her og der kan man se lys fra vinduet. Innimellom kan jeg høre den sprakende lyden fra tv'er og radioer, som kommer fra uidentifiserte steder. Gatelampene blinker og forsvinner, etterlater meg i et stummende mørke, for så plutselig å skru seg på igjen senere. Øyner fra dyr lyser i mørket mot deg. Kanskje ikke noe for de mørkredde, men jeg var nesten overlykkelig.

Kveldsvandring i de tomme gatene i Gallipienzo Antiguo, nesten litt småguffent, i øyeblikket etter at dette bildet ble tatt forsvant lyset fra gatelampene.

Fra eventyrslott til spøkelsesby så sannelig.

<- OliteSos del Rey Católico ->

onsdag 28. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 20: Olite

Hviledag.
Vær: Strålende.


Hviledag i Olite. Tror føttene har godt av å få slappe av idag, ihvertfall gå uten å måtte bære på sekken min i tillegg, jeg klarer ikke helt å være stille på hviledagene heller. Så er det også slik at selv om jeg sover lengre enn vanlig, og ikke akkurat har noe hastverk med å komme meg ut i dagen, så er det ikke fritt for at jeg begynner å lure på om det er noe jeg har glemt. Som å ta sekken på ryggen og fortsette å gå.

Plaza Carlos III El Noble i Olite.

Igår vasket jeg klærne jeg går i, idag vasker jeg kvelds-klærne, på høy tid at det ble gjort. Det blir alltid noen plikter som må gjøres når man er fritatt for gåingen, en hviledag er et godt tidspunkt å gjøre de nødvendige tingene man sjelden gjør. Som å gå over utstyret sitt. Jeg har også planer om å få koble meg litt til verden igjen idag. Siden jeg startet å gå har jeg ikke fått høre mye om hva som har foregått ute i verden, det lille jeg har hørt, har vært på spansk. Rett bortenfor hotellet fant jeg en liten internett-kafé, liten i ordets rette forstand og.

Utsikt mot vest og over Olite fra det høyeste tårnet i kongepalasset.

Olite har selvsagt utvidet seg siden gamle tider, men gamlebyen ligger fortsatt innenfor de inntakte bymurene som er bygget på et romersk fundament. Gatebildet innenfor bymurene er trangt og intimt. De to hovedplassene Plaza Carlos III El Noble og Plaza Teobaldos danner senteret for livet i byen. Innenfor veggene til det gamle palasset ligger det nå en Parador, men det som er stjernen i byen er uten tvil selve kongepalasset.

Tårn og spir i kongepalasset, man kan klatre opp i begge tårnene.

Har man noensinne sett for seg et eventyr-slott, ihvertfall etter Disney-modellen, så finner man dens like i naturlig størrelse her. For et besøk i kongepalasset er omtrent som man har sett for seg hvordan det er å gå rundt i et sånt slott, det eneste som mangler er inventaret. Her er det tårn og spir, med trapper innvendig og utvendig, som man kan klatre opp og ned i. Irrganger og blindveier. Små og store rom med steinvegger og lys som slipper inn fra hull og ornamenterte vinduer. Eføy og klatreplanter bretter seg oppover langs borgveggene.

Kongepalasset i Olite, ett eventyr-slott.

Fra toppen av tårnene kan man speide langt i alle retninger. Området rundt er relativt flatt, men i øst så løfter det seg opp noen åser, som markerer enden på den flate ferden gjennom Navarre. Såvidt synlig blant åsene kan jeg se kirken i Ujué, hvor ferden går mot imorgen.

Nede i borggården vokser dette treet.

Jeg blir gående rundt i borgen lenge. Er ikke alene. To jenter virker like betatt som meg, det kan se ut som at de vil få med seg rundt 500 selfies hjem fra samme sted i borgen. Hoder dukker opp og forsvinner her og der. To ganger besøker jeg palasset, jeg måtte innom en tur på kvelden og. Skyggene av spirene ble lengre med solen i vest, men fargene ble sterkere. Jeg glemte tiden og rakk ikke vin-museet etterpå.

Bymur og borgvegger.

Dessverre er Santa Maria La Real kirken stengt, og foran det som skal være en utrolig buegang står det nå et stort stillas. Syntes det hadde vært bedre om de hadde ventet med vedlikeholdet til jeg hadde vært her. Så i Olite føler jeg meg litt som en turist igjen, noe jeg føler meg langt unna når jeg er ute og går, men når jeg sitter og ser på folkelivet fra en av barene på Plaza Teobaldos så føler jeg likevel at jeg har en annen tilnærming til det.

Gate i Olite.

Jeg har ikke helt glemt turen, og gjort meg noen planer fremover. Det har dukket opp et hotell i Gallipienzo Antiguo, som er en nesten forlatt landsby og muligheten til å kunne overnatte der har jeg ikke lyst til å gå glipp av. Distanse-messig passer det og fint, det gjør at man kan splitte opp vandringen til Sos del Rey Católico i to mer jevne dager.

Utsikt mot åsene i øst i den retningen ruten går videre fra Olite. Omtrent i midten av bildet kan man såvidt se kirken i Ujué som er neste landemerke på veien.

Middag blir pizza med ost, serrano-skinke, sopp og oregano. Det er nesten rart hvor mye mat en kan få i seg på en tur som dette, den store pizzaen går ned på høygang, god var den og. Hviledagen avsluttes på den samme lokale baren og restauranten jeg fant igår. Jeg gleder meg til å fortsette å gå imorgen, og jeg gleder meg til å bli ferdig med det flate landskapet av Navarre.

Mer kongepalass og eventyr-slott.

Fra fantasi-slott til spøkelsesby, det ser jeg fram til.

Barn leker utenfor porten til Santa Maria La Real kirken, inngangen til kirken av dekket av et stillas som skjulte det som skal være en veldig flott buegang og inngang.

<- OliteGallipienzo Antiguo ->

tirsdag 27. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 19: Larraga - Olite

Lengde: 28.0km (583.0km), tid brukt: 6:47.
Veimerking: Fraværende.
Vær: Lettere overskyet og noe blå himmel.


Nok en dag i det flate Navarre uten veimerker lå foran meg. Olite var allerede valgt ut som endestasjon og distansen dit skal i utgangspunktet være kortere enn den opprinnelige lengden for gårsdagen. En kortere dag heldigvis med andre ord (selv om 28km knapt kan kalles kort), men så er det ikke godt å vite hvilke overraskelser jeg har i vente når det gjelder navigasjon.

Utsikt fra kirken i Larraga om morgenen.

En ting som ihvertfall overnattingen på et fire stjerners hotell ga avkastning av, var størrelsen på frokosten. Prisen på rommet viste seg heller ikke være så mye som jeg fryktet, jeg betalte 10 euro for hver stjerne. Gårsdagens kveld hadde vært hyggelig, men slike kvelder føles ofte bedre når man har en hard dag bak seg. Det slo meg denne morgenen at jeg ikke hadde merket noe til fotsmertene fra tidligere igår, selv etter den lange dagen, noe jeg kunne si meg veldig fornøyd med.

Larraga, kirken tar opp en betydelig del av småbybildet.

Jeg oppdager at en av årsakene til at jeg sleit med å finne hotellet igår, som egentlig ville vært veldig enkelt, er at Larraga føles som en labyrint. Jeg hadde siktet meg mot kirken, og gått meg bort i de trange gatene på kryss og tvers. Fra Larraga ville jeg starte fra kirken og gikk meg bort igjen når jeg prøvde å finne ruten derfra.

Ett tomt Navarre-landskap, på en kort avsporing før jeg kom til Cañada real.

Det var ikke mye spennende med dagens rute. Der jeg tidligere har brukt begrepet øde om omegnen, selv om det og kan sies å være en noe relativ betegnelse, kan dagens landskap bedre karakteriseres som tomt. Som Berbinzana, neste småby en kommer til, stille, bare noen få folk ute og ruslet, alt virket stengt. Ingen utsikter til noen café con leche før jeg kommer til Olite for å si det sånn, det er ingenting mellom Berbinzana og Olite.

Merkestein for Cañada real ruten GR1 går på gjennom Navarre.

Med unntak av store og tomme åkre og jorder, som ruten nesten går som en rett strek gjennom. Veimerkingen holder stand i sin ikke-eksistens. I horisonten stiger det opp en grå søyle av røyk, får håpe at ruten ikke tar turen midt inn i den. Jordsmonnet rundt er goldt, og det er tørt, ild vil spre seg raskt gjennom området. Som med gårsdagens vandring, tror jeg at det vil være hyggeligere å gå her tidligere på året, når fargene er grønne og ikke den lysebrune tørre fargen landskapet er kledt i nå.

En dansende brennende linje som kommer i min retning, lyden av flammene som knitret var klar og tydelig.

Dagens historie-leksjon lå ikke i rester av gamle bosteder eller forsvarsverk, men gjemt og samtidig synlig flatt på bakken. Uten veimerking var det ikke åpenbart hvor ruten tok av og inn på en av de gamle transhumance-rutene som går gjennom Spania. Jeg gikk først feil, men kom meg så på rett spor igjen. GR1-veimerkene har her forlengst falmet, men de gamle steinstøttene som det står CR på har tålt tidens tann bedre. Disse rutene kalles for Cañada real og ble lovfestet av Alfonso X i 1273. Formålet var å frakte mennesker og beitedyr. Jeg hadde gledet meg litt til å gå på en av disse gjennom et innholdsløst landskap.

Brenning av jorder ved siden av Cañada real transhumance ruten.

På toppen av Cañada real går GR1 rett mot røykskyen som velter opp fra andre siden av en lav åskam. Etter åskammen står jeg omtrent midt i det. Svarte røykskyer velter over ruten. Jeg kan høre knitringen fra ilden som kommer nærmere og nærmere, en dansende rød og brennende linje i min retning. Svart jorde. Ett inferno i miniatyr. Ilden virker heldigvis å være kontrollert. Inne i røyken jobber to traktorer ustanselig. Ikke så mye som skal til for å en gjøre en dag spennende igjen.

Et tomt landskap med regn i horisonten.

Etter brannen er det tomt for folk, og det samme tomme landskapet rundt. Resten av turen til Olite foregår uten de store overskriftene, selv om den opprinnelige ruten på et tidspunkt har blitt ødelagt og jeg må gå en omvei rundt. Ved innmarsjen til Olite kan man se tårnene og spirene til kongepalasset og bymurene en god stund, dessverre kan man også se motorveiene og området rundt Olite som ikke er så veldig spennende.

Bymurene og kongepalasset i Olite.

Det er den nittende dagen på turen og Olite er langt på vei den fineste byen jeg har vært i så langt, og det kan jeg si før jeg har blitt kjent med byen og. Det er et nær perfekt sted for en hviledag, stort nok til å holde en okkupert utover en dag, så gitt problemene mine med den ene foten og den lange dagen igår designerer jeg morgendagen til å bli en dag jeg lar kroppen og spesielt beina få hvile. Det lot seg enkelt gjøre å få seg en plass å sove, fikk ett fint rom med balkong i Hotel Garcia Ramirez.

En liten plass i Olite om kvelden.

Jeg er fristet til å besøke kongepalasset allerede idag, men gitt at jeg tar en hviledag imorgen lar jeg det vente. Istedet går jeg bare veldig rolig rundt og ser på bygningene, som det ryktes om at har noe av den beste gotiske arkitekturen i Europa. Oppsøker ikke tingene idag, jeg lar dem eventuelt oppsøke meg. Jeg finner en trivelig restaurant som virker som at benyttes mer av lokale folk enn andre, helt i min stil.

Plaza Carlos III El Noble i Olite om kvelden.

En begynner nå å tenke på at det allerede har gått noen dager siden jeg satte ut ifra Puerto de Tarna, men mer presserende er det å tenke på at det er fortsatt atskillig mange dager igjen. Det er likevel best å la slike tanker forsvinne, det er fortsatt en dag om gangen som gjelder. I Olite kan jeg bare sitte og nyte stunden.

<- LarragaOlite ->

mandag 26. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 18: Los Arcos - Larraga

Lengde: 45.0km (555.0km), tid brukt: 11:15.
Veimerking: Fraværende.
Vær: Fint, med noen få slør.


Denne dagen ble den tøffeste på Sendero Historico så langt, både fysisk og mentalt. Noe en ikke skulle tro når en ser hvor flatt landskapet ruten går gjennom er, selv om den opprinnelige etappen var av en betydningsfull lengde, i guideboken oppgitt til 39 kilometer. Jeg gikk 45. Alt for langt, men det var bare den fysiske biten av det. Den mentale kom i starten av dagen, i Los Arcos.

Åsrygger i slettelandskapet i Navarre.

Om morgenen i Los Arcos kunne jeg se pilegrimene fortsette videre på sin ferd mot Santiago de Compostela. Alt fra grupper på tre til fire, til to stykker og enkelte som gikk alene. Men selv om de gikk alene, var de aldri alene, det er alltid et fellesskap på Caminoen. Jeg måtte konsentrere meg hardt for ikke å ta sekken på ryggen og fortsette videre sammen med dem, la GR1 ligge og heller gjenoppta minnene som lå så sterkt i sinnet. Gjenoppleve lykken fra fem år siden. Det er ikke det at jeg ikke er lykkelig nå, men minnene sitter så sterkt i. I det jeg var på vei til å gå, møtte jeg på en liten gruppe med nordmenn og vi ble stående å prate litt. Det var hyggelig, de hadde gått fra Le Puy, men delte opp vandringen over flere år.

Tilbakeblikk mot Sierra de Codés, GR1 går på toppen av ryggen fra de mindre toppene til høyre og til de større toppene Joar og Laplana til venstre i bildet.

Å fortsette videre er rart og tungt. Der pilegrimene omtrent går samlet videre, går jeg fra Los Arcos i en helt annen retning, mutters alene. Bare meg alene i ensomheten. Jeg vet at jeg fra nå av igjen ikke vil møte på noen andre. Det hadde gått fint ellers, men den korte stunden blant pilegrimene har bragt meg tilbake i det sosiales favn. Foran meg bølger et lavt slettelandskap.

Videre inn i det flate Navarre landskapet.

Heldigvis så gjør utfordringene med å finne veien at jeg glemmer ensomheten for en stund. Her ute finnes det ingen merking, etter årevis med stekende sol og mangelfull vedlikehold er veimerkene bleket bort. Enkelt er det ikke, jeg må følge rutebeskrivelsen i boken, for så å måle hvor langt jeg har gått fra ett punkt til ett annet på GPS'en. Ved hvert kryss er jeg ikke sikker på hvor den rette veien går. Og i bakhodet har jeg ikke glemt at jeg igår ble sendt på villspor.

Utenfor Allo sto dette falmede informasjonspanelet for ruten, som et monument over veimerkingen av GR1 gjennom Navarre.

Heldigvis så ender jeg ikke på villspor denne gangen, jeg ender i Allo som jeg skal. Og jeg fulgte nok ruten trofast nok, selv om det ble enkelte feilsteg. Spesielt der ruten går ned mot restene av en gammel romersk villa med navn Arrellano, som ligger skjult inne i ett styggt bygg som bare er åpent i helgene. John Hayes anbefaler en mer direkte rute til Allo, han har nok rett i det.

Allo virker rufsete og slitt på meg, nesten litt fattigslig, selve informasjonspanelet om GR1 ved inngangen til småbyen har forvitret i solen, det er som at veimerkingen bevisst prøver å unngå stedet. På den ene restauranten jeg finner hiver jeg innpå en platos combinados som lunsj, det er nesten som middag å regne, en stor tallerken med pølser, egg og pomme frites.

Etter til slutt å ha funnet rett vei fra Allo kommer jeg nærmere høydepunktet for dagen, ruinene av Baigorri. Restene av kirken med tårnet kan sees til venstre, den store bygningen til høyre er det tidligere palasset.

Fra Allo skal man følge en grusvei som går i nordøstlig retning i 4km, det blir ikke så lett når man kommer til ett kryss hvor begge mulighetene fortsetter i samme retning. Jeg går såklart feil, men blir reddet av ett utsiktspunkt (mirador) ikke lenge etterpå, hvor jeg får et overblikk over landet rundt. Litt lengre borte fryser blikket mitt fast og jeg kjenner en spenning i kroppen, de falleferdige bygningene til Baigorri har blitt synlige.

Baigorri. Ruinene av kirken med palasset i bakgrunnen.

Jeg har gledet meg til Baigorri lenge, fra før jeg reiste ned til Spania, restene av en forlatt landsby som inneholder ruinene av en borg og palass fra 12. århundre og en kirke. Greven av Lerin og Hertugen av Alba er tidligere beboere av palasset. Stedet er magisk, hjemsøkt, men omgivelsene er ikke helt som jeg hadde sett det for meg. Istedet for et øde slettelandskap rundt, kunne jeg ikke langt unna se flere lagerbygninger, mens traktorer surret rundt på jordene rundt. Hvor enda mer mytisk og magisk Baigorri hadde vært, om det sto for seg selv.

Inne i ruinene av palasset.

Magisk likevel, jeg glemmer området rundt og lar meg hjemsøke av stedet. Fra midten av 1900-tallet har det ikke bodd noen her. Det gamle palasset er på vei til å falle sammen, jeg holder pusten og tar en titt inne under de brukne takbjelkene. Kirken har bare to vegger igjen etter at franskmennen rev ned de to andre for å hindre at kirken ble brukt som forsvarsverk igjen. Historien puster meg i nakken her. Man kan lese mer om Baigorri her (siden er på spansk, men det fungerer relativt greit å bruke google translate på siden).

På vei fra Baigorri etter å ha tatt beslutningen om ikke å overnatte i teltet der, en avgjørelse jeg senere skulle angre på. Hadde jeg blitt hadde jeg kunne stått her og sett på ruinene med en flammende rød bakgrunn.

Å overnatte her ville ha vært en fabelaktig og uforglemmelig opplevelse, og det var også min opprinnelige plan, men likevel velger jeg å gå videre. Noe jeg skulle angre på, men jeg føler meg ikke helt trygg her, føler meg for nærme siviliasjonen kanskje. Beslutningen blir sementert når noen unggutter farer forbi på atv. Jeg drikker opp de to boksene med øl jeg har bært med meg til kvelden, så kan jeg i det minste si at jeg har drukket øl i Baigorri. I guideboken står det at jeg skal ta til høyre når jeg kommer til den forlatte landsbyen, det høres bare rart ut, tar jeg til høyre kommer jeg til Baigorri.

Aldri har jeg vært så glad over å finne et veimerke som jeg var her, etter en lang vandring hvor jeg ble mer og mer usikker var det deilig å kunne bekrefte at jeg var på rett vei likevel.

Til Larraga er det noe mellom ti til elleve kilometer å gå, men det skulle bli lengre enn det. Når jeg ankommer småbyen er jeg så sliten at jeg såvidt stavrer meg videre. På en vei uten merking og en vag beskrivelse ble jeg mer og mer usikker på om jeg var på rett vei, og etter en stund valgte jeg å snu for å ta enn en annen vei. I horisonten hadde jeg sett en småby som passet til beskrivelsen av Larraga og den andre veien gikk i den retningen, men også den veien viste seg fort å være feil, og jeg måtte snu og gå tilbake veien jeg allerede hadde gått. Så dukket plutselig en falmet rød og hvit stripe opp av intet, tror aldri jeg noensinne har vært så glad av å se et veimerke før.

Larraga i siktet, enden på en alt for lang dag på GR1 Sendero Historico.

I Larraga farges himmelen rød og jeg gremmes enda mer, bare tanken på at jeg kunne ha fått oppleve ruinene av Baigorri med en flammende bakgrunn gjør meg småamper på meg selv. Bruker og lang tid på å finne hotellet, som til alt overmål viser seg å være et fire stjerners hotell. Det kommer til å bli en dyr overnatting, men det er det siste jeg tenker på nå. Vantro ser jeg at GPS'en viser at jeg har gått 45km idag. Etter å ha dusjet og skiftet, karrer jeg meg ned til baren og restauranten, til middag og noen veldig fortjente øl.

<- Los ArcosOlite ->