torsdag 22. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 14: Armiñón - Alto de Molino

Lengde: 29.4km (422.5km), tid brukt: 08:50.
Veimerking: Stort sett god.
Vær: Lettere overskyet, så sol og klar himmel.


Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om hvordan jeg vil takle å komme opp i en situasjon hvor jeg seriøst må vurdere å avbryte en av langturene mine. Disse turene betyr mye for meg og det å avbryte en tror jeg at ville ligge langt inne. Samtidig vet jeg at hvis andre hadde spurt meg om råd rundt dette, så ville jeg anbefalt dem å tenke på at ingen tur er verdt å komme hjem fra med varige mén eller at hvis man føler at turen ikke gir en noe er det helt legitimt å gi seg. På den andre siden vet jeg at å gi seg vil føre til en følelse av at en ikke har oppnådd det en har lagt ut for å gjøre. Det er et vanskelig valg og ikke lett å ta en avgjørelse, rett eller galt. Idag måtte jeg innse at jeg var kommet til at jeg før eller senere ville være nødt til å gjøre akkurat det valget.

Ett knodrete tre på stien opp mot San Formerio.

Helt fra starten av idag hadde jeg følt at det var noe som ikke stemte med den venstre foten min. Etter å ha besøkt Castillo de Portilla gjorde det så vondt at jeg hadde mest lyst til å bare sette meg ned, jeg klarte knapt å gå. Nedstigningen var lang, vond og smertefull. Det var ikke så veldig mange lystige tanker i hodet mitt i løpet av denne delen. For å lette på presset på forsiden av ankelen gikk jeg med skoen åpen.

San Formerio.

Utsikten fra San Formerio ledet ihvertfall tankene bort fra foten i de første timene på turen. For å komme dit måtte jeg forlate ruten, men den ekstra omveien var verdt det, selv om foten min nok var uenig. Over området rundt lå det ett dust lys, som minnet meg om når jeg sto på toppen av Monjardin og skuet utover Caminoen for fem år siden. Miranda de Ebro lå sørvest for meg, i vest kunne jeg se det optiske telegraf-tårnet. Vage konturer i sør anga lokasjonen til Castillo de Portilla.

Utsikt fra San Formerio i retningen GR1 går, Castillo de Portilla ligger i bakgrunnen der fuglen flyr.

Ved Castillo de Portilla gjør ruten også et merkelig rutevalg. Istedet for å gå opp til ruinene av borgen, gikk ruten opp og rundt den. Dette føltes noe merkelig da det gikk en merket sti ned fra ruinene som kommer inn på GR1 senere. Jeg lot sekken bli igjen i Portilla og klatret opp, en kan nå alltid stille spørsmål om hvor lurt det var, gitt tilstanden til foten min, men å gå oppover hadde gått greit og jeg var nå uten børen fra sekken. Ruinene var under vedlikehold.

Pose med godteri og snacks som jeg fikk av eieren av baren i Berantevilla.

Fra de øverste ruinene var utsikten vid. Nedenfor gikk ruten videre klemt mellom klippene jeg sto på og en skogkledt ås. Omveien var ikke så ille, men man vil altså gå glipp av ruinene hvis man bare følger ruten. Nedover gikk jeg og knasket på snacksen jeg hadde fått av eieren av baren i Berantevilla, hvor jeg hadde spist lunsj tidligere. En ørn sto på et lite utspring, før den bykset ut og gled gjennom luften over meg. Jeg var fanget mellom Castillo de Portilla og Castillo de Lanos.

Ruinene av Castillo de Portilla.

I Ocio måtte jeg sitte meg ned og ta telling, på dette tidspunktet var det ikke på noen som helst måte ett alternativ å klatre opp til Castillo de Lanos. Aller mest hadde jeg lyst til å stjele cola-flasken til han som satt litt bortenfor meg og spiste lunsj, den så utrolig fristende ut. Etter å ha sukket litt over foten min, gikk jeg videre.

Utsikt fra Castillo de Portilla.

I min sakte fart kom flere tanker snikende. Skulle jeg gå til Peñacerrada? Der var det eneste stedet med overnatting stengt grunnet oppussing, skulle jeg ta sjansen på at det finnes et annet sted. Ett annet alternativ var å komme meg tilbake til Miranda de Ebro, kanskje jeg burde ha blitt der en dag ekstra. Det var lett å tenke sånne tanker nå. For sikkerhets skyld fylte jeg på med vann i Berganzo.

På vei mot Ocio og Castillo de Lanos.

Istedet fyltes jeg med en stille ro i skogen og åsen etter landsbyen. Ved Alto de Molino bestemte jeg meg, jeg gikk ned igjen. Ikke tilbake til Berganzo eller Miranda de Ebro. På veien hadde jeg gått forbi en nær perfekt teltplass, i en fredelig lund midt i skogen. Ved lunden var det en vannkilde, som det klukket livlig fra. Ett stort metallbord med benker sto beleilig til, men noe spesielt pent var ikke bordet. Ypperlig plass for teltet. Jeg hadde motstått fristelsen av å bli kjørt til Miranda av noen vandrere jeg møtte på vei ned igjen.

Gjennom skogen fra Berganzo på vei til Alto de Molino.

Og det var kanskje i denne lille fredsomme plassen at det var håp. Rundt meg var skogen stille, bortsett fra lyden av vannet som rant fra kilden. Jeg kunne hvile føttene mine på benken. Dette bar tankene tilbake på at jeg hadde savnet å telte. Hvorfor jeg ikke hadde gjort det så mye, falt bare tilbake på en ting, jeg fikk ikke sove når jeg teltet her nede. Og jeg hadde ingen anelse hvorfor. Et ørlite håp om å få sove i natt hadde jeg, jeg var sliten.

Teltplassen min nedenfor Alto de Molino.

Mye av gleden av dagen forsvant i smerten. Når jeg våkner opp imorgen er jeg spent på hvordan foten kjennes. Inne i teltet ligger jeg og hører på boblingen fra vannkilden utenfor, den er urytmisk, merkelig. Jeg har det fint når jeg slapper av inne i teltet, hvorfor jeg ikke har fått sove i det er et mysterie.

Med en vond fot var det absolutt akseptabelt å kunne sitte ved et bord når middag forberedes.

<- ArmiñónBernedo ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar