søndag 11. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 3: Besande - Col Alto de la Varga

Lengde: 31.8km (86.8km), tid brukt: 09:03.
Veimerking: God.
Vær: Fortsatt sol og klar blå himmel, varmt.


Vandringen fortsatte videre i samme sporet som de to forrige dagene. Med et åpent landskap hvor konturene og kontrastene dannet bakteppet for ruten. Været viste seg nok en gang fra sin beste side og gulsvidd gress, sparsommelig grønn vegetasjon og grå fjell dannet et skarpt skille mot den blå himmelen. Det var en nydelig vandring, som godt kunne stå som en forklaring på hvorfor en gjør akkurat dette. Dette er grunnen til at jeg vandrer, en befriende følelse av å legge dagliglivet bak seg og fordype seg i de enkle, men dertil større, gledene.

Besande om morgenen, på den andre siden av den lille elven på vei ut fra landsbyen.

Må en ofre noe for å kunne oppleve dette? Vanskelig å svare enkelt på, det føles ikke sånn, selv om jeg føler at jeg kanskje har måtte betale for dette med søvnløse netter. Natten i Besande ble lik som forrige natt, til tross for god temperatur og stille, lå jeg nok en gang bare å vred på meg. Til min glede skulle ikke søvnløsheten denne gangen sette noen begrensninger for energien i løpet av dagen, jeg merket at kroppen har så smått begynt å tilpasse seg å vandre igjen.

Valverde de la Sierra med Peña Espigüete ruvende ovenfor.

Hvor jeg skulle ende dagen hen hadde jeg om morgenen ikke den fjerneste anelsen om. Jeg spiste rolig frokost inne i teltet, men etter at jeg hadde pakket sammen og var klar for å begi meg videre på min tredje dag, ble jeg invitert inn i huset til de som hadde latt meg telte utenfor. Å starte dagen med gjestfrihet må sies å bøte godt på den søvnløse natten, jeg takket nei til rødvinen jeg ble tilbudt, men tok gjerne imot kaffe og noen kaker. Om vinteren kan det komme mye snø her, jeg ble vist noen videoer fra området rundt når det var godt og vel over en meter med snø, mye mer enn det jeg hadde forbundet med Spania.

Utsikt fra Collado de Cruz Armada, Valverde de la Sierra nedenfor.

Ved foten av Peña Espigüete ligger Valverde de la Sierra, fjellet dominerte vandringen til den lille landsbyen, og selv hvor hyggelig landskapet som lå rundt var, var det vanskelig å ta øynene vekk fra den ruvende skikkelsen som nærmet seg faretruende. Med fjellet tronende over meg og landsbyen, visste jeg og at jeg sto foran dagens bratteste klatring, opp mot Collado de Cruz Armada. En rask titt på klokken fortalte meg at jeg nok hadde rett igår om at jeg ville ha kommet for sent opp til passet.

På toppen av passet, som ligger på 1596moh, kommer man stort sett ikke nærmere Peña Espigüete (2150moh) på GR1. Den ruver over deg, en grå vegg. Stemmene i hodet ville at jeg skulle vurdere å klatre opp til toppen, men jeg nøyde meg med å la Collado de Cruz Armada forbli det høyeste jeg kom og satte meg ned for å nyte utsikten. Kunne dette vare? Og likevel, så er nok ikke denne delen av Picos de Europa det beste som området har å by på.

Peña Espigüete på nært hold.

Jeg kom ned til Camporredondo de Alba lengtende tilbake, skulle så gjerne ha vært der oppe fortsatt. Oppe på ryggen jeg gikk på etter at jeg hadde klatret opp til Collado de Cruz Armada, jeg har en svakhet for slike ryggvandringer. I det hele tatt det å vandre høyere opp med utsikt til dalene nedenfor, samtidig som en bevarer følelsen av å gå i fjellet. Denne ryggvandringen var intet unntak, en lang og flott tur mettet med utsikt, men som gradvis gikk nedover etterhvert.

Vandrende gjennom Camporredondo de Alba, skyggefulle trær i midten av landsbyen.

Nå begynte likhetene med dagen før å melde seg, lite søvn og en vandring til et større sted (som også samsvarte med hvor guideboken satte som endepunkt for en etappe på ruten), lunsj der og så videre for å finne et sted å telte. I guideboken legger John Hayes opp at dag to og tre ender i forholdsvis Prioro og her i Camporredondo de Alba. Som med Prioro ble det bare en kort visitt her hvor jeg inntok lunsj. Varmen føltes og høyere i det jeg tok fatt på ruten videre. Joda, lunsjen besto av en bocadillo, og siden det var varmt, både en cola og en cerveza con limon.

På vei mot Embalse de Camporredondo gjennom et åpent heilandskap, Peña Espigüete nå mer mot vest for meg.

Ikke bare kunne jeg nyte synet av fjell på denne dagen, etter å ha lagt igjen noen liter med svette i dalen etter Camporredondo de Alba og gått gjennom et heilandskap, sørget Embalse de Camporredondo for en forfriskende avveksling for øynene. Nå lå Peña Espigüete vest for meg bak vannet, i nord Curavacas (2525moh). Hester og kuer gresset ved vannkanten. Heilandskapet fortsatte rundt vannet, forbi Triollo og opp mot den lille grenden La Lastra. Etter La Lastra testet jeg GPS-sporet for ruten som jeg hadde lastet ned, jeg fulgte små veimerker på skjermen til Col Alto de la Varga istedet for de røde og hvite stripene som man finner langs stien, det fungerte utmerket.

Embalse de Camporredondo med Peña Espigüete i bakgrunnen.

Col Alto de la Varga skulle vise seg å være hvor jeg endte vandringen for denne dagen, men først var jeg usikker. Distansemessig hadde jeg gått mer enn langt nok for dagen og hva som ventet meg av gode teltplasser innen rimelig tid fram til Embalse de Ruesga var uvisst. Å campe på passet føltes derimot litt usikkert, litt for nære en trafikkert vei, det av gode plasser nok en gang fullt av ku- og heste-møkk. I starten klarte jeg ikke helt å bestemme meg for om jeg skulle sette opp teltet her, fortsette videre ned i den trange dalen nedenfor eller komme meg til et sted. Passet ville ha vært et fint sted å telte på, med god utsikt, hadde det bare ikke vært for bilveien rett ved siden av og all møkka.

Det mer tørre deltaet i østenden av Embalse de Camporredondo, en ku følger med på mine bevegelser, Curavacas i bakgrunnen.

Å gå videre føltes nå ikke så aktuelt, når jeg først hadde resignert til å gi meg for dagen, kunne jeg føle på at jeg var sliten. Tungen på vektskålen ble lyden av gjøende hunder som nærmet seg. Jeg bestemte meg for å komme meg ned til Cervera de Pisuerga. Noen ord om å prøve å ordne taxi når en ikke kan språket. Ikke så lett. Jeg ringte et hotell og forhørte meg først om de hadde et ledig rom, denne delen går greit. Å forklare at jeg kunne trenge en taxi gikk også greit, men å forklare hvor jeg var derimot verre. Det ble oppfattet motsatt, som at jeg var i Cervera de Pisuerga og ønsket taxi hit. Til slutt fikk jeg hjelp av noen som hadde stoppet på passet for å nyte utsikten fra utsiktspunktet.

Åpent heilandskap med gulsvidd gress opp mot La Lastra.

Mens jeg ventet på taxien tørket jeg teltet. Kunne ikke helt gi slipp på tanken på at jeg burde ha blitt på passet, men nå var avgjørelsen tatt. Sjåføren snakket heldigvis ganske bra engelsk og fra Sør-Korea hadde jeg lært å sette pris på disse 'små-eventyrene' vekk fra ruten. Taxituren ned til Cervera de Pisuerga var lang, men fin.

Så fort jeg var ferdig med å gå merket jeg at jeg var sliten. I Cervera de Pisuerga gjorde jeg ikke så mye annet enn å slappe av i restauranten på hotellet, El Roble. Det passet meg utmerket igrunn. Ok, jeg tok meg en liten tur rundt kvartalet, men utover det så jeg ikke så mye av byen, jeg vil uansett komme hit igjen imorgen.

Tørking av telt på Col Alto de la Varga mens jeg ventet på taxien.

Ikke den avslutningen på dagen jeg først hadde tenkt meg, men jeg var egentlig godt fornøyd med det. Kan ikke si at jeg ikke synes det var godt med en dusj. Hotellrommet var fint og jeg spiste en god middag i restauranten, tapas. Jeg så også fram til en god natts søvn i en seng. Nok en fantastisk dag.

<- BesandeEstalaya ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar