tirsdag 13. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 5: Estalaya - Brañosera

Lengde: 24.3km (140.8km), tid brukt: 08:56.
Veimerking: Stort sett god.
Vær: Overskyet og grått, surt, etterhvert mye regn og vind, noe tåke.


Så kom regnet. Skyllende inn over fjellryggen som en påminnelse om at ingenting varer evig. Etter fire dager med flott vær kunne man si at det var tilbake til hverdagen igjen, men i Spania fungerer kanskje ikke den allegorien like godt. Og var alle hverdager som denne, ville jeg tatt imot dem med åpne armer. Selv om solen hadde forlatt himmelen, hadde ikke den storslåtte naturen gjort det, og vandringen til Brañosera ble akkurat storslagen.

Hvis det var et ord som man kunne sette på denne dagen ville det vært tid. Noe denne lille baren og butikken i Cervera de Pisuerga er et flott eksempel på. I denne baren hadde tiden stått stille, og det var fantastisk. Her var det faktisk kassetter til salgs (til venstre i bildet).

Hvor skulle jeg gå idag, hvor langt skulle mine føtter ta meg denne dagen? Fortiden ville gi få svar, men svaret lå nok i hva som ventet meg mellom Reinosa og Corconte, ett ubeskrevet blad av ruten hvor John Hayes rett ut bare skriver at man bør ta bussen. For meg er det ikke et alternativ, jeg må gå, men hvor? Det ville jeg best få svar på i Reinosa, to dagers vandring fra Estalaya, hvor jeg gikk til imellom var da åpent. Hvis jeg bare kom meg tilbake til Estalaya igjen, taxisjåføren hadde glemt tiden. Heldigvis fikk jeg øye på ham lengre borte i gaten.

Fra taxituren til Estalaya, sjåføren stoppet ved dette stedet for å vise meg utsikten. På himmelen var sol og blå himmel byttet ut med mørke og dramatiske skyer. Nederst til venstre ligger Vanes.

Tilbake i Estalaya igjen, var det en annen versjon av GR1 som ventet meg. En versjon der himmelen ikke lengre var knallblå, men grå og dramatisk der solen gjorde et fånyttes forsøk på å trenge gjennom skyene for å så å forsvinne for godt. En annerledes solnedgang. Det var som om stien fulgte opp, med et kronglete forsøk på å trenge seg gjennom skogen, før jeg kom til San Felices de Castilleria. Ikke en sjel å se, ikke en sjel å høre. Stille før stormen? Skyene lå faretruende over fjellene ovenfor meg og det bleke heilandskapet jeg vandret over etter landsbyen.

Et blekt heilandskap mellom San Felices de Castilleria og Herreruela de Castilleria, mørke skyer over Valdecebollas i bakgrunnen.

Det største trekkplasteret til GR1 er nok kanskje alle de historiske plassene som ruten passerer forbi, som gamle kirker, borger, tårn og festninger, og ikke minst de forlatte landsbyene. Starten på ruten derimot, bar mer preg av å være en mer utpreget fjelltur. Ved Herreruela de Castilleria derimot, begynte jeg å se konturene av hva som venter meg senere på ruten. I den lille landsbyen måtte jeg bare sette meg ned og stille ta landsbyen i øyesyn, her var det som om at tiden hadde stått stille. En ku sto og rautet mot en låve på vei til å bli falleferdig, kalven dens mest sannsynlig inne i den. En gammel dame kom krokbøyd ut av et hus for å hente vann. Om noen år vil jeg tro, vil denne landsbyen føre seg til listen over forlatte landsbyer, los despoblados.

Selv om tiden sto stille for landsbyen, sto den ikke stille for meg og jeg måtte etterhvert videre. Hvis jeg engang skulle komme tilbake hit, ville da det bo folk her? Idet jeg forlot landsbyen stirret geitene på meg inne fra gårdshusene, en slange kveilet seg på bakken, en okse på grusveien bak meg stirret olmsk i min retning. Jeg var falmet av fremtidig tid og hørte ikke inn, her var de fanget av urvisernes lediggang.

Herreruela de Castilleria, en landsby frosset fast i tiden.

I Herreruela de Castilleria hadde tiden stått stille, men etter at jeg hadde passert det lille romanske kapellet Ermita de Nuestra Señora de Monte begynte den å gå igjen, fort, for å ta igjen det tapte. Skyene begynte å bevege seg raskere på himmelen, det mørknet til. Og på den påfølgende klatringen kom de første regndråpene. Utsikten ble mer og mer dramatisk jo flere høydemetere som ble liggende igjen bak meg. Å kunne skille ut Peña Espigüete og Curavacas var umulig, men på godværsdager skal fjellene ligge mektige for ditt syn.

Inne i en cabane på vei opp fra Herreruela de Castilleria, mulig denne kan benyttes til å overnatte i.

Jeg søkte ly for de første regndråpene under et lite tre og benyttet anledningen til å spise lunsj. Med litt flaks, hadde jeg timet ankomsten til den lille hytta, eller cabanen, som lå på veien opp. Den sto åpen og virket som at man kunne overnatte i hvis man ønsket. Busken ovenfor meg fikk holde. Lunsjen? Noen pan de leche (søt bakverk som ikke blir så fort tørt, jeg synes at det vanlige brødet her nede blir for fort tørt) surret inn med serrano-skinke. Regndråpene ga seg litt, stigningen opp kunne fortsettes. Ovenfor lå Valdecebollas (2143moh), fristende å klatre opp, men et kontinuerlig lag av skyer som innhyllet toppen gjorde det lite aktuelt.

Dramatisk utsikt nedenfor Cueto Morales.

Under de mørke skyene strakte en flott åpen fjellrygg seg foran meg. Så kom regnet. Skyllende inn over fjellryggen, piskende meg i ansiktet med vann og vind. Tåken tettet igjen sikten. Kuene som var foran meg på stien hadde løpt til ly og forsvunnet, men hvor var lyet? Jeg måtte pakke jakken tettere om meg. Det verste været kom såklart når jeg befant meg på det høyeste punktet og det mest åpne landskapet for dagen. Smilet var bredt. Været lot meg få korte og ørsmå gløtt i retning Brañosera.

På toppen av fjellryggen ruten går på mellom Herreruela de Castilleria og Barruelo de Santullán, en fantastisk rygg bare noe skjemmet av en høyspentledning (som jeg fort photoshop'et bort i minnet), kort tid etter begynte det å høljregne.

Regnskyllet varte heldigvis ikke alt for lenge, litt over en halvtime, men det var ikke slutt på selve regnet. Bare det verste av det. Nede i Barruelo de Santullán hadde resten gitt seg, jeg gjenfant noe av varmen i en liten bar, sammen med en liten øl og en varm café con leche. Gitt at jeg var noe våt og kald, hadde jeg vel på dette tidspunktet sett for meg at jeg gikk til Brañosera og ga meg der. I Brañosera var alt av overnattingssteder stengt.

Kraftig vind og regn over fjellryggen, med tåke og lite sikt.

Jeg forberedte meg på å gå videre for å finne et sted å telte, men på veien ut av landsbyen kom jeg forbi Meson Cueva del Coble, stemmer kunne høres innefra. Et fantastisk merkverdig sted. At eieren, Jesus Garcia Delgado, snakket engelsk, var noe alle gjenstandene som hang over alt bar preg av. Hvorfor telte når du kan sove her? Sa han. Har et rom ovenpå, du kan få sove der. Han måtte bare gjøre seg ferdig med noen av gjestene først, som jeg etterhvert kom i flyktig samtale med. Viste dem guideboken over ruten, de kastet seg nysgjerrig over den. Jesus Delgado også. John Hayes sov her også sa han, på samme rom. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile.

Meson Cueva del Coble i Brañosera, en utsøkt merkverdig restaurant og bar.

Og rom fikk jeg, i kråkeslottet (jeg har litt vansker for å skrive dette, for ikke å gi inntrykk av at det bare er å komme og tro at man får overnatte, men gjestfriheten var så stor at jeg følte han fortjente all den takknemligheten han kan få). Stedet er et studie i seg selv, skulle man ha katalogisert alle gjenstandene som fantes i baren og restauranten, ville man ha måtte være her flere dager. Kvelden ble ihvertfall veldig trivelig, jeg spiste middag sammen med Jesus og vi snakket en del sammen, en hyggelig samtale.

Brañosera. Legg merke til skiltet som angir GR1. Landsbyen er viktig i henhold til promoteringen av ruten og borgermesteren driver en egen webside for ruten: http://gr1.branosera.com.

Så kom regnet, men for en fantastisk dag likevel.

<- EstalayaReinosa ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar