mandag 19. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 11: Návagos - Bóveda

Lengde: 34.5km (327.7km), tid brukt: 09:23.
Veimerking: Grei, men en del av ruten er veldig dårlig merket.
Vær: Pent om morgenen, så overskyet.


Dette var ikke den første dagen på turen hvor jeg fikk problemer med å finne veien grunnet merkingen, men det var den første hvor jeg følte at det gikk ut over opplevelsen av vandringen. Forrige gang spilte også været en rolle, det gjorde det ikke nå. Når jeg ankom Bóveda var jeg igrunn bare sliten og smått irritert. Til alt overmål hadde det heller ikke vært en veldig spennende dag, men det var ett fantastisk høydepunkt underveis.

Tårnet i Návagos.

Om morgenen var det ingen grunn til å være irritert, jeg ble servert frokost av Raquel og Maria. Ute var det sol og blå himmel. Det var en god start på dagen, selv om jeg nok engang ikke hadde sovet godt om natten. Teltet var som ventet dekket av vanndråper. Raquel og Maria hadde fulgt meg avgården opp i starten, opp til det gamle tårnet, så hadde de sagt farvel. De hadde vært formidable vertinner. Tårnvaktene var byttet ut med spøkelser, tårnet ble nå benyttet som kirkegård.

Inne i forsvarstårnet i Návagos, som nå ble brukt som kirkegård.

Det absolutte høydepunktet for dagen var San Pantaleón de Losa. Ett lite kapell fra 1200-tallet satt i en fantastisk beliggenhet. Helt ute på tuppen av og på toppen av en knaus av kalkstein, sett nedenfra så knausen ut som et stort skip. Dannet av erosjon. En av legendene om den hellige gralen er at den skal befinne seg her. Når jeg kom ut fra skogen etter Pérex de Losa, kunne jeg se kapellet ovenfor meg på toppen av knausen, med kirketårnet på skakke.

Alto de la Frontera. Utsikt fra den lille åsen som jeg hadde sett meg ut å gå til igår, teltplasser fantes det her. Nedenfor lå skyene over dalen.

For å komme opp måtte jeg gå i sirkel rundt klippen, gradvis oppover, forbi et kobbel av gneldrende hunder. Toppen av knausen antok en helt annen form, fra her virket det som om at jeg vandret på ett tomt, langstrakt og bølgete slette-landskap. Med kirken stående midt ute i den øde sletten. Det var fortryllende. Fra toppen av klippen, bratt ned, kunne jeg se utover området rundt og i retning Puerto de la Horca hvor ruten gikk mot etterpå. Jeg ble ved kapellet en god stund, tørket teltet i vinden og spiste lunsj.

Gjennom skogen på vei til Pérex de Losa. Det lå en stille og øde atmosfære over skogen, når jeg gikk føltes det noe kjedelig, men vandringen satte spor i sinnet. Ruten gikk ikke bare på grusveier som her, men også på mindre stier.

Etter San Pantaleón de Losa kom jeg fort ned på jorden igjen. Den eneste trøsten var det flotte synet av skipet bak meg med kapellet som et styrhus. Selv guideboken advarte om det, at veimerkingen skulle være forvirrende og at en liten del av ruten sannsynligvis hadde gått tapt i tiden. Jeg brukte ekstra tid og måtte gå en del ekstra for å finne rett rute opp mot Puerto de la Horca (horca betyr galge). Stort bedre var ikke merkingen etter at jeg hadde gjenfunnet merkingen.

Utsikt fra Peña Colorada o del Santo. GR1 følger grusveien nede til venstre først, før den helt mister sporet av seg selv gjennom åkrene. I bakgrunnen Puerto de la Horca som ruten går over.

Ruten fulgte en annen lokal rute, merket med gule og hvite striper (som for PR-S 78 tidligere), men her var de gjerrige med rødmalingen. Etter en god stund befant jeg meg oppe på et pass, tydelig på feil vei, og måtte sliten sette kurs nedover igjen. Jeg var ikke glad. GR1 hadde skilt lag med den lokale ruten ved et stort vanntrau, men det var ingen merker som indikerte det. Jeg hadde antatt at ruten fortsatt fulgte der hvor de gule og hvite stripene gikk. Ett godt stykke ovenfor vanntrauet fant jeg igjen veimerker.

San Panteleón de Losa. Kapellet ser ut som at det ligger midt ute på en bølgete slette. Det ligger på en fantastisk beliggenhet.

Resten av dagen inneholdt ikke like mye spenning. Jeg hadde gått opp til Alto de la Frontera, følt på en nysgjerrighet etter å finne ut om det var mulig å telte der eller ikke. Det ga meg en bekreftelse, men også noen ekstra få unødvendige kilometre i kroppen, toppen av høydedraget lå noe utenfor stien. I dalbunnen nedenfor drev skyene sakte rundt. Paresotas var stille.

Nedenfor kapellet sto det en stor rubiks kube av betong, men hvor mye jeg enn prøvde å vri på sidene av den klarte jeg det ikke. Den forble uløst.

Skogsstien etter Paresotas fram til Pérex de Losa bød på en skjør øde ensomhet. Den føltes litt kjedelig når jeg gikk gjennom den, etterpå økte den noe i anseelse. Det var også stille i Perex, som regel virket det stille i de fleste av landsbyene jeg hadde gått igjennom. Det var og fint etterpå, men noe manglet. En skal ikke se bort ifra at jeg gikk og savnet den helt klare blå himmelen fra de første dagene på turen. Nå var det ikke et direkte dårlig vær, men det var overskyet.

Peña Colorada o del Santo. Ett skip med San Pantaleón de Losa som et styrhus på toppen. Man kommer til klippen på en sti til høyre, så må man gå rundt og forbi den lille grenden Barrio de Arriba for å komme opp til kapellet.

Ved Puerto de la Horca krysset jeg inn i baskerland, ruten ned var fin i starten, så ble den kjedeligere. Og lang. Jeg var sliten. Siste strekningen føltes som en omvei, men jeg ankom direkte til Bóveda. Her var alt stengt, men jeg hadde fått et rom i ett Casa Rural, Herranetxe.

På vei ned fra feil pass, istedet for å befinne meg på Puerto de la Horca, havnet jeg på helt feil kurs.

Måtte lage middag selv, men vertinnen hadde gitt meg noen egg og salat som jeg kunne tilføye til min suppe med pasta. Jeg hadde ankommet sliten, og lei, de forrige ti dagene satt litt i kroppen og de ekstra kilometerne jeg hadde fått gjorde det ikke noe bedre. Orket ikke å se noe mer på landsbyen enn det jeg hadde sett ved ankomst. Jeg hadde og fått noen øl, så etter middag kunne jeg sitte og slappe av i stuen med dem og kaffe. Mer hadde jeg ikke behov for. Beina verket litt.

I Bóveda hvor jeg slappet av i Casa Rural Herranetxe etter å ha spist middag. Sliten etter en lang dag, hvor selv sokken hadde begynt å føle på slitet.

Det var ikke vanskelig å vite hvorfor ruten hadde blitt lagt denne veien. Jeg kunne fortsatt se San Pantaleón de Losa på toppen av klippen for meg. Hvor ferden går imorgen visste jeg ikke, men jeg håpet på at været ville bli bedre. En blir litt lettere til sinns med blå himmel og sol som skinner.

<- NávagosTuesta ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar