torsdag 29. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 21: Olite - Gallipienzo Antiguo

Lengde: 31.1km (614.1km), tid brukt: 9:25.
Veimerking: Omtrent fraværende fram til Ujué, noe bedre etterpå men fortsatt mangelfull.
Vær: Nydelig.


Dette var dagen hvor jeg gjorde meg ferdig med det flate landskapet i Navarre. Og i lag med at ruten beveget seg inn i et mer kupert landskap begynte veimerkene også så smått å komme tilbake. Både det å forlate en flat horisont og utsiktene til å lettere kunne finne fram var etterlengtet. Så fort jeg lot den lavere delen av Navarre bak meg og tjente høydemetere ble det en fin vandring, hvor det likevel var de absolutt nydelige landsbyene jeg kom til som var de største gevinstene av dagen.

Åkrene og slettene mellom Olite og Sierra de Ujué i horisonten. På toppen av åsen er Santa Maria kirken i Ujué et tydelig landemerke.

Det tok likevel litt tid å gjøre seg ferdig med lavlandet, som var lite spennende. Noen andre har også tydelig vært irritert over den manglende merkingen og gjort det selv. Jeg kunne følge pilene merket med Ujué som hadde blitt laget ved omtrent hvert kryss. Utover det, så føltes det nok en gang som å gå i blinde. Å gå seg vill kunne jeg likevel se bort ifra, med solen skinnende på himmelen var kirken i Ujué godt synlig, et tydeligere navigeringspunkt fantes omtrent ikke. Snur jeg meg kan jeg fortsatt se tårnene og spirene til kongepalasset i Olite, som med litt vemod blir mindre og mindre.

Canal de Navarra, en 177km lang irrigasjonskanal som en blå elv gjennom landskapet.

Ved Canal de Navarra krysser jeg en egendefinert grense til åsene som danner skillet mellom det flate landskapet nord i Navarre og reisen videre, først gjennom Sierra de Ujué. Kanalen, som er menneskeskapt, renner gjennom det tørre landskapet som en forfriskende blå elv. En 177km lang irrigasjonskanal, både elsket og hatet. Det er fristende å hoppe uti vannet for å bade, men både forbudsskilt og en klar og tydelig strøm taler det imot.

Sierra de Ujué bringer med seg utsikt og ett avbrekk fra grusveiene og skogsbilveiene, oppover åsen går ruten på en sti, hvis man finner den vel og merke. I dalen nedenfor ligger det forglemte og forlatte rester av gårder, men også enkelte hus som tviholder på sin eksistens. Canal de Navarre bryter opp landskapet nedenfor som en blåfarget bilvei.

Utsikt mot Ujué fra toppen av åsryggen.

På toppen av åsryggen kan jeg se utover et landskap som er markant forskjellig fra det flate landskapet i de siste dagene. Opp etter åssidene er det lag på lag med terrasser. På toppen av en av disse terraserte bakketoppene ligger Ujué, en landsby som ble bygget i Middelalderen som et forsvar mot maurerne. Dominerende midt i landsbyen og synlig fra nesten alle kantene ligger Santa Maria kirken, som nå er et nasjonalt monument. Ujué er en usedvanlig vakker landsby.

Santa Maria kirken i Ujué, et nasjonal monument som dominerer landsbyen.

Og det er nesten for galt å ikke tilbringe resten av dagen her, jeg må nøye meg med noen ekstra timer. Forbausende nok er kirken åpen og ved en runde inne i den virker det nesten som at det er en kirke innenfor kirken. En kan heller ikke legge merke til kontrasten mellom størrelsen på kirken og størrelsen på landsbyen. Å la seg gå vill i de smale gatene som bukter seg rundt nedenfor kirken er bare trivelig. I en liten plass finner jeg en gjestmild bar (El Villal (?)), hvor jeg inntar lunsj ute på terrassen. De spanderer en karamell pudding på meg. Etterpå besøker jeg kirken en gang til.

I Ujué.

Der GR1 forlater Ujué, ligger ruinene av en annen kirke, San Miguel. Bare skallet av kirken gjenstår. Gjennom det tomme klokketårnet kan jeg se Santa Maria kirken. Ett minnesmerke står oppført bak restene, ved siden av noe som ligner på en rad med romerske kolonner. Videre fortsetter ruten inn i et område som nesten virker forlatt og kan føles øde for enkelte. Jeg går kort tid etter feil og blir jagd av imaginære hunder, før jeg blir klar over feilen og returnerer.

Ruinene av San Miguel kirken, tårnet til Santa Maria kan sees gjennom det manglende vinduet i kirken.

Noen områder har det med å virke øde, selv om de relativt sett ikke kan klassifiseres som det, ofte med en beliggenhet ganske nært en vei eller et sted. Som området man går i mellom Ujué og Gallipienzo Antiguo. Igjen så er det kanskje restene av gårder som underbygger følelsen, som husene som naturen er i ferd med å ta tilbake, der trærne stikker opp i midten av rommene og vegetasjonen overtar bekledningen både utvendig og innvendig. At det er ingen andre jeg møter, ilegger bare påstanden mer vekt.

Landskapet ruten går gjennom mellom Ujué og Gallipienzo Antiguo, som ligger i enden av fjellryggen som strekker seg fra venstre mot høyre i bildet.

Jeg ankommer Gallipienzo Antiguo fra oven og det første som møter meg er kirken dedikert til frelseren, man kan se toppen av kirken lenge før man kommer dit. Det er eneste tegn på at landsbyen ligger der den ligger, høyt oppe på en side av en kløft ovenfor Aragón elven. Gallipienzo Antiguo var en gang en signifikant landsby, men nå er det et sted som nesten er forlatt. Å ankomme fra oven gir en annen opplevelse, man ser landsbyen fra et fugleperspektiv. Ned gjennom gatene passerer jeg hus og bygninger hvis tidligere eiere har etterlatt seg dem til historien.

Om kvelden forsvinner solen ned bak kirken i Ujué og farger dalen nedenfor fugleobservatoriet rød, ved siden av ligger ruinene av Ermita de la Conception o de la Virgen de la Peña.

En forlatt landsby, Gallipienzo Antiguo sett fra åsen ovenfor landsbyen og kirken dedikert til frelseren.

At jeg ikke er den eneste som vil synes det er spennende å overnatte i en nesten fraflyttet landsby er nok noe av årsaken til at det har dukket opp et hotell her, Heredad Berugu. Hotellet ser nok på seg som litt eksklusivt, dette blir den desidert dyreste overnattingen på vandringen. Uansett pris, så er hotellet fint. Mer eksklusivt er middagen, som er god, men som ikke forsvarer prisen. Over 30 euro for to små quiche med laks og løk, to posjerte egg med asparges og dessert.

Gallipienzo Antiguo om kvelden, sett fra stien ut mot et fugleobservatorie og ruinene av Ermita de la Conception o de la Virgen de la Peña. Hotellet, Heredad Berugu, kan sees nederst til høyre i bildet.

Etter middagen, når mørket har senket seg, tar jeg turen opp i landsbyen. Det er nå den lettere uhyggelige stemningen som inntar Gallipienzo Antiguo tar form. Med så få innbyggere igjen er det ingen å se i de små gatene, nærmest for trange alléer å regne. Bare her og der kan man se lys fra vinduet. Innimellom kan jeg høre den sprakende lyden fra tv'er og radioer, som kommer fra uidentifiserte steder. Gatelampene blinker og forsvinner, etterlater meg i et stummende mørke, for så plutselig å skru seg på igjen senere. Øyner fra dyr lyser i mørket mot deg. Kanskje ikke noe for de mørkredde, men jeg var nesten overlykkelig.

Kveldsvandring i de tomme gatene i Gallipienzo Antiguo, nesten litt småguffent, i øyeblikket etter at dette bildet ble tatt forsvant lyset fra gatelampene.

Fra eventyrslott til spøkelsesby så sannelig.

<- OliteSos del Rey Católico ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar