lørdag 17. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 9: Pedrosa de Valdeporres - Salazar

Lengde: 25.7km (265.2km), tid brukt: 08:52.
Veimerking: Stort sett god.
Vær: Miserabelt i starten, regn og tåke, lettere overskyet etterhvert.


Idag gikk jeg til Salazar. Nok en dag hvor det var et miserabelt vær i starten, med trist tåke, sur vind og furtent regn i luften; men som igår, så lettet det også underveis. Heldigvis. For denne etappen bød på flere høydepunkter som det ville ha vært synd om at hadde regnet bort, noe gårsdagens plan gjorde. Dagens vandring føltes også lengre enn det den var.

Stien opp fra Pedrosa de Valdeporres mot El Portillo og Canales de Dulla. El Portillo er ett pass i klippene som leder opp til platået nedenfor Canales de Dulla. Grå utsikt.

For det viste seg at det ikke ble noe problem å følge GR1 rundt Canales de Dulla, selv om det hadde regnet var det nesten ikke noe vann i kanalene nederst og jeg kunne gå tørrskodd over der ruten krysset dem. Disse kirke-hulene i Bernabé ble det heller ikke noe av, jeg droppet ta turen dit når jeg kom til Villamartin de Sotoscuera. Når jeg etterpå sto øverst i ravinen der ruten går ned langs en av kanalene, hadde regnet til alt overmål glemt meg. Jeg gikk ned i ravinen og kom fram til Quintanilla Valdebodres omtrent tørrskodd.

På platået nedenfor Canales de Dulla. En tøff vandring, men vått, surt og kaldt.

Før det hadde det vært som sagt surt og kaldt, og selv lavere ned i Pedrosa de Valdeporres var det gråere enn igår. Jeg spiste frokost sammen med Milie. Å gå ut i det gufne været etterpå, var ikke like trivelig. Pakket jakken tettere om meg og begynte på klatringen opp mot Canales de Dulla. Som det ikke var noe å si på, selv i all den gufsete kontrastløsheten likte jeg turen opp, små landsby- og landskaps-detaljer dukker opp fra tåken. Nedenfor det iøynefallende fjellet vekslet jeg mellom å synes det var en tøff vandring og føle meg kald og ukomfortabel. Landskapet var bart og åpent, over sletten tronet Dulla. Regnet kom og gikk som det befant seg.

El Ventanon. En hvelving av stein som danner et vindu mot omverdenen nedenfor.

Duncan hadde igår tipset meg om El Ventanon, en naturlig steinhvelving som danner et vindu mot dalen nedenfor, derav navnet. En kilometer å gå fra ruten, jeg tok turen og ble ikke skuffet. Jeg var nesten litt overrasket over at steinbuen ikke var nevnt i guideboken. Selv når været ikke spilte på lag var det et utrolig kult skue. Dette var ett av høydepunktene for dagen. Fra GR1 var det lett å finne stedet, det var skilt langs ruten som viste hvor man skulle gå.

På en sti nede i ravinen på vei mot Quintanilla Valdebodres, stien så nesten ut som at den var laget av brostein.

Dagen bedret seg betraktelig når regnet ga seg etter Villamartin de Sotoscuera. Selv skyene lå ikke så tungt over landskapet lengre. Det var bemerkelsesverdig lite vann i kanalene på turen ned til Quintanilla Valdebodres, hadde ventet mer. Store deler av stien gikk gjennom sjarmerende skogspartier. Mest overraskende var at jeg møtte på en liten gruppe vandrere, de kunne forsikre meg om at det ikke var noen problemer med å komme fram. Cascade La Mea var også noe jeg hadde blitt anbefalt, men nå var det ikke noe vann i fossen. Der man ved stor vannføring kunne gå under fossen, var det nå like tørt hvorhen man gikk.

Under fossen i Cascade La Mea, når det er vannføring vil man her kunne stå på innsiden av fossen.

Ting hadde definitivt endret seg. Landskapet jeg nå befant meg i var distinkt annerledes enn det jeg startet i. Det ga også et tegn på at jeg hadde tilbakelagt et godt stykke siden jeg satte ut for åtte dager siden. Og jeg kom til Puentedey.

Puentedey hadde jeg gått og gledet meg til hele dagen. Dette er en fantastisk landsby, hvor deler av landsbyen ligger på toppen av en naturlig bro av stein. Under broen renner det en elv, man kan gå under steinbroen og opp på landsbyen fra den andre siden. I tillegg går det et nedlagt togspor gjennom klippen landsbyen ligger på, som man kan gå gjennom (GR85 går gjennom der, inne i denne tunnelen sto det og en forlatt diligense-vogn). Jeg brukte en lang tid på å utforske denne perlen av en landsby. Etterpå satte jeg meg i en av de to barene og spiste en bocadillo med skinke og ost til lunsj. Hadde det vært et overnattingssted her, hadde jeg sterkt overveid å gitt meg for dagen.

Puentedey, en perle av en landsby, situert på toppen av naturlig steinbro.

Etter Puentedey skiftet ruten karakter. Det ble en merkverdigere mer øde følelse, til tross for at man går forbi noen små landsbyer og grender, Brizuela, Nela og Sobrepeña. Etter Nela ble denne følelsen enda sterkere. Landskapet føltes tomt og øde, noe som føltes enda rarere gitt at jeg gikk på en vei. Canales de Dulla hadde nå skiftet posisjon, det lå nå på min venstre side med kanalene som revner ned fjellsiden. Utsikten mot fjellet fra et kapell på toppen av en liten ås var strålende.

Canales de Dulla sett fra øst.

En rotete dal fulgte, det vil si der stien gikk var det rotete, så rotete at merkingen, stien og jeg forsvant i rotet, men deler av dalen var forholdsvis tøff. Jeg endte opp på en vei lengre nede enn jeg skulle, det tok kort tid å orientere seg i henhold til ruten igjen. Og fra der var det ikke lange turen før jeg ankom Salazar. Hvor jeg satte sluttstrek. Det var et dumt sted å sette sluttstreken, jeg ble møtt med stengte dører på den Casa Rural'en jeg hadde ringt å forhørt meg om at hadde et ledig rom. Jeg hadde forstått svaret som ja. Ikke alltid lett når man ikke kan språket så godt.

Stien etter Sobrepeña, etterhvert ble ruten mer og mer rotete og jeg forsvant vekk fra den.

Hyggeligere ble møtet med andre landsbybeboere. Jeg hadde bestemt meg for å komme meg ned til et sted, Medina de Pomar, dagen hadde vært begivenhetsrik nok til at jeg ikke orket å belage meg på å bruke mye tid på å finne en egnet teltplass. Så jeg spurte en tilfeldig person om hun kunne hjelpe meg med å ringe etter en taxi. Hun hjalp til med mer enn bare det. Som alltid, så er de største gledene på disse turene, gjestfriheten en møter langs veien. Mens jeg ventet på taxien ble jeg servert kaffe og kake. En annen landsbybeboer kom bort og.

Om kvelden i Villarcayo.

Istedet for Medina de Pomar ble jeg kjørt til Villarcayo, som ligger nærmere Salazar. Her fikk jeg rom på Hotel Plati. Muligens mindre severdigheter her, men byen hadde alt jeg trengte. Tross alt, så mye tid til sightseeing hadde jeg ikke. Jeg nøyde meg med å slappe litt av på en bar før jeg kjøpte inn litt mere proviant. Etterpå gikk jeg på jakt etter et sted å spise. Lørdag, så her var de mer opptatt av å drikke enn å spise virket det som. Jeg fant en liten pizza-sjappe. Mens de eldre damene spilte kort på bordet ved siden av, var jeg mer en nok fornøyd med å spise en god pizza og innta noen Keler øl.

Været satte ingen demper for begivenhetene denne dagen, selv om jeg var mye kald i de første timene av dagen. El Ventanon og Puentedey var de store stjernene idag. Ni dager har allerede gått, det føles merkelig, men det er sånn det er på disse turene. Dagene går. Når har jeg vært slapp med teltingen, men imorgen er det ingen bønn. Teltet må opp, og jeg ser fram til det.

Til middag ble det pizza på en liten lokal sjappe, mens damene på bordet ved siden av spilte kort.

<- Pedrosa de ValdeporresNavagos ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar